INTEGRERT: Mon det dypest sett handler om at vi i all for stor grad formidler tro som en spesialøvelse med fokus på åndelige ritualer i gudstjenestefellesskapet alene som bønn, lovsang og forkynnelse – og at vi ikke helt vet hvordan dette skal se ut integrert i resten av livene våre? spør Hermund Haaland.
Andres Kudacki, AP Photo/NTB scanpix
Taktskifte nødvendig i Kristen-Norge
Når så mange som 80 prosent av våre barn faller ut av aktivt menighetsliv før voksen alder, haster det med å modellere Jesusetterfølgelse på flere måter enn gjennom gudstjenestefellesskapet. Sommerfestivaler kan være et godt sted å begynne.
Linda Andernach Johannessens nye bok «Hver tid teller», bekrefter det vi allerede har visst en stund: mellom 70 prosent og 90 prosent av barna våre faller ut av aktivt menighetsliv før eller i løpet av voksen alder. Det er forstemmende. Hennes hovedpoeng er at hjemmet i større grad må utrustes til å være trosformidlende, all den tid et barn i løpet av et år vil bruke mer enn 3000 timer hjemme sammenlignet med kun mellom 42 og 84 timer i kirken.
En pastor i en av landets voksende menigheter jeg nylig snakket med, opplever først nå å se effekten av tallene over. Han forteller at lederskapet derfor har fått en alvorlig oppvåkning. Hans analyse er at de foreldrene som hadde fått troen modellert hjemme og ikke kun i kirke i egen barndom, evnet å gjøre det samme igjen. De som kun hadde vokst opp med kirkegang og muligens litt aftenbønn, formidlet ikke aktivt troen til egne barn hjemme heller.
Mon det dypest sett handler om at vi i all for stor grad formidler tro som en spesialøvelse med fokus på åndelige ritualer i gudstjenestefellesskapet alene som bønn, lovsang og forkynnelse – og at vi ikke helt vet hvordan dette skal se ut integrert i resten av livene våre?
