– Syrerne ble en gave til menigheten
Dette er historien om hvordan en frimenighet i en bygd på Vestlandet ble samlingsplass for syriske flyktninger.
Blant ingrediensene i historien er en narkoman som møtte Jesus, en rektor som møtte veggen, og mennesker som er villige til å kjøre ti mil hver søndag for å hente flyktninger til møte.
Fest
Annonse
Det er en kald og mørk lørdag ettermiddag oppunder jul. Kulingen blåser surt over parkeringsplassen ved Nordhordland Bibelsenter. Likevel ligger det forventning i luften. Vinden har en eim av koriander, karri og persille.
Denne kvelden inviterer menigheten venner og medlemmer til internasjonal fest med syrisk mat på menyen. Dampen fra grytene lager dugg på vinduene. Utenfra kan vi se silhuettene av personer som arbeider med raske bevegelser inne på kjøkkenet.
En av dem som er i sving ved kjøkkenbenken, er Jaklin Hana fra Damaskus. Før krigen var hun husmor. Hun var av den typen som alltid ba om oppskriften når hun var på besøk og fikk servert mat hun likte. I det nye livet som flyktning i Norge, er interessen for matlaging blitt levebrød. Sammen med ektemannen Essam har hun startet cateringfirmaet Syriske Delikatesser.
I 2015 kom Jaklin engstelig trillende på en sykkel over Storskog, grensa mellom Russland og Norge. Denne ettermiddagen leder hun myndig arbeidet med å lage syrisk middag til 150 gjester.
To menn legger hummus på fat, et par kvinner rensker kylling med konsentrert mine. Selv følger hun med på kebabspydene i ovnen.
Uten skyss
Plutselig oppstår en hektisk diskusjon i et hjørne på kjøkkenet. Det handler ikke om mat, men om skyss. En gjeng står fast i kommunesenteret Knarvik. De kommer seg ikke videre ut til Alverstraumen, der kirken ligger. Det haster. Festen skal snart begynne.
Annonse
To av menighetens medlemmer, Øyvind Heggernes og Olav Sollid, tilbyr seg begge å kjøre og hente dem.
Nordhordland Bibelsenter ligger en drøy halvtimes kjøring nordvest for Bergen sentrum. Nær 50 flyktninger og innvandrere deltar jevnlig i menigheten. Mange av dem bor i Bergen. Hvorfor velger de å komme helt ut til bibelsenteret, når det finnes menigheter mye nærmere?
Når den plutselige kirkeveksten skal forklares, er de to mennene i hjørnet en del av svaret.
Gatekirken
Øyvind Heggernes er evangelist. Mang en julebordsgjest på vei gjennom Bergen sentrum har sikkert sett ham. Hver lørdag kveld rigger han og medhjelperne seg til med kaffe og kjeks utenfor varehuset Sundt på Torgalmenningen.
Lørdagen etter den internasjonale festen er han på plass i byen igjen.
Han setter skiltet med «Gud er god» på fortauet og fester plakaten med «Gatekirken» til bordkanten. Så er han klar til å fortelle folk om Jesus.
– Hei! Kan vi få kaffe? spør en ung gutt, som er på vei på kino med kameratene.
Annonse
– Værsågod, svarer Øyvind.
– Hvorfor står dere her? spør ungdommen, mens han nipper til kaffen.
– Fordi vi er kristne og har tatt kirken med ut på gaten.
– Stilig! lyder det fra kameratgjengen.
Dermed er samtalen om kristen tro i gang.
Bønn og kaffe
Øyvind tilbyr forbønn like naturlig som kaffe, og han deler gjerne vitnesbyrdet sitt om hvordan bønn virker.
Annonse
– Jeg var narkoman i 15 år og satt fire år i fengsel. Flere ganger prøvde jeg å slutte, men ingen ting nyttet, sier han og forteller at han var i ferd med å gi opp, da moren overtalte ham til å prøve en siste gang:
– Jeg kom til Nappane omsorgssenter i Nordhordland. Her la en mann hendene på meg og ba i Jesu navn. Pang! så satte Jesus meg fri, uten abstinenser.
Det er åtte år siden nå. Siden har trangen til heroin vært byttet med en sterk trang til å dele evangeliet om Jesus.
Mange av flyktningene som nå er med i Nordhordland Bibelsenter, har kommet i kontakt med Øyvind gjennom gatekirken.
– Jeg fisker folk inn, så følger andre folk i menigheten opp, sier han, og mener at denne oppgavefordelingen har vært avgjørende for at de nye har blitt værende i fellesskapet.
– Det har skjedd en stor forandring i menigheten. Det er som om den har vokst i kjærlighet. Men det er Gud som skal ha takken og æren for det vi får oppleve.
Nestekjærlighet
Annonse
En av dem som har opplevd at livet ble forandret, er Olav Sollid. Han var tidligere rektor ved Nordhordland kristne grunnskole, som menigheten driver. Nå arbeider han med skoleutvikling.
På et søndagsmøte tidligere i høst fortalte han menigheten om da han for noen år siden var syk med angst og depresjon. Han opplevde stor nestekjærlighet fra folk i menigheten i denne vanskelige tiden.
– Jeg fikk høre at mange ba for meg. Kona fikk middag levert på døra. Folk kom og ga meg bibelvers som de var blitt minnet på.
Et av bibelstedene han selv dvelte ved, står i Matteus 25. Han leser dem høyt som del av prekenen:
For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg...
Bibelteksten vises på storskjerm på arabisk. Talen blir tolket av syriske Maria Aoun.
