Tragedien jeg ikke fikk øye på

Aleppo 1929:

Gyrchi blir født som datter av en enke og en enkemann. Både mor og far har vært gift før. De er overlevende fra folkemordet i Tyrkia.

Begge foreldrene kommer fra byen Marash i Tyrkia. Moren, Takouhi, mistet mannen sin som var soldat. Selv kom hun seg unna sammen med en liten datter.

Faren, Hagop, var en rik møller og syvbarnsfar. Han var på arbeid på møllen den dagen angrepet kom. Slik reddet han livet. Fortvilet leitet han etter familien da han kom hjem. To døtre hadde klart å gjemme seg, men kona og fem sønner ble drept og dumpet i en brønn.

Slik kommer Takouhi og Hagop til Aleppo med hver sin store sorg. De finner sammen, gifter seg og får denne lille datteren, Gyrchi. Barnet lever sine første år i ytterste fattigdom, for nøden er stor blant de armenske flyktningene. De bor i bølgeblikkskur. Kloakken renner fritt langs gaten.

Takouhi får tre andre døtre som dør, men Gyrchi lever opp. Hun er symbolet på at livet går videre.

Beirut 2016:

Det er en varm og tørr søndagsmorgen i september, den siste dagen av en ukes reportasjetur i Libanon. Jeg har vært tidlig oppe for å lage reportasje fra en gudstjeneste. Da vi kommer ut av kirken, får jeg klar beskjed:

– Nå får du legge fra deg blokken din. Resten av dagen skal du bare leve, sier han som har vært sjåfør og tolk hele uken.

Vi skal på tur. Mer vil han ikke si. Vi setter oss i bilen og kjører østover på svingete veier over Mount Lebanon. I syd ligger Hermonfjellet innhyllet i varmedis. Under oss brer Bekaadalen seg utover. Solen reflekteres i hvite tak fra flyktningleirer og drivhus.

Vi kjører tvers over dalen og kommer til Anjar, en liten by ved foten av fjellene som danner grense mellom Libanon og Syria. Det er langt over lunsj-tid da vi parkerer utenfor et lite murhus. Lukten av grillet kjøtt drar meg mot hagen på baksiden av huset.

Oasen

I neste øyeblikk befinner vi oss midt i en storfamilie på landtur. De er min venns venner og inkluderer meg med orientalsk gjestfrihet. Familiens eldste har søkt ly for solen under gamle sitron- og granatepletrær.

De yngste klatrer høyt til topps i de samme trærne, mens foreldrene dekker langbord. Snart sitter vi benket rundt bordet og spiser grillet kylling, aubergine fylt med kjøtt, finhakket salat kjent som tabbouleh og saftige tomater fra hagen.

Det blir en vidunderlig ettermiddag. Jeg nyter maten, de frodige omgivelsene og det varme fellesskapet. En del av samtalen går meg riktig nok hus forbi, fordi det meste foregår på armensk. Så slår noen av de yngre over på engelsk. De vil fortelle meg om stedets historie.

– La du merke til teksten på husene du kjørte forbi? spør de.

Jeg nikker og viser frem bildene jeg tok. «Turkey guilty of genocide» (Tyrkia skyldig i folkemord) sto det på flere av husene.

– Armenere på flukt fra folkemordet ble bosatt her. De fikk tildelt hver sin jordlapp og akkurat nok sement til å bygge et bitte lite hus.

Den gangen var dette et avsidesliggende, malariainfisert våtmarksområde, der få andre ville bo. Mange av de som overlevde folkemordet, døde av malaria. Men de som klarte seg, drenerte våtmarkene og skapte en oase.

Armenske vennskap

Min kontakt og etter hvert gode venn i Beirut er gift med en armensk kvinne. Derfor har han naturlig nok mange armenske bekjente. Noen av dem har jeg møtt i årenes løp. Jeg har alltid sett på dem som venner, og har knapt ofret en tanke på at de var armenere.

Ofte svingte vi innom Harouts bakery i det armenske kvartalet i Beirut for å spise rykende varm armensk pizza, lahmajun. Eller vi hvilte ut etter lange dager et par kvartaler bortenfor, hjemme hos min venns nære medarbeider, Hovsep. For hver gang ble jeg enda litt bedre kjent med kona hans, Manushag, som dro meg med ut på kjøkkenet for å la meg smake armensk matkunst.

Jeg så bare gjestfrihet og mennesker jeg ble glad i. At det lå en større historie her, i det armenske kvarteret, Borj Hammoud, og i Hovseps familiehistorie, fikk jeg ikke øye på.

