Tereze vil tjene og utruste

– Norge er min misjonsmark. Jeg elsker Norge, men ser også nøden her. «Norge er et kristent land», sier mange, men som utlending ser jeg landet fra et annet perspektiv. Dere sulter ikke fysisk, men åndelig sett står det dårlig til med mange nordmenn, sier Ansgar-studenten Tereze (21). Hun besøkte Norge for første gang som seks­åring.

– Min far jobbet på en institusjon for foreldreløse barn på den tiden. Der kom han i kontakt med misjonsforbunderne Anne Kari og Harald Kobbevik som drev hjelpearbeid i Latvia. De ble venner med foreldrene mine, og familien vår ble invitert til Norge på besøk. Jeg lovet meg selv at jeg skulle tilbake, selv om jeg bare var ei lita jente da vi var her, smiler ­Tereze.

Hun vokste opp i ­landsbyen Stelpe, 60 mil sør for Riga, sammen med broren Dag og en fetter som er inkludert i kjerne­familien.

– Dag er oppkalt etter en karakter i Trygve Gulbranssens bok «Og bakom synger skogene». Min mor er litteraturviter, forklarer Tereze.

Troen døde

Veien tilbake til Norge skulle bli besværlig.

– Familien min gikk sjelden i kirke. Vi forholdt oss til Gud, men ikke daglig. For meg var Jesus en mann som levde for 2000 år siden, det var det jeg visste. Da jeg gikk på videregående var det en periode veldig mange rundt meg som døde. Jeg var i begravelse nesten hver uke. Det gikk ut over den lille troen jeg hadde.

For Tereze toppet det seg da læreren hennes døde i en trafikk­ulykke. Begravelsen foregikk i en ortodoks kirke, og hun forteller at presten hadde det så travelt med å rekke neste avtale at han ikke hadde tid til å vente på avdødes ektefelle som var blitt skadet i samme ulykke og beveget seg svært sakte. Før ektemannen rakk fram til graven var kisten senket.

– «Hvis dette er kristendom, vil jeg ikke ha noe med denne troen å gjøre», tenkte jeg, sier Tereze. Hun opplevde begravelsen som et tomt liturgisk skall.

Buddhisme og mystikk

I stedet vendte hun seg til buddhismen.

– Buddhismen er en trøstende religion med fokus på individet og den enkeltes velvære. Den gir rom for en selvmedlidenhet som i begynnelsen er tiltalende, men også for å akseptere alt i kjærlighetens navn. Det siste kunne jeg ikke forsvare.

Tereze, som nå var 18 år, fortsatte å utforske alternative livssyn. Hun ble en ivrig tilhenger av New Age, ikke minst av teorien om menneskets høyere bevissthet og indre åndelige kraft.

– Det er en form for mystikk som er opptatt av overnaturlig kunnskap og som legger enda større vekt på individuelle erfaringer enn buddhismen. Når du forstår at det faktisk er krefter og kunnskap som virker, får du makt. Og du står i fare for å bli veldig selvopptatt og stolt. Innen denne delen av New Age bruker du også mye energi. Til slutt var jeg så sliten at jeg ble innlagt på sykehus. En dag sa legen som behandlet meg: «Jeg vet ikke hva du driver med til daglig, men om ikke du slutter med det, vil du ikke leve til du blir 25».

Satte Gud på prøve

Ordene satte en støkk i Tereze.­

– Jeg kom plutselig på tanken om Norge igjen. Jeg bestemte meg for å sette Gud på prøve. «Gud, hvis du finnes, så la meg få bo i en kirke i Norge», sa jeg. «La meg få ordne blomstene på alteret, mens presten forbereder talen». Jeg var hovmodig, men mente alvor.

Tereze søkte seg så til Norge som volontør i regi av European Voluntary Service. Hun ble antatt og fikk plass i Herøya misjons­kirke i Porsgrunn. Her fikk hun leilighet i annen etasje.

Dagen etter ankomsten går hun ned og finner pastorkona Bodil Kleppe i ferd med å ordne roser på kjøkkenet. «Kan du hjelpe meg med å lage en bukett til alteret», spør hun. Idet Tereze er i ferd med å sette vasen på alteret kommer pastor Gordon Kleppe inn med bibel under armen for å forberede seg til søndagens gudstjeneste.

– Alt stemte. På en prikk. Jeg kunne ikke annet enn å si: «Her er jeg, Gud, bruk meg!» Og jeg ba umiddelbart om tilgivelse for hovmodigheten min.

Privatundervisning

Fra den dagen gikk Tereze inn for å lære mest mulig om kristen tro.

– Jeg lyttet til Gordon hver gang jeg fikk en mulighet. I tillegg til gudstjenestene gikk jeg på eldretreff hver uke. Jeg kjøpte en latvisk bibel og satte i å lese.

Overraskende nok var den ikke bare vanskelig, men også kjedelig. Hvordan kunne pastoren på Herøya være så begeistret for denne boka?

– Det er i slike situasjoner det er godt å kjenne noen med visdom og tålmodighet, påpeker Tereze ­Neliusa.

Etter å ha bakt boller og vasket opp sammen med Bodil og Gordon Kleppe satte hun seg ned med dem.

– De lyttet og svarte etter beste evne på mine mange spørsmål. De var så kloke at i begynnelsen var de nesten større forbilder for meg enn Jesus Kristus. Men etter hvert som de introduserte meg for Jesus, lærte jeg ham sakte, men sikkert å kjenne.

Vil bli pastor

Gordon Kleppe anbefalte Tereze å søke Ansgar bibelskole i Kristiansand. Hun kom inn, og var i fjor elev på disippellinja ­med økonomisk støtte fra venner i Misjonskirken på Herøya. Drømmen nå er å studere teologi og bli pastor.

– Jeg elsker kunnskapen og utfordringene som lærerne gir oss gjennom undervisningen. Jeg liker veldig godt å tale og tolke bibel­tekster, og vil gjerne bli en pastor som elsker mennesker, slik Gordon Kleppe gjør. En som ikke bare preker på søndager, men som kan brukes til alt. Å være kristen innebærer en radikal endring av livsholdning. Det har jeg selv erfart. Jeg drømmer om å utruste fremtidige disipler, utholdende stridsmenn­ og stridskvinner som vil tjene Gud og erfare friheten i Kristus, sier Tereze Neliusa.

Et talent

Kleppe på sin side sier følgende om Tereze:

– Hun er et forkynnertalent, alltid på tilbudssiden, med en personlighet og en mix av medfødte og åndelige gaver man finner svært sjelden. Den menigheten som får henne i sin midte, er svært heldig.