Våre nye venner, katolikkene

Det er ikke tvil om at antallet muslimer i Norge har økt betraktelig de siste tiårene. Søndag har NRK en egen sending hvor vi skal få innblikk i hvordan avslutningen av fastemåneden ramadan blir feiret. Noe slikt hadde ikke vært aktuelt 10 eller 20 år tilbake i tid.

Ingen vet nøyaktig hvor mange muslimer som bor her i landet, Statistisk sentralbyrå anslo i 2017 at det kunne være omkring 200.000. Bevisstheten om denne endringen blir jevnlig holdt levende, ikke minst hver gang det betente begrepet «snikislamisering» blir hentet frem.

Men det har også kommet mange flere katolikker til Norge. Heller ikke her er tallene sikre, men det er rimelig å anta at antall katolikker utgjør omtrent like mange som antall muslimer.

Og siden katolsk kristendom ligger vesentlig nærmere norsk tradisjon og historie, er det nærliggende å anta at innflytelsen over tid vil kunne være vel så sterk derfra som fra islam.

Det er ikke noe nytt at den religiøse eller etniske sammensetningen av en befolkning endrer seg. Norge har ikke alltid vært protestantisk, og befolkningen har ikke alltid vært etnisk homogen.

Mariakirken i Bergen, en av landets eldste kirker, ble kalt «Tyskekirken» helt fra 1408-1766, ifølge Det Hanseatiske Museum. Dette hadde sammenheng med at den var hanseatenes hovedkirke i byen. Og det begynte altså over 100 år før reformasjonen.

I dag blir katolsk kristendom i Norge i stor grad forbundet med innvandrere, særlig med polakker. I seg selv er dette interessant, fordi vi etter hvert må regne med at mange av disse er kommet for å bli. Dermed står vi overfor en varig endring av befolkningens sammensetning.

Med tiden vil flere av innvandrerne lære seg norsk og bli gradvis mer integrert i samfunnet. Hvis de bevarer sin religiøse tilknytning, vil Den katolske kirke i Norge over tid beholde et fotfeste som den ikke har hatt på 500 år.

Et mindre kjent faktum er hvor mange etnisk norske katolikker som finnes. I boken «Kirkesamfunn i Norge» fra 2018 blir det anslått at omkring 16.000 etniske nordmenn til hører Den katolske kirke.

For å sette dette tallet i perspektiv kan det være nyttig å minne om at Frikirken opererer med et medlemstall på drøyt 20.000. Metodistkirken oppgir å ha 11.000 medlemmer. Misjonskirken Norge (tidligere Misjonsforbundet) opererer også med medlemstall på 11.000. Baptistkirken oppgir å ha 6.600 døpte medlemmer, 12.000 tilknyttete totalt. Pinsebevegelsen oppgir at menighetene deres har rundt 40.000 medlemmer.

Altså utgjør de etnisk norske katolikkene en større gruppe enn medlemsmassen i de fleste av de større norske frikirkesamfunnene.

Når vi også tar med den ortodokse befolkningen i betraktningen, blir endringene enda mer synlige. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2016 registrert 20.000 støtteberettigede medlemmer i ortodokse menigheter her i landet. I dag er antallet trolig høyere. Også her er det internasjonale innslaget høyt.

Men bare i bergensområdet har to tidligere bedehus, på Søreide og på Sotra i Øygarden kommune, blitt overtatt av ortodokse menigheter. Alt dette sier noe om gradvise endringer som over tid vil forandre norsk kristenhet - og det norske samfunnet.

Organiseringen av Kristen-Norge utenfor Den norske kirke har i stor grad røtter tilbake til slutten av 1800-tallet og inngangen til 1900-tallet. I løpet av noen tiår ble både de lutherske misjonsorganisasjonene og de fleste av dagens frikirkesamfunn etablert. Dette har blant annet sammenheng med opphevingen av konventikkelplakaten i 1842.

Så på den ene siden ser vi at flere av disse sammenhengene har holdt det gående en stund. Men vi ser også at i et historisk lys er de ikke så gamle. Og nå strever flere av dem med å holde hjulene i gang.

Fortsatt er ikke minst skepsisen mot katolsk kristendom dypt forankret hos mange nordmenn. Derfor er det lite som tyder på noen massiv bevegelse i den retningen. Men etter hvert som terrenget endrer seg, vil også dynamikkene endre seg. Det som før var fremmed, kommer nærmere.

På sett og vis er det litt som i politikken, dette. De grunnleggende ideologiske posisjonene består. Det er fremdeles forskjell på sosialisme, konservatisme og liberalisme.

Men uttrykkene endrer seg. Partimønstre endrer seg. Noen partier blir splittet, andre slår seg sammen. Noen forsvinner. Og nye partier oppstår, i tråd med konfliktlinjer og andre utviklingstrekk i samfunnet.

Norsk religiøsitet er ikke eksklusivt knyttet til kristendom. Vi kommer etter alt å dømme til å ha betydelige muslimske innslag i uoverskuelig fremtid. Men de klart viktigste endringene skjer likevel innen de mange ulike kristne sammenhengene i landet.

Fortsatt er Den norske kirke den desidert største aktøren. Men om vi måler jevnlig oppmøte, er ikke folkekirkens hegemoni like entydig. I flere byer, som Kristiansand og Tønsberg, og vi kunne nevnt andre, er det trolig omtrent like mange som går til gudstjeneste i frikirkelige sammenhenger som i Den norske kirke.

Ifølge Oslo Monitor kan både frikirkene (allerede forbi), tradisjonelle menigheter og migrantmenigheter hver for seg være i ferd med å passere folkekirken i samlet jevnlig oppslutning.

Det religiøse Norge står antakelig midt oppe i endringer av en rekkevidde vi ikke har sett på svært lenge.