Ikke før i fjor høst.

Beirut 2017:

Min kontakt, som leseren kanskje har skjønt ikke vil ha navnet sitt i avisen, har av og til moro av å dumpe meg foran folk og si: «Så, nå kan du intervjue dem».

Da han sier at han har noen han vil vise meg, tenker jeg at noe slikt er på gang. Men jeg stusser, for han har ikke det vanlige ertende uttrykket i ansiktet.

Ekteparet Hovsep og Manushag er med i bilen. Stedet han setter oss av ved, slår nesten beina under meg. Ved inngangen sitter fillete, avmagrede barn med tiggerskåler foran seg. Lyden av gråt og jamring fyller luften.

Vi er ved Aram Bezikian, et museum over det armenske folkemordet. Barna er ikke levende. Det er skulpturer. Men virkningen er brutal og overveldende.

Dette er folkemordets barn. Det ottomanske regimet drepte foreldrene deres. Tusener av armenske barn ble foreldreløse i årene under og etter 1. verdenskrig.

Foreldreløse

Inne i museet møter vi dem igjen i fotoutstillingen. Vi ser barn som bærer enda mindre søsken på ryggen. Barn i matsaler, i skoleklasser og plassert på fanget til misjonærene som oppdro dem.

Et panoramabilde fra Armenia viser en slette full av flyktninger og foreldreløse små. Mange av dem vokste senere opp på barnehjem som ble drevet av kirker og kristne organisasjoner. De største hadde kanskje vage minner om vanlig familieliv, de yngste husket ingen ting. Like fullt klarte de på forunderlig vis å danne familier og føre de armenske slektene videre.

Kirkene sørget for at de fikk skolegang. Noen av barna som kom barføtte og foreldreløse til Beirut, ble leger, forfattere, politikere og kunstnere.

Jeg minnes intervjuet jeg gjorde for et par år siden med Paul Haidostian, president ved det armenske Haigazian-universitetet.

– Vi er et gjenoppstått folk. Forfedrene våre dvelte ikke ved historien. De så fremover mot nye generasjoner, sa han.

Så sent som i 1919 bodde det knapt tusen armenere i Libanon. Men da franskmennene evakuerte Cilicia i 1921, før området ble tilbakeført til Tyrkia, flyktet armenere i hopetall til nabolandene. 20.000 av disse ble plassert i teltleirer øst for Beirut. Snart ble teltene byttet ut med plankeskur. De som hadde råd, bygget hus. Slik vokste det armenske kvarteret, Borj Hammoud, frem i Beirut.

Tyrkia 1915:

Innbyggerne i syv landsbyer ved foten av fjellet Musa Dagh har fått beskjed om at de skal deporteres. For å unngå tyrkernes dødsmarsj forlater de hjemmene sine og søker tilflukt på en leirplass oppe i fjellet. Under lederen sin, Moses Ter-Kalousdian, som tidligere har vært offiser i den ottomanske hæren, forskanser 5.000 mennesker seg under fjellets topp.

De neste ukene takler de sult, brann og indre motsetninger, samtidig som de forsvarer seg mot stadig mer pågående tyrkere.

Mirakuløst holder de stand i hele 53 dager, til de i siste sekund blir reddet av franske og britiske skip og ført til trygghet i Port Said i Egypt.

Beirut 2017:

Jeg betraktet ansiktene til Manushag og Hovsep, der de går rundt og tar inn inntrykkene på museet. Det er deres egen historie som blir fortalt gjennom utstillingen.

– Hva tenker du på? spør jeg Manushag.

– Jeg tenker på hva jeg ville gjort hvis jeg var der da det skjedde. Og jeg tenker på smerten i barnas øyne. Så altfor mye smerte i så ung alder!

– Det er vondt å vite at akkurat nå er det 8.000 gatebarn i Aleppo, tilføyer Manushag, som selv vokste opp i denne byen.

På vei ut forteller jeg min venn at jeg har lyttet på Franz Werfels klassiker «De 40 dagene på Musa Dagh» som lydbok denne sommeren. Boken gjorde sterkt inntrykk.

– Vet du at de overlevende fra Musa Dagh kom til Anjar? spør han.

Det viser seg at de ble sendt dit fra Egypt i 1938, etter en avtale mellom Libanon og Tyrkia om at armenere ikke måtte bosettes nær den tyrkiske grensen.

