Subkulturenes kaf(f)ekirke
I en tidligere nattklubb gir Sub Church og Sub Scene et tilbud til både kristne og tenåringer som ramler utenfor.
Det lukter kaffe og sur betong i «undergrunnskirken» Sub Church i Oslo en høstkald søndag. Konsertplakater, parkerte barnevogner og en bysykkel hilser velkommen til et nyoppusset konsertlokale med nakne betongvegger.
Annonse
Svarte, tunge gardiner foran halvparten av gatevinduene og sparsom bruk av lyskasterne i taket sørger for et rocka, høstlig halvmørke. Telys lyser opp.
Andre kvelder er dette kanskje det eneste stedet i Oslos unge slipper inn på rusfrie, heftige konserter med alt fra metallband til elektronika. Indie og folkrock. Alt mulig, egentlig, så lenge det ikke er «mainstream».
Men i dag er atmosfæren rolig og avslappet idet folk strømmer inn fra gata - unge voksne, barnefamilier, noen eldre og en og annen rocker i svarte klær og øreringer. Traktekaffe og espresso hentes stadig i kafeen i samme rom. Små barn bæres til et lekerom. Noen setter seg på galleriet. Andre på de svarte klappstolene fra Ikea som er plassert i en halvsirkel på konsertgulvet og delvis på scenen.
«Oh, spirit of love». Et band fra Kraftverket stemmer i en sang fra det svenske lovsangskollektivet Stighult fra Gøteborg. De sitter delvis integrert i forsamlingen. Her er alle på like fot. I en barokk sofagruppe innerst i lokalet tilbys forbønn når som helst.
Uperfekte fasader
– Vi er veldig laidback, sier David Husvik og ser inn i det nye lokalet til Sub Church i Rosenkrantz gate i Oslo.
Han er daglig leder i Sub Scene på åttende året og representerer de svartekledde. Trommisen i det kristne heavy metal-bandet Extol er stilriktig antrukket i svart bukse, hettegenser, kaps og ringer i ørene. Og hipsterskjegg.
– Hvilken type mennesker går i Sub Church?
Annonse
– Mennesker som er på jakt etter noe ekte. I Sub er det ikke perfekte fasader. Vi har mange kreative mennesker som vi ønsker skal prege fellesskapet, gudstjenestene og det som skjer på huset gjennom uka, sier Husvik.
Sub er et tverrkirkelig fellesskap som ble stiftet for 18 år siden, og har måttet flytte fem ganger. Sist adresse var Kirkegata, der Sub holdt gudstjenester og drev en rusfri kafé og konsertscene.
Etter ni år måtte Sub-miljøet ut på vandring igjen før de fant lokalene i nærheten av rådhuset og Akershus festning. Siden februar 2014 har utallige timer med frivillig arbeid gått til å pusse opp lokalene, bygge scene og kafé. Fortsatt venter de på å få de siste godkjenninger fra kommunen og skikkelig ventilasjon på plass, men i høst åpnet dørene for kafédrift tirsdag til lørdag, konserter og gudstjenester.
Frustrert over form
Styreleder Pål-Hallstein Ous liker lokalet godt.
– Vi så ganske lenge etter lokale og ble tipset av brannvesenet om at det tidligere hadde vært en nattklubb her.
Altså ville lokalene passe godt til liknende konsertdrift.
– Hvem er Sub?
Annonse
– Et godt spørsmål. Vi er en gjeng med kristne folk der en sterk interesse for musikk og kultur blant annet har vært en stor fellesnevner.
Selv ble Ous kjent med miljøet gjennom sin sterke musikkinteresse, og han beskriver seg selv som «nerd». Hjemme har han nå 4000 LP-plater.
Pål-Hallstein omtaler oppveksten sin som trygg og kristen, men han ble frustrert over form, uttrykk og kultur i kristne menigheter.
– Som ungdom betyr troen så mye, og jeg ville at andre skulle oppleve det samme. Men formidlingssituasjonen var veldig frustrerende. Kristendom blir sin egen lille sjanger med ord, uttrykk, liturgi, musikk og lovsang.
– Hva savnet du?
– At mennesker får høre om Gud. Det er litt drøyt å si, men menigheter snakker ofte et språk som er fremmed for folk flest. Det er kjedelig, provoserende og livsfjernt, kanskje. Orgelmusikk fungerer for eksempel fint i noen sammenhenger, men det blir en nisje som få mennesker liker veldig godt, og er rart for andre. Jeg opplevde Sub som befriende og mer avslappet. Form og uttrykk passet meg bedre.
