OFFENTLIG: Stavanger-politiker Anne Kristin Bruns (KrF) oppfordrer kristne til å markere seg tydeligere i offentligheten. Her er hun avbildet under partiets landsmøte i 2019. Foto: Astrid Dalehaug Norheim

Uvitenhet og fiendskap er ikke det samme

Dette handler ikke om å være homofob, men om å holde frem et positivt ståsted man mener å ha solid støtte for både i Bibelen og i en samlet kristen tradisjon.

Publisert Sist oppdatert

Kristne mennesker rundt i landet gjør klokt i å lytte til anbefalingene fra bystyrerepresentant Anne Kristin Bruns (KrF) i Stavanger. Faktisk gjelder det også anbefalingene fra Rødt-politiker i samme by, Mimir Kristjànsson. «Min bønn til konservative kristne miljø er at selv om dere kan bli latterliggjort når dere står fram i offentligheten, så ikke trekk dere unna.»

Det er ikke tilfeldig at disse uttalelsene kommer fra to politikere i Stavanger. Og i tiden fremover blir det spennende å se hvor mange andre kommuner, både i Rogaland og i andre fylker, som følger etter forslagene om å kutte støtte til organisasjoner og menigheter som opprettholder synet på ekteskapet som en ordning for kvinne og mann.

Kontroversene som har oppstått både i Stavanger og på Klepp er først og fremst en viktig realitetsorientering. De vanlige henvisningene til Norge som et kristent land, og forventningen om en fortsatt respekt for tradisjonelle kristne ståsteder må forstås annerledes enn før. Det hjelper lite å skyve historien foran seg hvis de aktuelle sidene ved fortiden har mistet sin forankring i samtiden.

Uttalelsene fra ledende politikere i Klepp tyder på manglende kjennskap til de kristne miljøene som finnes der. Det kan man alltids undre seg over. Skyldes det først og fremst at politikerne ikke interesserer seg, eller skyldes det at de kristne miljøene har blitt for innadvendte?

Sannsynligvis litt av begge deler. Det samme kan man antakelig si om forholdene i Stavanger. Og hvis lokalpolitikere i Rogaland mangler kjennskap til de kristne miljøene som finnes i deres egne kommuner, kan vi trygt anta at det samme gjelder for lokalpolitikere mange andre steder.

Og fremfor å fordele skyld kan menigheter og organisasjoner se dette som en mulighet til å presentere seg selv på nytt.

I forrige uke snakket jeg med styremedlem Per Åge Berge i Bore bedehusforsamling og KrF-politiker Anne Kristin Bruns. Samtalene er å finne i Dagen-podkasten Tore og Tarjei. Berge kjenner seg ikke igjen i hvordan de har blitt fremstilt av kommunens representanter, og lurer på hva slags samfunn barna hans skal vokse opp i.

Han opplever at selve trosfriheten står på spill. Det er en forståelig uro Berge setter ord på, for forståelsen av ekteskapet mellom mann og kvinne som en gudgitt ramme om samlivet har vært sentral i kristen teologi gjennom uminnelige tider.

Anne Kristin Bruns setter ord på noe av den samme bekymringen, men har også nå ved flere anledninger oppfordret kristne miljø til å komme offensivt på banen og vise hva de står for.

Det er ikke gitt at politikere i 2021 vet forskjellen på bedehus, frikirker og sekter. Selv NRKs Brennpunkt-redaksjon bidro til uklarhet ved å omtale Jehovas Vitner som et kristent miljø.

Men uvitenhet er ikke det samme som fiendskap. Det finnes nok dem som ikke tåler lukten av kristenmanns blod og helst vil ha bort alt som ligner på religiøsitet fra offentlige arenaer. Det er likevel ingen grunn til å tro at dette gjelder alle dem som markerer motstand mot offentlig støtte til for eksempel Norsk Luthersk Misjonssamband i Stavanger.

Det er uklart om det ligger konkrete saker bak den innstramningen som er foreslått i de to nevnte rogalandskommunene. Uansett er de holdningene som kommer til uttrykk illustrative for den politiske utviklingen vi ser rundt oss. Toleransen for tradisjonelle kristne standpunkter er lavere enn før.

Det henger nok sammen med at kjennskapen til de samme standpunktene er mindre enn før. Når vi vet hvor betent kampen for homofiles rettigheter er, og hvor opptatt mange er av å få bukt med både trakassering og hets, er det ikke vanskelig å forstå at man ønsker å stramme inn overfor aktører man mistenker for å bidra til slike holdninger og handlinger.

Da er det en viktig pedagogisk oppgave for kristne miljø å vise at det er forskjell på å holde fast ved det kirken i århundrer har ment om ekteskapet, og å forsvare hets og vold.

Det at kirken har andre synspunkter på seksualitet og samliv enn storsamfunnet, burde ikke overraske noen. Og det at særlig Den norske kirke har endret ståsted fører ikke automatisk til at alle andre kristne miljø gjør det samme.

Snarere tvert imot viser både data fra Dagens Kristen-Norge-undersøkelse og ellers det generelle inntrykket at de aller fleste som går jevnlig til kirke i Norge står inne for den ekteskapsforståelsen som også Den norske kirke har lagt til grunn frem til 2016.

Dette handler ikke om å være homofob, men om å holde frem et positivt ståsted man mener å ha solid støtte for både i Bibelen og i en samlet kristen tradisjon. Og de er først og fremst positivt begrunnet i idealer som trofasthet og selvoppofrelse.

Men denne sammenhengen er ikke opplagt hvis man ikke kjenner tenkningen bak de tradisjonelle standpunktene. Og dette kjennskapet kan vi ikke ta for gitt at alle har i det moderne norske samfunnet. Fremfor å dyrke frykten og lukke seg inne bør derfor flere kristne mennesker og menigheter våge å ta noen skritt ut i offentligheten.

Det vil nok føre til motstand, og det kan også føre til latterliggjøring, slik Mimir Kristjànsson advarer mot. Men sannsynligvis vil mange også erfare at åpenheten for å lytte til ærlige historier og gjennomtenkte standpunkter fra konservative kristne er større enn man trodde.

I hvert fall blir det vanskeligere å tegne opp fiendebilder når man kjenner menneskene bak standpunktene.

Powered by Labrador CMS