Det er da jeg skjønner det. Jeg fryser på ryggen. I jakten på én dramatisk historie, nemlig kristnes flukt fra Midtøsten, har jeg vært blind for et annet drama som lå like foran nesen min: Mine venner armenernes historie.

– Neste gang må jeg skrive om armenerne, sier jeg til min venn. Han nikker.

– Det lyder bra, sier han.

Beirut 2018:

Min venn gliser bredt da han henter meg på Rafic Hariri internasjonale flyplass i Beirut en sen mandagskveld i mars. Han har med seg en ukjent mann.

– Han er armener. Nå kan du intervjue ham, sier han og ber oss ta plass i baksetet på bilen.

Mannen er Vicken Cholakian, oppvokst i Beirut og pastor i en armensk evangelisk kirke i Athen. Nå er han hjemme for å besøke slektninger. Han fleiper med at han er kidnappet og tvunget til å stille opp, men er med på notene.

Gjennom oppveksten hadde han lite og ingen kontakt med de mange andre folkegruppene i Libanon. Det sterke, armenske miljøet hadde alt de trengte, fra skoler, kirker og sykehus, til aviser, teatre og all slags forretninger. Det var som en stat i staten.

– Frem til jeg begynte på universitetet hadde jeg ingen arabiske venner, bare armenske, sier han.

Historiene om folkemordet preget oppveksten.

– Hver eneste dag hadde vi timer i armensk språk, historie og religion på skolen, sier Vicken Cholakian.

Hans egen bestefar var 18 år gammel da han flyktet til fots sammen med en bror og en liten søster. De gikk den lange veien fra Zeitun i Tyrkia til Aleppo. Til slutt klarte ikke brødrene å bære lillesøsteren lenger. For å redde henne, gav de søsteren bort til en annen familie. Vickens bestefar slet med skyldfølelse resten av livet.

– Han fortalte meg ofte historier fra folkemordet. Når bestemor som også var en overlevende, hørte dette, ble hun nervøs og utilpass. Hun ville aldri snakke om det hun opplevde. «Ikke snakk om dette til barnebarna», sa hun.

Kirker og skoler

Neste morgen blir jeg satt av ved Armenian Evangelical College som ligger vegg i vegg med det armenske Haigazian-universitetet. Her møter jeg Zaven Messerlian som hadde vært rektor i 50 år da han gikk av i fjor. I en alder av 80 år stiller han på kontoret hver eneste dag og underviser fremdeles i historie.

– Jeg elsker å være sammen med barna, sier han.

I bokhyllen bak ham står en rekke bøker han selv har skrevet om armensk historie og folkeliv. Gjennom årene har han lagt ned en stor innsats for å dokumentere og formidle. For dette har han fått en rekke priser, blant annet er han utnevnt til æresdoktor ved vitenskapsakademiet i Yerevan.

Denne skolen var den første som ble opprettet i diasporaen etter folkemordet. Senere fortsatte armenerne i Libanon å bygge andre skoler. De hadde hele 55 før borgerkrigen begynte i 1975.

– Det første armenerne gjorde da de kom som flyktninger, var å bygge kirker og skoler. Først da dette var ferdig, prioriterte de sine egne skrøpelige hus, sier gamlerektoren med utilslørt stolthet.

– Skolene var viktige for å bevare den armenske identiteten og overføre den til neste generasjon.

En bro til kulturen

På kontoret ved siden av finner jeg skolens nye rektor, Armen Urneshlian. Han deler forgjengerens engasjement og er selv svært opptatt av at neste generasjon må lære armensk.

– Språket er ikke bare viktig for å kommunisere. Det er en bro til kulturen. Skal barna få armensk identitet, må de lære seg språket, sier han og ser med bekymring at det er blitt vanskelig å fylle klassene ved skolen. Mange familier har flyttet. Dagens småbarnsforeldre er ikke like opptatt av at barna må gå på armenske skoler som forrige generasjon.

Det finnes dem som mener at armenerne er altfor opphengt i fortiden. Rektor Urneshlian er ikke enig.

– Det er ikke slik at vi lever i fortiden, men fortiden er en viktig del av hvem vi er. Vi minnes ofrene og krever rettferdighet, men ser samtidig fremover. Det er derfor vi satser på utdanning.

Urneshlian hadde selv en bestefar som overlevde massakrene i Adana i 1909, der mer enn 30.000 armenere mistet livet. Han vokste opp med en mor som stadig gjenfortalte historiene hun hadde hørt av sin far. Minnedagen for folkemordet, 24. april, har alltid vært en viktig dag for ham. Det samme har kravet om rettferdighet.

