Tøffe kristne lærere

Derfor var det helt rått å lese om Sverre Kristoffersen, læreren ved Fjell Ungdomsskole som har satt i gang høytlesning av Det nye testamentet i storefri, hele tre ganger hver uke.

Lite tyder på at Sverre er den yngste karen i lærerkollegiet, han er nok heller ikke den med hippest klesstil, nyeste mobil eller størst kjennskap til siste sesong av Glee – men elevene står likevel i kø for å entre lagsmøtene.

Hvorfor?

På grunn av en bevegelse som Sverre satte i gang. Uten han, er det usannsynlig at 15-25 ungdommer møtes tre ganger ukentlig på Newton-rommet for å lese Guds ord.

Jeg har møtt flere lærere som har hatt stor betydning for sine elever, både som trosforbilder og rollemodeller. Blant annet hadde jeg selv en kristen lærer på ungdomsskolen som var til stor inspirasjon. Det er likevel med vemod jeg registrerer en trend av frykt blant mange lærere nå, frykt for å støte, blande sammen roller eller for å miste anseelse.

For noen lærere er det dessverre en velbegrunnet frykt på grunn av regimet enkelte rektorer har valgt, for andre er det bare et symptom på den utfordringen mange av oss opplever i en etter-kristen nasjon – å være kristen er rett og slett lavstatus.

Derfor seksjonerer vi opp livet, slik at troen blir noe privat som hører hjemme i familien og i gudshuset, mens arbeidsplassen, skolen eller studiestedet er arenaer for faglighet og profesjonalitet, og det har da ikke noe med Gud å gjøre.

En slik seksjonering er ikke særlig fornuftig i lys av hvem Gud er. Enten finnes han i hver krinkelkrok av universet, eller så finnes han ikke i det hele tatt. Om han så finnes, hvorfor skulle noen som tror prøve å skjule det? Det gir jo ikke mening. Om han i motsatt tilfelle ikke finnes, så er det jo ikke så farlig.

Som generalsekretær for Laget (Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag) tror jeg åpenbart på Gud. Lagets visjon forteller at ”vi vil gjøre Jesus kjent på skoler og studiesteder så han blir trodd, elsket og etterfulgt,” fordi mennesker er elsket av Gud, men fortapt uten Kristus.

Kort sagt handler det om at vi tror på kraften ved helt ordinær hverdagskristendom; seksjonsfrie liv. Vi tror at dette blir enklere når man kommer sammen for å be, lese Bibelen, dele tanker og et lett måltid, slik mange lagsmøter ser ut, fordi det minner oss på hvem vi er - hele tiden - og hvordan vi er kalt til å utgjøre en forskjell for våre medmennesker - hele tiden.

Derfor ønsker jeg å appellere til alle kristne lærere. Dere er så avgjørende viktig i dannelsen av unge menneskers liv og jeg er så takknemlig for alle de timene dere legger ned i hver enkelt elev.

Men mer enn å være lærere, er dere etterfølgere av Jesus, og når jeg tenker på hva det har betydd med lærere som Sverre, Thomas, Linda og mange flere, blir jeg mer og mer overbevist om at dere har en helt avgjørende rolle å spille i skolelagsbevegelsen.

Så kan det hende at du blir kalt inn på rektors kontor for en rolleavklaring, men «so what»? Kjør på likevel!