Storverk om det norske Holocaust

Skulle man gått etter følelsene, ville det kanskje vært best å ikke skrive et eneste ord, etter å ha arbeidet seg gjennom en slik bok. Jeg bruker bevisst verbet arbeidet, og ikke lest. For det er virkelig et tungt stykke arbeid. Ikke først og fremst på grunn av sidetallet, men innholdet.

Stavanger Aftenblad slår deres omtale opp over to sider og kaller den uten videre for årets viktigste bok. Jeg er ikke uenig. Men det er bare så mange følelser, så mye smerte, sinne, hat og skam som må bearbeides, selv om det snart er tre kvart århundre siden eksessene mot jødene i Norge. Og at udåden i stor grad ble utført nettopp av våre egne.

Til dødsleirene

La meg kort regne opp Brulands hovedkapitler. Først en lang og oversiktlig innledning. Nummer to noen ord om utgangspunktet og bakgrunnen for Holocaust i Norge. Det tredje handler om de ulike aktørene, både nazi-tyske og norske.

Kapittel fire handler om at nettet strammes; radioer som må innleveres, for eksempel. Kapittel fem er viet registreringen av alle jøder i Norge. Det sjette handler om selve deportasjonene høsten 1942 og våren 1943.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Kapittel sju om de mange som klarte å flykte, og de mange som hjalp jødene å flykte. Det neste siste er viet den økonomiske likvidasjonen, og kapittel ni om rasepolitikk; men der Bruland også i en viss grad forteller om hva som skjedde med de mange norske jødene som kom til dødsleirene, og likedan hvordan de klarte seg gjennom helvetet, de få som gjorde det. Så er det omtrent to hundre sider med konklusjon, oppsummering, navnelister, noter, litteratur, med mer.

Et utrolig verk

Det er et utrolig verk, slik ytre sett; vurdert etter dets omfang. Det antall arkiv som er gjennomgått er utrolig høyt, norske som internasjonale. Bare notene fyller 90 sider. Litteraturlisten fyller 23 sider. Så har Bruland da også brukt omtrent tjue år siden han leverte inn en hovedoppgave i historie om Holocaust i Norge, til Universitetet i Oslo i 1995.

Var ikke jøde

Rent familiært er dette også et nært tema for Bruland. Hans egen morfar – Erling Koppang – ble i 1942 anmeldt til det tyske sikkerhetspolitiet, anklaget for å være jøde. Det ble hevdet at han hadde et jødisk utseende, og at han lider av et hat til tyskerne som er «helt påfallende og viss forklaring må søkes i rasespørsmålet».

Vel, Koppang var ikke jøde, og ble ikke deportert. Men han ble senere under krigen arrestert og fikk et opphold i Berg fangeleir i Vestfold. Bruland er tydelig på at morfar var anti-nazist.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Ole Bulls fele

Plassen tillater ikke å kommentere særlig mye av den overveldende mengde av stoff i Brulands bok. Men to-tre eksemplarer kan nevnes. Først historien om musikeren Ernst Glaser, som skulle ha konsert i Bergen i februar 1941, og blant annet spille på Ole Bulls fiolin.

Dette mislikte Hirden sterkt, og skrev blant annet følgende på en flygeseddel: «Norsk ungdom tillater ikke at vår germanske ære tilsvines av jøden Moses Salomon (alias Ernst Glaser). Denne jødiske kramkar har tiltusket seg Ole Bulls fele, vår nasjonale eiendom. Vi krever at hans kremmerturne stoppes her i Bergen.»

Reelle alarmer

En sak som var helt ukjent for denne anmelder, gjelder de to flyalarmene som gikk i Oslo natten mellom 25. og 26. november – altså natten før Donau skulle seile. Bruland skriver at det har vært en vanlig oppfatning at disse to alarmene ble sendt bevisst – begge ganger med signalet for Faren over noen minutter i etterkant – for å roe folk ned; og slik sett bidra til at de holdt seg i ro.

Men Bruland mener å kunne dokumentere at det var reelle alarmer. Det hadde blitt observert kondensstriper vest for Oslo, og et fly var observert ved Kongsberg. At alarmene gikk, med Faren over etterpå, ble uansett til en viss hjelp for overgriperne, slik at de relativt effektivt fikk samlet over 500 jøder i løpet av noen morgen- og formiddagstimer.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Hjertevarme

Ellers skal man være ytterst forsiktig med å antyde at noe mangler i en slik bok. La meg likevel antyde at det oppleves litt rart at ikke Rikke Flovikholm er nevnt. Hun drev et pensjonat på Nesjestranda, og bidro sammen med andre til å skjule jøder over en ganske lang periode – med stor fare for seg selv.

Bygden ble senere kalt for det vakre «Mennesjestranda», for det var flere jøder som her møtte hjertevarme, forståelse, vern og beskyttelse da de trengte det som mest.

Del av sannheten

Jeg stusser også litt over at Eirik Veum og hans bok «Det svenske sviket» ikke er nevnt; særlig på de sidene der han behandler de svenske fremstøtene for å redde norske jøder. Veum anfekter det bildet vi har/har hatt av at Sverige på sett og vis ble vår redning under andre verdenskrigen.

Det er bare en del av sannheten, heter det på baksiden av Veums bok, som ikke engang er med i den veldig omfattende litteraturlisten.

529 jøder

Det kan være lett å fortape seg i detaljer ved lesningen av en slik bok. Blant annet fordi den er full av nettopp det. Det er en av styrkene ved boken; at han går helt inntil personene og hendelsene; både overgriperne, ofrene og hjelperne.

De mange navnelistene han har utarbeidet, er et nitid detektivarbeid, forstår vi. Og boken er også full av tall, hvor mange som ble arrestert og deportert før oktober/november 1942; hvor mange jøder som ble igjen i Norge, etter at ca 1200 klarte å flykte; og så videre så videre.

Han har funnet ut at det var to kvinner som var de to første norske jødene som ble tatt av dage i Auschwitz (side 117). Og han bruker en god del spalteplass til å argumentere for at det var 529 jøder om bord på Donau, og ikke 532 som er et tall som ofte figurerer.

Og i alt dette beholder og bevarer han oversikten og de store linjene. Det er ikke lite imponerende.

Stjålet

Han broderer bare i begrenset grad ut volden og terroren, selv om vi saktens får glimt av både tortur, fornedrelse og død, både fra Grini, Berg, Falstad, Auschwitz og mange andre steder.

Så er det for mange en gåte at det skulle ta omtrent femti år etter at redslene var over, før vi fikk det som er blitt kalt Jødebo-oppgjøret. Og vi trenger nok mer forsking og informasjon om hvordan det faktisk var for de jødene som vendte hjem igjen; både de få som overlevde konsentrasjonsleirene og dødsmarsjene, og de som vendte tilbake fra for eksempel Sverige.

Mange av dem kom ikke hjem til tomt hus; men hus og leilighet og bedrift og arbeidsplass og verdipapirer og bankinnskudd var ranet frå dem og solgt eller stjålet!

Det kommer nok. Men akkurat nå har jeg mer enn nok med å fordøye denne boken.

Fattige ord

Årets viktigste bok? Sekser på terningen? Gjerne begge deler. Men jeg opplever det nesten bare som ord og tall - som blir fattige i denne sammenhengen!

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));