Styrelederen vedgår at heller ikke Sub har den store fasiten på hvordan man skal nå kirkefremmede.
– Vi kan jo lett bli vår egen lille sjanger. Men vi er del av et stort mangfold.
Annonse
Nonne og kjærlighet
– Velkommen, sier møteleder Maria Sannes Undheim.
Forsamlingen på rundt 50 voksne sitter gjennom hele gudstjenesten. Barna går til barneklubben, kollekt samles inn i en svart kurv av ull med Sub-logoen på, og informasjon deles. Mer sang. Noen i salen lukker øynene, andre ser rett fram eller i gulvet. Melankolske «Oh God, where are you now?» av amerikanske Sufjan Stevens setter stemningen, før den katolske nonnen Anne-Lise fra Lunden kloster taler om ekteskap og skilsmisse.
– Jeg har vært forelsket i min ungdom, så jeg vet hva det er, smiler 75-åringen.
Så er det nattverd, der noen korser seg etter mottatt brød og vin. Orgellyd setter i gang «Ingen vinner fram til den evige ro», før den rockes opp. Nonnen nikker rytmen.
Kafeen er flittig besøkt. Sub Church samler for tiden inn penger til å bygge et godkjent kjøkken så de kan servere mat. Foreløpig går det i ulike drikker og småsnacks. Bak disken står Martine Diesen. Hun jobber annenhver lørdag i kafeen og er også frivillig i ukedagene. Diesen har gått i Sub de siste seks, sju årene.
– Jeg begynte fordi jeg kunne relatere til musikksmaken og den alternative tankegangen. Det var mange mørkkledde her da, men ikke nå lenger. Jeg synes ikke det gjør noe, smiler hun.
Diesen opplever at miljøet er blitt mer allsidig og åpent med årene, særlig etter ett år uten fast lokale, både i musikk- og klessmak og i å møte mennesker.
Annonse
– Vi tør å prate mer med folk.
Styreleder Pål-Hallstein Ous forklaring på færre mørkkledde i forsamlingen er enkel.
– Sub er blitt mer mangfoldig, folk blir eldre, og ikke like drøye i uttrykket.
Komme med smerten
– Vil du ha en kjeks? Den bakeglade kvinnen med tatovering på høyre arm er Christina Høgetveit, dekoransvarlig og en av lovsangslederne i Sub. Hun er mer kjent som vokalist i det popinspirerte bandet Loch Ness Mouse. Sørlendingen har bodd i Oslo i 13 år, og vært med i Sub i elleve av dem.
– Jeg gikk i en annen menighet og ble litt lei av at spesielt lovsang ble en prestasjonsgreie der alt skulle være så pompøst og fint og perfekt.
KOMMENTAR: Get Focused - lokalt forankret og sosialt orientert
Men det første møtet med Sub sjarmerte henne. På gudstjenesten hadde arrangøren glemt å fordele lovsangsoppgaven, og det ble spurt høyt om noen hadde gitar og hadde lyst til å synge.
Annonse
– Så hoppa en person med krykker opp på scenen med en gitar. Det var så enkelt og så ekte. En annen gang reiste trommisen seg opp og løftet hendene i stedet for å spille trommer. Jeg følte meg tiltrukket av hjertet i musikken.
– Hvorfor trengs Sub?
– Sub er mer enn en menighet. Med driften i Sub Scene får ungdommer komme og oppleve sine idoler på scenen selv om de ikke er fylt 18, og de får lov til å spille på en scene, bidra og engasjere seg, sier Høgetveit.
Hun omtaler Sub-miljøet som sin familie.
– Jeg har hatt en tøff periode i livet. Det viktigste for meg ble alle de englene som viste seg å være her, som tok vare på meg og hjalp meg tilbake til et bedre liv. Det er omsorg og kjærlighet i menneskene i denne menigheten.
Hun mener at miljøet er mer åpent enn i andre menigheter.
– Mange har til felles at de ikke har funnet seg til rette i andre menigheter. Å komme et sted og være åpen om at livet ikke alltid er lett, å touche innom tabubelagte tema - det er greit å snakke om. Jeg har ikke opplevd på andre steder at det er lov å komme med sin smerte, sier Høgetveit.
