Tilbake til røttene, KrF!
KrF må finne tilbake til sin egenart og sine røtter, og vinne tilbake sine kjernevelgere.
Mine besteforeldre var med og stiftet KrF i 1933, som etter hvert ble et parti som klarte å løfte de kristne verdiene i et samfunn som ble stadig mer sekularisert.
De har ikke alltid vunnet fram, men har likevel hatt stor betydning i landet vårt, og for meg har valg av parti vært enkelt (hittil...) De siste årene har imidlertid partiet utviklet seg på en måte som har gitt økt usikkerhet og manglende tillit, og kjernevelgere i hopetall har forlatt partiet.
Annonse
To av Bergens valgte KrF-politikere har sogar meldt overgang til en ny konkurrent, Partiet de Kristne (PDK), noe gjør kristenfolket mer spredt og svekket. Dette er en tragisk situasjon, og i høst er det registrert nye bunnverdier for alle målinger, nettopp i Bergen.
Kanskje har KrF nå gått for langt i å ønske å være spiselig for alle, framfor å vise en klar kristen profil og dermed bevare kjernevelgerne? Her ser KrF ut til å gjøre samme feil som Den norske kirke, og skulle heller spørre de som forlater partiet om hvorfor de gjør det.
Skal en hindre utglidning og bli dradd med av sekulariseringen i samfunnet, må en finne tilbake til sin egenart, gå motstrøms, så å si. Det ville gjøre nye kristne partier overflødige, og jeg tror det også ville vinne respekt i videre kretser.
KrF har plassert seg på den innvandringsliberale siden i norsk politikk, og mange kristne blir skremt av dette, kanskje mest fordi de frykter islamisering av samfunnet. Vi skal elske muslimer og andre flyktninger, men KrF kan godt klart markere større avstand til islam og ikke i toleransens og mangfoldets navn gi like rettigheter til deres utfoldelse når det gjelder moskeer, minareter, skoler eller politisk innflytelse. Det må sies enda klarere at dette landet bygger på kristne verdier og vil ikke tillate islamisering på noen områder, selv om det medfører å trø noen på tærne. For KrF burde de ti bud telle mer enn menneskerettighetene.
Når det gjelder ekteskapsloven, er det mange som ikke lenger tør stole på KrF. Partiet stemte mot loven i 2008, ja, men Knut Arild Hareides deltagelse i Pride-toget i 2016 og nå siste ukens hendelse hvor partiets familiepolitiske talsmann Geir Jørgen Bekkevold stod for vielsen av et lesbisk par, hvor den ene bruden var partiets kommunikasjonssjef, har fått begeret til å flyte over for mange.
Det holder ikke at Hareide gjør det til et privat og teologisk anliggende, og sier at partiet står fast på sin politikk. Bekkevold selv sa at «partiet har vært i bevegelse» i denne saken. Ja, sannelig! Og det i feil retning! Her sklir partiet med resten av samfunnet. Det blir utvannet og utydelig, og mister dermed sin kraft (og stemmer!). Det er riktig at KrF ikke er et trossamfunn, men hele hensikten med partiet er jo nettopp at de kristne verdiene skal gjennomsyre politikken også.
KrF kunne fått med seg mange flere ved å stå klart imot Prideideologien, som nå er på full fart inn i skoler og barnehager. Det bekymrer mange også utenfor KrF. I stedet har KrF medvirket til at diskrimineringsloven skal gjelde også innen familien, noe som vil kunne ramme kristne familier som ønsker å lære barna sine hva Bibelen lærer.
Allerede nå er kristne familier blitt nektet godkjennelse som fosterhjem av denne grunn. Her gjelder det ikke lenger bare homofiles rettigheter, men en helt ny ideologi hvor kjønn og seksuell legning blir noe relativt, og hele samfunnet skal tilpasses denne ørlille gruppen det dreier seg om. Prof. Bernt Oftestad hadde et meget leseverdig innlegg i Dagen angående dette den 23.7.18.
Annonse
I kampen mot sorteringssamfunnet og løfting av menneskeverdet er det viktige veivalg som ligger foran oss. Det gjelder eggdonasjon, surrogati og manipulering av genmateriale. Her er KrF eneste parti som går mot strømmen, og derfor kunne dette bli en fanesak som de har «eierskap» til. Det er langt flere enn konservative kristne som ikke liker den veg samfunnsutviklingen går på disse områdene, og ønsker ikke at bioteknologien får utvikle seg fritt.
Mange vil gi KrF rett i at det trengs et etisk forpliktende rammeverk den må operere innenfor. Hva er da bedre enn å løfte fram menneskelivets gudgitte og ukrenkelige verdi som norm? KrF har markert seg tydelig mot tvillingabort og abort av fostre med syke gener. Men er det ikke like ille å fjerne fostre av en hvilken som helst annen grunn også? En må våge å si rett ut at barnets livsrett teller mer enn kvinnens selvbestemmelse.
Poenget mitt med dette innlegget er ønske om at KrF igjen må våge å gå mot strømmen og hevde det som er rett, også i saker som synes «tapt» (f.eks. abort, ekteskapslov), samt gjøre kampen mot sorteringssamfunnet og tukling med det ufødte liv til et hovedanliggende i tiden som ligger foran oss. PDK uttaler seg tydeligere (om enn ofte litt for «bastant»). Kanskje de likevel kunne bli lyttet til og bidra noe til av den kursendringen i KrF som er helt nødvendig.
KrF må finne tilbake til sin egenart og sine røtter, og vinne tilbake sine kjernevelgere. Det må for all del ikke bli KrFU som peker ut retningen KrF skal gå videre. Da er slaget tapt, og partiet vil bli for likt de andre partiene. Som det står skrevet: «Når saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke til noe, men vil bli tråkket ned av menneskene.» Ja, kanskje det er først når kraften er borte at menneskene vil tråkke det ned.
