Uerstattelige gudstjenester

I dag er det ti måneder siden 12. mars 2020. Ennå vet vi ikke hvor lang tid det går før Guds folk igjen kan møtes i kirken på vanlig måte.

Det kan fort bli høst før det skjer. Og det er på ingen måte gitt at alle som pleide å gå til gudstjeneste i februar 2020 fortsatt vil gjøre det når vi skriver september 2021.

Derfor kan vi ikke nøye oss med å si at dette er en unntakstilstand. Den har nå vart så lenge at sporene vil merkes over tid. Derfor må menighetsledere tenke nøye gjennom hvordan man vil opptre det kommende halve året for å ta vare på fellesskapet.

På den annen side kan det hende at en del som ikke gikk på gudstjeneste før koronaen, men som nå har blitt kjent med kirken på nytt gjennom digitale sendinger, vil dukke opp når dørene igjen åpnes til vanlige samlinger.

I forrige uke hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd i podkasten Tore og Tarjei.

Du kan lytte til podkasten her:

Gjennom koronatiden har både han og Norges Kristne Råd fått en mer fremtredende rolle enn vi har vært vant til.

Delvis har de tatt rollen selv, delvis har det blitt gitt dem fordi Kristen-Norge ble rammet av en felles utfordring som ingen var forberedt på. Da søker man kompetanse og hjelp der den er å finne.

Hermansen er imponert over hvor raskt Kristen-Norge klarte å snu seg rundt da mulighetene til å samles ble dramatisk redusert. Ved siden av selve de digitale gudstjenestene fremhever han blant annet dem som har arrangert digital kirkekaffe via Zoom eller andre digitale plattformer.

Det er en viktig påpekning, og en understrekning av at det kristne fellesskapet består av mer enn selve gudstjenesten.

Samtidig har det vært viktig for ham å understreke at kirkene er ikke stengt. Engasjementet traff kollega Sævik og meg gjennom skjermen der vi satt på hvert vårt hjemmekontor da han understreket akkurat dette.

Ja, kirken har måttet finne nye måter å nå frem til folk på, men kirken har ikke vært stengt. Og gjennom denne tiden kan det se ut for at kirken har nådd lenger ut enn noen gang. Det er antakelig den mest positive korona-effekten fra et kirkelig ståsted.

Norges Kristne Råd har også spilt en viktig rolle overfor myndighetene etter hvert som reglene for å kunne møtes har endret seg. De siste månedene har det kommet noe mer kritikk fra kirkelig hold, ikke minst etter at det ble klart at kirkebenker etter myndighetenes vurdering ikke var å betrakte som fastmonterte stoler.

Hermansen peker med rette på at kirkene har signalisert stor vilje til å ta ansvar, og mener sannsynligheten for at folk skulle sige frem og tilbake på kirkebenkene ikke er spesielt stor. Derfor varsler han tydelig kommunikasjon når vi om litt forhåpentligvis får noe åpnere rammer.

Hermansen har ikke behov for å gå i klinsj med myndighetene, men mener den gjeldende begrunnelsen for innskrenkning i antall mennesker som kan være samlet til gudstjeneste er mangelfull, sett i lys av hvilke rammer som gjelder for andre deler av samfunns- og kulturlivet. Det går det an å forstå at han synes.

De siste årene har vi blitt vant til å snakke om at lineært tv er gammeldags. Det handler om den måten vi pleide å se på tv på, hvor ulike programmer hadde bestemte sendetider, og det gjaldt å være på plass foran skjermen i tide.

Nå er de fleste programmer digitalt tilgjengelig hele tiden, dermed kan den enkelte selv velge når det passer å se.

Det er nærliggende å tro at koronasituasjonen vil bidra til en dreining i samme retning også for kristne fellesskap. Men det er også en annen effekt som da gjør seg gjeldende.

For en av fordelene med lineært tv er fellesskapsopplevelsen ved å kunne snakke om programmer man har sett samtidig. Den opplevelsen forandrer seg når man ser programmer til ulike tidspunkt.

Slik vil det også være når det gjelder gudstjenester. Det er bra at de kan være digitalt tilgjengelige til ulike tidspunkt.

Men denne individuelle tilgjengeligheten erstatter ikke opplevelsen av å være i kirken samtidig. Når det gjelder tv kan kravet om samtidighet oppleves som en tvangstrøye.

For det passer ikke nødvendigvis å se det aktuelle programmet akkurat der og da. Forsåvidt kan man oppleve også gudstjenester slik. Men der finnes også et samtidighetens privilegium, ja, en samtidighetens nødvendighet som ikke fullt ut kan erstattes med digitale hjelpemidler.

Derfor er det et godt råd Erhard Hermansen kommer med, når han oppfordrer kirkene til å ta med seg lærdommene fra bruken av digitale plattformer. Men vi må ikke på noen som helst måte tro at disse plattformene kan erstatte fysiske samlinger.