Uten stillhet kjenner Jostein seg fattig

Jostein Ørum er hovedprest i Storsalen i Oslo. Han ser på stillheten som en gammel venn han ikke fikk til å pleie kontakt med. «Vi hadde noe felles, så kom alle årene og livet mellom oss, og nå vet jeg ikke om jeg har så mye å snakke om lenger. Men jeg vil gi den en sjanse til, for et sted langt der inne vet jeg at jeg er fattigere uten den», skriver han i sin nye bok, «Skjør stillhet».

Ørum tenker at stillhet er noe skjørt som lett kan gå i stykker hvis man ikke tar godt vare på den.

– Den er som en sommerfugl. Man kan ikke holde rundt den. Sommerfuglen må bare få sitte i hånda.

Et nødvendig sted

– Hvordan påvirker stillheten deg?

Introvert

Forfatteren beskriver seg selv som introvert og har sånn sett en «­naturlig sympati for stillhet.»

– Men jeg har nok mer behov for å være alene enn å være stille. De to kan henge sammen, men det er ikke nok å være alene. Man kan fylle livet med så mange inntrykk at man ikke får lyttet til sitt eget hjerte og til Guds hjerte, sier han.

Han er på vei til Oslo når Dagen tar kontakt. Har ikke mulighet til å snakke nå. Kanskje i morgen tidlig? Eller, forresten. Halv tre samme ettermiddag går fint. Da er det pause mellom to møter. På kvelden er det lansering av bok i Domkirken i Oslo. Dagen etter er det boklansering i Landvik kirke i Grimstad.

Firebarnsfaren har en travel hverdag som innebærer pendling mellom Oslo og Grimstad. Når han er hjemme, prøver han å fylle på så mye som mulig med familie og hverdagsliv. I Oslo handler det om å fylle opp tiden med jobb og om å være effektiv.

– Livet hadde færre punkter og gjøremål tidligere, konstaterer han.

Lengselen etter stillhet

Notatene til den nye boka har han hatt liggende lenge. Da han var ferdig med den, innså han at den kanskje var et brev til seg selv.

– Jeg tenkte ikke slik da jeg jobbet med den, og jeg har ikke skrevet boka fordi jeg kan stillhet. Det er mer lengselen etter stillhet som har drevet meg til det, og det tror jeg flere kan kjenne seg igjen i.

– Når kommer du i kontakt med stillheten?

– Jeg forsøker hver dag å bruke 15-30 minutter i stillhet. Da lukker jeg døra, skrur av lyden på telefonen og har gjerne en bibel og en notatbok med meg. Ofte kan det oppleves som et mislykket prosjekt, men jeg tenker uansett at det er en viktig vane jeg har lyst til å holde på.

Ørum finner også stillhet når han ser på kalenderen og finner «lommer» der det ikke skjer så mye. Noen ganger setter han også av flere dager til retreat eller til et kloster.

– Der finner jeg noe veldig verdifullt. Jeg kjenner hvor jeg står. Samtidig jobber jeg med paradokset at jeg må reise vekk for å finne stillheten, sier han.

Dette skriver han om i det siste kapittelet i boka. «Man må ikke til et annet sted. For å utvinne stillhet, holder det at man begynner å hakke seg ned i det berget man allerede står på. Det går årer av stillhet over alt.»

Gud i bråket og rotet

– Kommer du alltid kontakt med stillheten selv om du oppsøker den daglig?

– Jeg tenker at den jeg skal komme i kontakt med er enten meg selv eller Gud, ikke stillheten. Den er ikke et mål i seg selv, men jeg tenker at stillheten er et sted der jeg kan falle til ro i meg selv. Det betyr ikke at jeg tror at Gud er begrenset til stillhet. Jeg tror han er der som i alt annet; i bråket, rotet og hverdagen. Begrensningen ligger på min side, for når jeg er stille og skrur av inntrykkene og stemmene som snakker, er det lettere for meg å lytte til den ene stemmen som er der hele tiden. Gud er aldri borte, men i stillheten kan jeg høre Ham. Der kan jeg finne Gud.

– Den som nilytter inn i stillheten, kan risikere å bli preget av den, står det i boka. Hvordan har stillheten preget deg?

– Jeg vet at den har preget meg, men jeg vet ikke helt hvordan. Jeg opplever meg helere når jeg har vært stille, enten jeg har sittet i en kirke, på et fjell eller på et retreat. Når jeg kommer i kontakt med meg selv, blir jeg den jeg er.

Motstand

«Hvorfor kjenner jeg en motstand når jeg vil være stille? Og hvorfor kjenner jeg ikke den samme motstanden når jeg setter meg ned for å ta fatt på en ny sesong av en serie på Netflix,» spør han i boka.

Han skriver at den største fienden i arbeidet med boka har vært behovet for å fylle opp stillheten med lyder og inntrykk. «Jeg har bare behøvd å røre fingrene et par centimeter, så har jeg vært ute i rommet uten grenser: det ensomme fellesskapet på internett. I løpet av en setning kan jeg ha vært mellom Instagram, nettbanken og nyhetene. Og e-posten.»

Ta opp kampen

– I boka skriver du at du er i ferd med å eliminere stillheten fra dagene dine. Hva gjør den oppdagelsen med deg?

– Jeg blir jo litt misfornøyd med meg selv i og med at jeg tenker så stort om stillheten som jeg gjør. Når jeg begynner å analysere dagene mine, ser jeg at jeg ikke har lykkes med å legge til rette for den. Jeg har ikke lykkes med å gjøre det lett for meg selv å finne de lommene av stillhet. Jeg er glad for det livet jeg har, men jeg ønsker hele veien å ta opp kampen for å være stille.

– Blir det en slags dårlig samvittighet?

– Nei, mer en skuffelse over at jeg ikke greide å ta konsekvensene av det jeg mener er så viktig. Det driver meg til å ville gjøre noe med det, sier han.