– Jeg kjente at dette lå på Jesu hjerte og tenkte at når jeg blir frisk, vil jeg engasjere meg i det Jesus nevner her, sier han og understreker at det står dere, ikke du, i teksten.
– Vi kan gjøre disse oppgavene sammen. Det er ikke lett å gjøre det alene, men sammen kan vi klare det.
Annonse
Helbredende fellesskap
Samtidig som Olav frisknet til, begynte de første syrerne å dukke opp i menigheten i 2015. Blant dem var Ibrahim Michael Iouzi fra Aleppo. Han kom i kontakt med Øyvind Heggernes og kona Karethe som jobbet frivillig hos Blå Kors. Organisasjonen delte ut klær og andre nødvendigheter til flyktningene i byen. Mens de sto og snakket sammen, kom det frem at Ibrahim var kristen. Da han ble invitert på gudstjeneste og tilbudt transport, takket han ja.
Ibrahim tok familien med til kirken. De trivdes. Uken etter inviterte han sin bror med familie til å slå følge. Senere kom flere syrere. Folk i menigheten stilte hele tiden opp med skyss. Hver søndag kjørte de fra Knarvik til Sotra, fem mil hver vei, for å hente flyktninger til møte. Etter hvert som flere flyktninger har fått sertifikat, har også de bidratt i hente- og bringetjenesten.
– Kirken er blitt som min familie. De forkynner godt om Jesus og vi blir ofte invitert hjem til folk på besøk, sier Ibrahim som er gift med Nema og er far til tre barn. Den eldste sønnen sitter i rullestol.
– Siden vi ble kjent med menigheten har de hentet oss til møte hver søndag, forteller han.
Inkluderende
Olav Sollid ble sentral i arbeidet med flyktningene – for det ble en del arbeid da de kom, innrømmer han. De trengte hjelp til alt fra å kontakte UDI og NAV og finne bolig og praksisplass, til å gjøre lekser, forstå brev som kom i posten og tegne abonnementer på mobil og strøm. Når de sto fast, var det ofte Olav de ringte til.
Annonse
– Å følge syrerne ble del av min egen helbredelse. Jeg fikk være med på mange eventyr, sier han.
For ekteparet Firas og Maria Aoun fra Damaskus var det nettopp Olav Sollid som ble redningen, da de plutselig ble husløse høsten 2016. De hadde begynt å slå rot i Nordhordland da flyktningmottaket de bodde på, ble lagt ned. Olav tilbød dem sin egen ledige kjellerleilighet.
– Dette ble starten på et tett vennskap. Han har hjulpet oss mye, forteller Firas.
– Kan andre menigheter lære noe av hvordan Nordhordland Bibelsenter har tatt imot flyktningene?
– De er ikke bare gode med flyktninger, de er gode med hverandre. Vi som var nye, oppdaget raskt at folk tar vare på hverandre, slik de har inkludert og tatt vare på oss, sier Firas. Han understreker at dette ikke bare gjaldt Nordhordland Bibelsenter. Også Den norske kirke i Knarvik har vært svært imøtekommende.
Han forteller at mange i menigheten inviterte ham og familien på besøk.
– Invitasjonene gikk begge veier. Vi ble møtt med respekt og oppriktighet, sier han og forteller at forløperen til de internasjonale festene begynte i hans egen leilighet.
Annonse
Misjonsmenighet
Dermed er vi tilbake der vi begynte, på internasjonal fest en kveld oppunder jul. Lukten fra kjøkkenet er blitt enda sterkere. Det er bare minutter igjen til servering.
En afrikansk gruppe leder hele menigheten i dans. Pastor David Engebretsen kaster seg ut i dansen bakerst i lokalet.
– Vi har vært en misjonsmenighet helt fra begynnelsen. Nå trenger vi nesten ikke reise noe sted for å være misjonærer, sier han og ler.
Han mener gatekirken har vært svært viktig for det som har skjedd i menigheten.
– Den fungerer som en utstrakt hånd til mennesker vi ellers ikke ville møtt. I kveld sitter to eritreere her i salen som ble invitert gjennom gatekirken forrige helg.
Han nevner også medlemmenes vilje til å bidra.
– Noen har gaven til å være i første linje, så må andre følge opp med besøk og praktisk hjelp. Menigheten er med i alle ledd.
Annonse
Gjestebud
Mens de siste detaljene ordnes på kjøkkenet, går Firas på scenen for å fortelle om Syria. Nordmenn flest forbinder landet med krig og flyktningkrise. Han vil vise dem det vakre, mangfoldige landet slik han kjente det før opprøret brøt ut.
– Det var et av de tryggeste landene i verden, sier han og viser bilder av syriske klær, arkitektur og ikke minst; syrisk mat.
Så går døren til kjøkkenet opp. Ventetiden er over. Jaklin og medhjelperne kommer bærende med store, dampende serveringsfat. Noen bugner med ris og kylling, andre med kebab og potetskiver. Inn i mellom plasserer de hummus og store boller med fettush; syrisk salat med sprø, ristede brødbiter.
Forsamlingen er raskt på beina da de blir bedt om å stille seg i kø ved serveringsbordet. En lav, tilfreds mumling sprer seg i lokalet mens fatene tømmes. Jaklin virker sliten, men glad. Det er gøy å lage mat når folk så tydelig gir uttrykk for at de liker det som blir servert.
Nå i romjulen har Jaklin og familien bodd på Frekhaug i tre år.
– Vi er blitt tatt så godt imot, både av naboene og i menigheten. Folk besøker oss, og vi besøker dem. Det er veldig fine folk her, sier hun.
