Tidligere homoaktivist: – Kirken må verdsette vennskapet høyere

Som tenåring var David Bennett en aktivist for homofiles rettigheter. 19 år gammel opplevde han et møte med Den hellige ånd, på en homsebar.

«Har du opplevd Guds kjærlighet», var spørsmålet som utløste et skred på innsiden.

Skremt

David Bennetts første møte med sine homofile følelser kom svært uventet, da han ble forelsket i den mannlige Disney-figuren Aladdin. Da var han ni år. Etter det begynte spørsmålene å melde seg for den unge gutten.

– Hvorfor tenkte du slik?

– Jeg hadde hørt slektninger, noen av dem kristne, komme med homofobiske kommentarer. De kunne si at det var ekkelt, motbydelig og frastøtende. Og jeg tenkte «Oi, dette er meg.» Jeg husker at jeg løpte inn på rommet mitt gråtende, uten å vite hva jeg skulle gjøre.

Kilde til hat

Fra han var 11 til han var 14 gjorde David Bennett mye for å unnslippe følelsene, men det fungerte ikke. En kjæreste som fikk vite hvordan det sto til, oppfordret ham til å fortelle omverden om det.

– Du ble etter hvert en aktivist for homofiles rettigheter. Hvorfor var det så viktig for deg?

– Da jeg var 15 år hadde jeg en guttekjæreste som var kristen. Han ga meg et kors og kysset meg, og jeg tenkte: «Hvorfor vil du gi meg et symbol for undertrykkelse i gave?». Like etter kom en mann på motorsykkel og kastet en stor stein i ryggen min, fordi han hadde sett oss kysse. Da så jeg at homofobi var ekte, og jeg dedikerte livet mitt til å ødelegge kilden, nemlig kristendom.

Diskvalifisert

Bennett gikk i parader, levde i et kollektiv for skeive og stiftet reklame for likekjønnet ekteskap over plakater for kristne skolelag.

– Jeg var virkelig mot kristendom og hatet den forrykte ideen om å tilbringe evigheten med en palestinsk tømrer fra det første århundret. Det gav ingen mening for meg. Hvorfor skulle Gud skape meg med disse behovene? Hvorfor skulle han i det hele tatt tillate at jeg har dem, og så straffe meg for det? Det føltes som guddommelig ondskap.

Budskapet fra de kristne, slik Bennett hadde hørt det, var at homofile er onde og fiender av Gud.

– Jeg kjente ikke nådens evangelium. Jeg visste ikke at det ikke er din seksuelle orientering som avgjør hvorvidt du kan bli rettferdiggjort ved tro. Jeg trodde jeg var diskvalifisert.

Frastøtt

Endringen kom på en pub for homofile i Sydney. Der traff han en jente, og gjenkjente henne som en filmskaper.

– Arbeidet hennes talte virkelig til meg, for det handlet om barmhjertighet overfor mennesker med funksjonshemminger. Hun brukte gavene sine til å promotere noe som ikke bare handlet om henne, så det viste meg at det var noe autentisk ved henne.

Han spurte henne hvordan hun hadde fått filmen sin med på verdens største kortfilmfestival.

– Hun svarte: «Gud». Jeg ble frastøtt.

Bennett ble spurt om han trodde det fantes en Gud. Han svarte at Jesus nok var en god mann, men at kristendommen var oppspinn.

– Da spurte hun meg om jeg hadde opplevd Guds kjærlighet. Det er det som virkelig betyr noe, sa hun.

Kvinnen ba for Bennett og det førte til det han beskriver som et overveldende møte med Gud.

– Jeg fikk en kilende følelse og det var som om noen helte olje over hodet mitt. Guds kjærlighet bare slo imot meg og jeg gråt. Men det var helbredlese, ikke føleri. Det var som at en dyp lengsel etter intimitet ble oppfylt, sier Bennett.

Jesus i sentrum

– Du strevde lenge med hva din nyvunne tro skulle bety for din homoseksualitet?

– Det var en virkelig vanskelig reise, men fordi jeg kjente på Guds kjærlighet var det ikke så vanskelig likevel. Jeg hadde en drøm om hva et godt liv så ut som, et liv i Paris med en guttekjæreste og et adoptert barn, men alt ble helt forandret. Jeg fant en annerledes vei, veien til korset og oppstandelsen og til Den hellige ånd. Livet mitt fikk sentrere rundt et annet mål, et annet perspektiv.

Hele Bennetts homofile identitet ble mindre viktig for ham, selv om den fortsatt var en stor del av ham. Nå var det Jesus som var i sentrum, ikke hans homofili.

Endringen skjedde over en periode på tre år med mye av både lovsang og tårer.

– Det var mange åpenbaringer, visjoner og opplevelser av Jesus der han åpenbarte ulike ting til meg på helt riktig tidspunkt, sier Bennett som har skrevet boken «A War of Loves: The Unexpected Story of a Gay Activist Discovering Jesus.», der han forteller historien sin.

