Tania Michelets bok: Et sterkt oppgjør med en ateistisk subkultur preget av samlivsanarki

Tania Michelet, eldste datter av Jon Michelet og Bente Lippe, har gitt oss en personlig, subjektiv beretning om sin vei fra Mao til Gud, fra oppvekst i en sekterisk og autoritær marxist-leninistisk subkultur til voksenliv med en moden gudstro og en frigjørende dåp i den treenige Guds navn.

På veien dit var hun innom utallige veiskiller i form av turbulente familieforhold, tap av omsorgspersoner, utenlandsopphold, følelse av utenforskap, samt stormfulle interaksjoner med sine foresatte, spesielt sin berømte forfatter- og journalistfar.

Som når et barn kommer hjem

Som når et barn kommer hjem om kvelden

og møter en vennlig favn,

slik var det for meg å komme til Gud,

jeg kjente at der hørte jeg hjemme.

Det var en plass i Guds store rom,

en plass som lenge ventet meg.

Og jeg kjente: Her er jeg hjemme,

jeg vil være et barn i Guds hjem.

Michelet trodde på Gud fra tidlige barneår og opplevde dåpen som en hjemkomst til noe som hadde vært der hele tida. Noen egentlig omvendelseshistorie er boka derfor ikke, selv om tittelen kan synes å legge opp til det.

Forholdet til foreldrene

«Foreldre er autoritetspersoner som vi hele tiden søker anerkjennelse fra.» Sitatet står på s. 161 i boka, og sammenfatter ganske skarpt store deler av innholdet. Tania Michelet dveler ved forholdet til foreldrene, og gjennom dem til besteforeldrene, tantene og onklene, søskenbarna, - men hele tida foreldrene.

Mor, som hun bodde sammen med de første 13 åra, og som døde på tragisk vis, og far Jon, som hun da flyttet til, og som dominerte hennes liv i den grad at hun ikke søkte kristen dåp før også han var borte. Nå er hun fri og har tatt et oppgjør med foreldrenes ateisme, samtidig som hun leter etter tegn på at også de trodde på Gud/Jesus uten å fortelle det til noen direkte. Et sårt håp ligger under mange av skildringene i boka.

Selv har jeg det siste halve året lest nesten halvparten av Jon Michelets hovedverk En sjøens helt, og innrømmer ærlig at jeg under lesningen har tenkt at her skriver en mann som midt i et røft sjømannsspråk skildrer kristne offiserer og mannskaper med stor respekt (også for Gud?) og uten å harselere. Tania Michelets kjærlighet til både mor og far ligger som en understrøm i hele boka, samtidig som hun ikke er redd for å kritisere dem med klare ord.

Fri kjærlighet og samlivsanarki

Foreldrene var marxist-leninister, journalister blant annet i Klassekampen, og aktive i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) eller AKP (m-l). De var deltakere i en subkultur i det norske samfunnet, og Tania vokste opp i det som i dag ville kunne kalles et parallellsamfunn, ikke ulikt enkelte kristne grupperinger, men altså med et ateistisk fortegn, og med avsky for alt som kunne smake av «borgerlighet».

Dette var muligens en hovedgrunn til at samlivsetikken innen bevegelsen kunne være temmelig anarkistisk, noe forfatteren er skarpt kritisk til:

«Så fryktelig lettvint det var for 68-erne å eksperimentere med alt fra ekteskap til barneoppdragelse, når de selv kom fra en stabil bakgrunn med en mor og far som var gift hele livet, uten halvsøsken, og ingen endeløse rekker med utvidet familie på alle kanter. (...)

Det jeg synes var urimelig av dem, var å kreve at vi skulle plukke opp fillebitene av deres imploderte frie kjærlighetsprosjekter og få alt til å passe sammen og holde kjeft og finne oss i det. (...)

Jeg forstår ikke hvordan det skulle ha gått bra å skape gode familier ut fra prinsippet om fri kjærlighet. For meg er fri kjærlighet det motsatte av gode familieverdier. Jeg ble ødelagt av å aldri få ro, aldri kunne stole på at nå er dette min familie, her hører jeg til, her er det ro, her bor vi.»

Både mor og far hadde flere ekteskap og kjærlighetsforhold Tania og hennes halvsøstre måtte forholde seg til.

Utenlandsopphold og pussige episoder

Nokså snart etter at hun flyttet til faren dro han og hans nye kone til Zambia med tre døtre for å arbeide for Namibias frigjøring. Dette ble formende år for Tania, og hun skildrer mange episoder derfra med humor og stor varme. Der fikk hun seg også en irsk-walisisk kjæreste, som senere ble far til hennes datter.

Jeg leser boka slik at de ulike oppholdene i Zambia har vært viktige for oppdagelsen av hennes «egen vei», den som gikk fra Mao til Gud.

Boka grep meg. Den er interessant, gripende og personlig og ga meg mye å tenke på og glede meg over. Jeg humret til tider under lesningen, og felte kanskje også en tåre innimellom.