Tilgivelse

Å tilgi hverandre er viktig. Hebreerbrevet advarer mot at en bitter rot får vokse opp og gjøre stor skade. Jesus sier vi skal tilgi hverandre for at Far skal tilgi oss.

Men hva er egentlig tilgivelse?

Eller kanskje vi skal spørre hva tilgivelse ikke er.

Når jeg snakker om dette, pleier jeg å legge nøkkelknippet mitt på bordet, og legge et ark over. Så stryker jeg arket med håndflatene mens jeg gjentar poenget:

Å tilgi er ikke å glatte over.

Etterhvert blir det tydelig at dette ikke er særlig behagelig. Selv om jeg med glimt i øyet forsikrer om at det ikke gjør vondt, og at papiret er helt slett. Når jeg til slutt holder arket opp, er det ingen tvil, det er krøllete med rifter og huller.

Mange har følt seg tvunget til å tilgi på denne måten. De har tenkt at å tilgi er å late som det ikke gjorde vondt. Eller å dekke over det vonde uten en gang helt å vite hva det var. Eller å si at det var greit.

I samtaler må jeg ofte hjelpe mennesker til å si hvor vondt det egentlig gjorde. Det er ikke for å gjøre dem bitre, eller for å baktale noen, det har Gud som forbilde.

For Gud glattet ikke over. Tvert imot tok Han uretten helt på alvor. Selv den minste urett mot «en av disse mine minste». Så på alvor at Hans egen Sønn måtte lide og dø.

Gud tilgir oss fordi Jesus gikk i vårt sted. Bare slik kan vi gi fra oss og tilgi uretten gjort mot oss.

Frihet

Byrdebæreren

Den lengste fredagen

Jakobs Gud

Å fullføre løpet