– Det var ikke bare det at armenerne ble drept. De gjennomgikk et helvete før de døde. Fortjente virkelig en og en halv million mennesker å dø en slik smertefull død? spør han.

Rektoren kikker ut i skolegården. Det har nettopp ringt ut til friminutt. Nå løper elevene rundt og leker.

– Hvis barna gjør noe galt og ikke blir irettesatt, er sjansene større for at de gjør det samme igjen, sier han tankefullt.

– Frykten for at det som skjedde i årene rundt 1915 kan skje igjen, er en tung byrde å leve med. Det er derfor kravet om rettferdighet er så viktig. Forbrytelser som ikke erkjennes og straffes, kan skje igjen.

Aleppo 1947:

Håpets datter, Gyrchi, er blitt 18 år. Begge foreldrene er nå døde, men Gyrchi sørger for at slekten føres videre. Dette året gifter hun seg med en ung kobbersmed. Sammen får de fire barn, to sønner og to døtre.

Hovsep er nest eldst.

I 1965 forbereder det armenske miljøet i Aleppo seg til å markere 50 års-minnet for folkemordet. Det er en stor begivenhet. Fremdeles lever mange av dem som overlevde tyrkernes dødsmarsjer.

14 år gamle Hovsep er et barn av sin tid. Han har vokst opp med historien om de fem onklene som ble drept og kastet i en brønn. Mange ganger har han også fått høre om da tyrkerne brant mer enn 50 armenere levende i Marash. De ble bundet og kastet på bålet, en etter en. Morens gudfar unnslapp så vidt.

– Jeg tror Gud satte ham fri, så han kunne vitne om det som skjedde, sier Hovsep senere.

Fra han var liten har han lært å mislike Tyrkia, men samtidig har han fått undervisning i tyrkiske språk. For å kunne kommunisere med besteforeldrene – og fordi det er klokt å kjenne sin fiendes språk.

Han og vennene er likevel opptatt av at armensk skal være talespråk blant armenere. Da det blir satt opp en tyrkisk film på en kino i byen, demonstrerer de utenfor kinoen og kaster stinkbomber inn i lokalet.

Beirut 2018:

Borj Hammoud omtales gjerne som Lille Armenia. Snart hundre år etter at bydelen ble skapt av armenske flyktninger, er det fremdeles her nykommerne slår seg til.

Hovsep og Manushag kom hit med sin sønn og to døtre fra Aleppo i 1992. Gyrchi kom flyttende etter i 2012. Nå bor hun sammen med sønnen og svigerdatteren.

– Det er godt å bo her. Armenere føler seg trygge når de bor sammen. Her har vi alt vi kan ønske, sier Manushag.

– I Libanon har det armenske miljøet vært friere enn noe annet sted. Vi har kunnet blomstre som armensk nasjon.

Fremdeles splittes de armenske familiene. En av Gyrchis døtre utvandret til Canada uken før. Selv har Hovsep søkt om å få visum til USA syv ganger. Hver gang har han fått avslag.

For ham har det vært viktig at barna fikk en trygg, armensk identitet. Han har sendt dem til armenske skoler, klubber, kirke og universitet.

– De er helt armensk, sier han tilfreds.

Levende vitnesbyrd

Hovsep ser rundt seg i stuen. Moren har slitt med helsen denne vinteren, men er på bedringens vei. Døtrene er på besøk med ektemenn og barn. Manushag serverer kaffe og småkaker.

– Her sitter vi altså, tre-fire generasjoner senere, som et levende vitnesbyrd om at tyrkerne ikke lyktes. Vi lever fremdeles, slår han fast.

– Hvis tyrkerne hadde innrømmet det de gjorde, hadde det endret hele situasjonen. Den dag i dag lever hatet mot tyrkerne, innrømmer han.

– Hvordan kan vi glemme at de drepte 1,5 millioner armenere? De brente landsbyene og kirkene våre - med oss selv inni. De skar opp magene på gravide kvinner, drepte babyene og lot mødrene blø i hjel.

– Hvordan kan vi glemme? gjentar han og tilføyer: – Hvordan kunne Gud tillate det?

– Hva gjør du med dette hatet, når Jesus sier at du skal tilgi og elske dine fiender, spør min venn som nå har byttet rolle til tolk.

– Jeg kan nok tilgi, men beina til de som ble drept, vil ikke tilgi, svarer Hovsep.

Reportasjereisen til Libanon er støttet av Fritt Ord.