Tanker ved Ariel Sharons bortgang

Ved Ariel Sha­rons død har en av den mo­der­ne sta­ten Is­ra­els mis­tet en av sine mest fa­sci­ne­ren­de og om­strid­te per­soner.

Publisert Sist oppdatert

I dek­nin­gen av den tid­li­ge­re ge­ne­ra­len og stats­mi­nis­te­rens bort­gang frem­stil­ler medi­er over hele ver­den Sha­ron som selve hau­ken over alle hau­ker. Han por­tret­te­res gjer­ne som en strid­bar figur med et liv pre­get av krig og kon­flikt.

Det stem­mer at Ariel Sha­ron var en kri­ger. Som sol­dat, of­fi­ser og se­ne­re som po­li­ti­ker spil­te han en rolle i alle Is­ra­els kri­ger helt fra Uav­hen­gig­hets­kri­gen i 1948 til han fikk slag for åtte år siden.

Guds løve

Hans inn­sats som ge­ne­ral under Seks­da­gers­kri­gen i 1967 og Yom Kippur- kri­gen i 1973 har fort­satt iko­nisk sta­tus i den jø­dis­ke sta­ten. Sha­rons helte­mot og krigs­stra­te­gis­ke evner gjor­de at han fikk til­nav­net «Guds løve» i is­ra­elsk of­fent­lig­het.

Det er også rik­tig at Sha­rons po­li­tis­ke virke var pre­get av en rekke kon­tro­ver­ser. Den aller al­vor­ligs­te hen­del­sen som knyt­tes til Sha­rons navn gjel­der mas­sa­kren i flykt­ninge­lei­re­ne i Sabra og Sha­ti­la i Li­ba­non i 1982. Da­væ­ren­de for­svars­mi­nis­ter Ariel Ariel ble den gan­gen be­skyldt for å ikke ha gjort nok for å for­hind­re at li­ba­ne­sis­ke fa­lan­gis­ter drep­te pa­le­sti­ne­re i lei­re­ne. Sha­ron nek­tet for å ha gjort noe galt, men måtte li­ke­vel fra­tre mi­nis­ter­pos­ten sin.

Ariel Sha­rons gåtur på Tem­pel­plas­sen i Je­ru­sa­lem i 2000 er også om­stridt. Kri­ti­ke­re hev­der at den da­væ­ren­de stats­mi­nis­ter­kan­di­da­tens vand­ring var med på å ut­lø­se den pa­le­stins­ke opp­rø­ret som siden har blitt kalt den andre In­ti­fa­da­en. Sha­rons for­sva­re­re peker på at det var vik­tig både for ham og for det is­ra­els­ke sam­fun­net å vise at også jøder har rett til å be­sø­ke dette om­rå­det.

Hauk for fred

Ariel Sha­rons liv stod de­fi­ni­tivt i stor grad kon­flik­te­nes tegn. Det kan ingen nekte for. Men hvis man frem­stil­ler Sha­ron som kun en stri­dens mann, gir det bare et del­vis kor­rekt bilde.

For den an­gi­ve­lig så sterkt høyre­ori­en­ter­te Ariel Sha­ron gjor­de noe som ingen av han so­sial­de­mo­kra­tis­ke for­gjen­ge­re og kon­kur­ren­ter mak­tet. Han trakk de is­ra­els­ke styr­ke­ne ut av Gaza-stri­pen.

Det er in­ter­es­sant å merke seg at de to is­ra­els­ke stats­mi­nist­re­ne som i ut­gangs­punk­tet har blitt opp­fat­tet som mest kom­pro­miss­løse, fak­tisk er de som har gjen­nom­ført de størs­te mi­li­tæ­re til­bake­tre­nin­ge­ne. I 1978 trakk Me­nachem Begin svært over­ras­ken­de ut de is­ra­els­ke styr­ke­ne fra Si­nai-halv­øya i bytte mot en freds­av­ta­le med Egypt. Den førs­te stats­mi­nis­te­ren fra is­ra­elsk høyre­side klar­te å skape fred med erke­fien­den på tross av sitt rykte som krigs­his­ser.

Is­ra­els his­to­rie viser at det ikke er noen na­tur­lov at de så­kal­te duene i po­li­tik­ken er bedre enn hau­ke­ne til å skape fred. Er­fa­rin­gen viser nær­mest det stikk mot­sat­te. De le­der­ne som fryk­tes og re­spek­te­res av fien­den, ser ut til å ha en for­del frem­for de som frem­står som i over­kant etter­gi­ven­de.

Powered by Labrador CMS