Takk, gode Gud, for inkarnasjonens mysterium

Inkarnasjonens store høytid nærmer seg. Inkarnasjon betyr jo «kommet i kjøttet», og akkurat dette er det som står i sentrum av julens mysterium: Gud selv blir et menneske av kjøtt og blod. Den evige tar sin bolig iblant oss. Eller med den nikenske trosbekjennelsens ord: Jesus, Guds sønn, «steg (...) ned fra himmelen, og ved Den hellige ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.»

Hvilken betydning kan dette ha for oss? På det spørsmålet finnes det mange ulike svar. Et av de mest grunnleggende har med identifikasjon å gjøre. Når Gud blir et menneske som du og jeg, identifiserer han seg ganske enkelt med sine avbilder på jorden. Han bekrefter den unike statusen vi har i Guds skapelse, og han kommer oss i møte på en måte som ingen av oss hadde kunnet forestille oss.

Inkarnasjonen er ganske enkelt en overraskelse, en urimelighet. Men til tross for dette, har den blitt forutsagt gjennom hele Skriften. «Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn», sier profeten Jesaja på 700-tallet før Kristus, «og hun skal gi ham navnet Immanuel.» (Jes 7,14). Immanuel er hebraisk for «Gud med oss».

Inkarnasjonen står altså for identifikasjon, og for at Herren bekrefter det unike med oss, hver og en. Men inkarnasjonen er også forutsetningen for din og min frelse - for redningen fra syndens makt. «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn», skriver Paulus (Gal 4,4-5).

Jesus er rett og slett det eneste mennesket som har levd i denne verden uten å falle i synd. Dermed er han også det eneste mennesket som den onde ikke har noe grep om. «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet.» (Hebr 2,14-15)

Gjennom at Gud har blitt menneske kan man si at han sprenger hele systemet innenfra. Kallet til hellighet og renhet står der fortsatt, men som Guds sønn trer Jesus inn og oppfyller dette i vårt sted. «Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss.» (Rom 8,3)

Inkarnasjonen er en forutsetning for Guds frelse. Men den gir oss også en modell for hver troendes helliggjørelse. Når vi ser på Jesus, ser vi nemlig hvordan vi alle burde tenke, handle og prioritere. Guds inkarnerte Sønn er det fullkomne forbildet for et liv etter Guds vilje. Og når vi lever i fellesskap med ham blir vi forvandlet «til dette bildet», vi blir gjenfødte til vår opprinnelige gudbilledlighet, «fra herlighet til herlighet», (2 Kor 3,18; jfr Ef 4,24 och Kol 3,10).

For at denne ligningen skal gå opp, må også Den hellige ånd være med i bildet. Det er Ånden som helliggjør oss, og det er bare han som kan forvandle oss på innsiden. Men også for mennesker som ikke tror kan Jesus fungere som et eksempel. Den vei han kroppsliggjør er en forsoningens og tjenestens vei, som overalt har makt til å løse opp de knuter som har syndens og egoismens opphav.

«Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik», skriver Paulus (Fil 2-6-7). Når vi på en lignende måte er beredt til å gå hverandre i møte - i våre nære relasjoner såvel som i konflikter mellom folk og land - kan det forunderlige skje: tidligere låsninger mister sin makt. Jesus blir en veiviser til en ny måte å opptre på.

Avslutningsvis er det ikke noen liten sak vi skal feire gjennom juledagene. At Gud har blitt menneske er virkelig stort nok. At han samtidig åpner veien til frelse, til helliggjørelse og til en opprettelse av våre nære relasjoner er intet mindre enn fantastisk.

Takk, gode Gud, for inkarnasjonens mysterium!