Svein Helge (25) frykter verdifull bedehushistorie havner i søpla

Aktiviteten har stoppet opp på mange norske bedehus de siste tiårene, men historien sitter ikke bare i veggene. Den er også nedskrevet i sirlige protokoller, som ble overlevert fra generasjon til generasjon. Til slutt ble de gjerne plassert på et loft hos den siste lokale bedehusformannen.

– Det som gjerne skjer er at disse protokollene forsvinner når de lokale bedehusledernes barn skal rydde foreldrenes hus, sier Helge Torsteinsbø, styreleder i Norsk Bedehusmuseum.

– De blir rett og slett kastet?

– Det skjer, dessverre. Og det er katastrofalt med tanke på all kunnskap som da går tapt om viktige sider ved historien til norsk lekmannsbevegelse, sier Svein Helge Torsteinsbø.

– Ser nødvendigheten

For fem år siden startet en gjeng 20-åringer Vest-Karmøy yngre lokalhistoriske forening. Slik kom de i kontakt med nedlagte Fosen bedehus, som kort tid etter ble landets første og så langt eneste bedehusmuseum.

Huset og dets inventar er tatt vare på, og en rekke gjenstander - ikke minst såkalt «misjonsporselen» - er samlet i det gamle hvitmalte gudshuset.

Torsteinsbø er mer historieinteressert enn 25-åringer flest, men synes ikke spørsmålet om egen alder er noe å henge seg opp i.

– Jeg ser nødvendigheten av at vi tar vare på dette materialet. Da betyr det ikke noe om det er en 25- eller 70-åring som tar jobben. Vi har noen få år på oss til sikre oss denne delen av kulturhistorien. Om ti år kan mye være tapt om vi ikke gjør jobben i dag, sier han.

Trenger kartlegging

Nå tar styrelederen et nytt initiativ. Han ber alle med kjennskap til gamle bedehuskontroller om å melde seg.

– Det kan være til meg eller til misjonsorganisasjonene som har arkiver for slikt materiale. Poenget er heller ikke å samle mest mulig på ett sted, men at vi får kartlagt hva som faktisk finnes og at det blir tatt vare på.

Ryddekultur

Under sitt mastergradsarbeid om bedehushistorie kom Torsteinsbø over det han kaller «en ryddekultur som ikke alltid er like heldig.»

– Et kretskontor har mottatt en del materiale, men under opprydding på kontoret er verdifull dokumentasjon blitt kastet fordi man tenkte at det var gammelt eller for skjørt, nevner han som eksempel.

Han er også opptatt av at protokoller oppbevares slik at de ikke blir ødelagt. Et skrekkeksempel er arkivene til Lutherstiftelsen, forløperen til Indremisjonsforbundet og Normisjon, som var lagret i kjelleren under en kirke. Under en vannlekkasje på 70-tallet ble arkivene ødelagt. Kunnskap om norsk misjon helt tilbake til 1860-tallet gikk i oppløsning.

– Heldigvis var en del av materialet nedskrevet i forbindelse med en jubileumsbok som kom ut på 50-tallet. Men dette viser hvor viktig det er at protokoller oppbevares på tørre og sikre steder, sier Torstiensbø.

Han advarer også mot oppbevaring i plastposer.

– Plast avgir syre som på sikt kan ødelegge papiret, sier han.

Helhetlig bilde

Mye er nedskrevet av forskere og forfattere om lekmannsbevegelsen i Norge, men da handler det gjerne om lange linjer, store vedtak, gjennomgripende utviklingstrekk og om store navn som preget denne delen av historien.

Torsteinsbø mener at kunnskapen om det som skjedde lokalt, er uvurderlig for å skape et helhetsbilde.

For litt over hundre år siden gjorde konservative misjonsledere og teologer et vedtak som skulle beskytte menigheter og forsamlinger mot liberal teologi, kjent som Calmeyergatelinjen.

– Et hundretalls bedehus er lagt ut for salg på finn.no. Når jeg ser et slikt salgsopbjekt, tar jeg umiddelbart kontakt med folk lokalt og etterspør protokollene, forteller han.

– Hvilken respons får du på slike henvendelser?

– «Så fint at du ringer», sier folk. De har gjerne ikke kunnskap om hvor de kan gjøre av de gamle protokollene når huset blir lagt ut for salg.

– Det er det samme med protokoller fra misjonsforeningene. Forsvinner de, forsvinner en viktig del av historien, legger han til.

Mer enn mørkemenn

For to år siden ble Kjelsås bedehus avvigslet. Det brukes i dag til ortodokse gudstjenester. Torsteinsbø reiste til Oslo og fikk tak i 14 protokoller som gir interessant innsikt i opp- og nedturer i bedehusets 90 år lange historie.

– Hva sier du til de som tenker smått om en gammel protokoll fra et lite bedehus som stengte dørene for 20 år siden?

– Da sier jeg at alt er interessant for historieforskningen, og at alt historisk materiale er unikt og fortjener å bli tatt vare på. Det er når vi går inn på de lokale bedehusene at vi kan danne oss et mest mulig samlende bilde av bedehusbevegelsen. Min tilnærming er at dette var noe langt mer enn mørkemanns- og dommedagskristendom og at gamle protokoller gir et bredere bilde enn det som gjerne er skapt til nå, sier han.

Har dem hjemme - foreløpig

Tidligere redaktør og predikant Johannes Kleppa kjenner bedehuskulturen bedre enn de fleste. Han støtter Torsteinsbø i kampen for å berge protokoller for ettertiden.

– Jeg har sett mange slike, og de varierer jo voldsomt i innhold. Mange er veldig praktisk rettet med opplysninger om programmet på bedehuset. Konflikter av betydning kan være nevnt, og i sum formidler de kunnskap om det som har skjedd på bedehuset - både praktisk og åndelig, sier Kleppa.

Selv har han det siste året påtatt seg arbeidet med å rive et bedehus, som ikke har vært i bruk på flere tiår. Under rivingen fant han også gamle protokoller.

– Jeg har dem faktisk hjemme. Men de skal snart overføres til misjonsforeningen som det gamle bedehuset sokner til, forsikrer han.