Vakkert – og sant!
For viktigere enn skjønnheten er sannheten.
Augustin ble lærer i talekunst – retorikk. Han havnet etter hvert i Italia, helt opp til Milano. Ennå var han ingen kristen, men der i byen gikk han for å høre biskop Ambrosius.
Poenget var ikke å høre Guds ord, men å lytte til en som var viden kjent som en dyktig retoriker. Ambrosius var en gudhengiven mann, og han brukte sine talegaver i Ordets tjeneste.
Annonse
Augustin visste godt at noen retorikere «briefet» med sin talekunst. Det smakte ikke Augustin. Men Ambrosius var ikke som dem.
Så forteller han noe interessant: «Sammen med de fine ordene som jeg elsket, trengte noe av innholdet (som jeg ikke brydde meg om) inn i min tankeverden. Jeg åpnet hjertet mitt for å høre hvor vakkert han talte, og samtidig smøg det seg inn – om enn smått om senn – en følelse av hvor sant han talte.»
Gjennom kirkens historie har mange tatt i bruk sine språklige og poetiske evner i Ordets tjeneste. Hvis hensikten ikke er selvopphøyelse, men ydmykt å male Kristus, er dette en stor rikdom. Naturgavene ble nådegaver.
Tenk på talere som Ludvig Hope og Billy Graham. Tenk på diktere som Blix og Lina Sandell. Tusener har blitt grepet av hvor enkelt og vakkert det lyder. – Og så har de fått en Augustin-opplevelse. Smått om senn.
For viktigere enn skjønnheten er sannheten.