– Jeg ba Gud om et spesifikt svar og fikk det i form av en bursdagsgave, som var boken «Washed and Waiting» av Wesley Hill. Den boken endret livet mitt. Jeg oppdaget en virkelig dyp teologi om begjær og hva vi kan gjøre med vår seksualitet. Jeg så en annen person som levde ut det sølibat-livet jeg strevde med.

Lytt til historien

Så hvordan kan kristne støtte unge mennesker som er homofile? Gå mot følelsen av at det er noe ekkelt, sier David Bennett. Han viser til forskning som viser at hjernen kan sende et signal av avsky når vi møter en som er «annerledes».

– Vi må få Den hellige ånd til å endre dette i hjertet vårt.

Han mener at kristne ikke bør si til homofile at de ikke skal kalle seg homofile eller at de antageligvis har blitt misbrukt.

– Bare lytt til historien. Jeg ville ha sagt at «Gud elsker deg. Han har en utrolig plan for livet ditt. Gud har ikke satt deg i en boks. Du er virkelig i hans hjerte og virkelig i hans tanker.»

Han viser til sin tante som hadde en lederposisjon i kirken. Hun sa at «Hvis du ender opp sammen med kjæresten er du velkommen i kirken, og om du forlater oss vil vi ha mistet en virkelig del av Kristi kropp. Så jeg håper du blir. Men du må vite at om du er i et homofilt forhold så kan du ikke være i lederskapet.»

– Hun hadde et standpunkt, men hun snakket til meg med kjærlighet. Det gav meg et trygt rom. Jeg visste at jeg måtte fortsette å følge Jesus og gjøre det til det viktigste. Så ville det ordne seg etter hvert.

Målet med kristendommen er ikke å få andre til å adoptere din etikk, sier Bennett.

– Målet ditt som kristen er å la dem bli kjent med Jesus. For når de kjenner Jesus vil de oppføre seg rett etter hvert.

Gud er kjærlighet

Bennett mener at unge folk utenfor kirken er veldig opptatt av ekthet. Organisasjonsnavn, trossamfunn er bare slitsomt, det er hjertet som teller. De lengter etter å se en kirke som elsker det homofile miljøet og sier «Vi elsker dette samfunnet. Vi er annerledes enn dem. Vi er ikke enige i alt, men vi elsker dem og vil omfavne dem.» Om det skjer vil kanskje den unge generasjonen se at de kan tro på det vi forkynner igjen.

– Hvorfor tror du seksuell orientering er et så stort tema i kirken?

– Samfunnet forteller oss at sex er det vi trenger for å blomstre. Så historier om homofile kristne i sølibat ser ut til å krasje fullstendig med den historien og det skaper mye friksjon. Mennesker sier «Kjærlighet er kjærlighet», eller «Kjærlighet er Gud». Jeg vil si: lang ifra! Gud er kjærlighet, og der må vi finne utgangspunktet for alle våre spørsmål, enten det er identitet eller seksualetikk, i åpenbaringen av Guds kjærlighet i Kristus.

Det er først da man kan forstå vår egen seksualitet og rollen den skal spille, mener Bennett. Det er ikke noe som skal undertrykkes.

– Det er som med ilden. Om du lar den brenne overalt kommer den til å brenne ned alt. Men hvis du gir den de rette rammene kan den varme alle i rommet. At du lever i sølibat betyr ikke at du slutter å være et seksuelt vesen, i betydningen av å være en relasjonell person med et ønske om å være med andre mennesker i kjærlighet og intimitet.

Bennett mener Gud har gitt ham og andre en lengsel etter intimitet med andre for at mennesker kan gjenspeile hans kjærlighet til andre. Å vise Guds kjærlighet til andre er noe av det beste Bennett vet, kun sidestilt med å tilbe og å kjenne Gud. Han vil at vi skal gjenspeile hans bilde når vi gjør dette.

Flotte rollemodeller

Daniel Bennett lever nå et selvpåført singel- og sølibatliv. Han er takknemlig for gode forbilder og har et godt liv.

– Jeg er ikke undertrykket. Jeg er ikke en sånn rar, tørr sølibat-person! Jeg har liv og liv i overflod. Det finnes noen virkelige flotte rollemodeller slik som Mike Pliavach som modellerer dette. Vi må stole på folk som er single, på våre talerstoler og i våre sammenhenger. Noen ganger har vi antydet at du må være gift og ha to barn før du kan undervise, preke eller tale. Den tankegangen må endres.

Han utfordrer tankegangen om at ekteskap er den dypeste intimitet et menneske kan oppleve med et annet menneske.

– Det er det ikke! Vennskap er den dypeste intimiteten, og ekteskap er en form for vennskap. David og Jonathan, Jesus og Johannes, dette var arketypiske, dypt intime menneskelige relasjoner som vi som kirke burde feire. Jesus ble aldri gift. Han brukte hele livet til å bygge vennskap av den virkelig dype sorten. Vi må også passe oss så ikke vennskap blir en avgud. Gud er i sentrum og vennskap reflekterer vår forening med Kristus.

Marie kjemper mot likekjønnet ekteskap. Svogeren Leif Magne er homofil og vil gifte seg i kirken Likekjønnet vigsel i kirken

«Anders» er homofil, men ønsker ikke å leve ut sin seksualitetTil Helhet