Ved et veikryss

Disse har fostret personer og virksomheter som har vært til stor velsignelse for folk og land. Men vi kommer ikke unna at teologien og embetet i Den norske kirke har i stor grad påvirket utvikling av alle kirker og de frie kristne organisasjonene i Norge.

I 1920 kom loven om menighetsråd. Til dette rådet kunne enhver norsk borger velges bare vedkommende var medlem av Dnk. Kirken ble omgjort til et demokratisk og allment hus og var ikke lenger en kirke slik kirkens bekjennelse legger til grunn.

Men mang en prest og biskop var ubekvem med dette. Andre var ubekvem med at kirkens personale skulle velges av den statlige makt. Prosessen for å løsrive Dnk fra staten ble satt i gang. Dette passet staten, men først ville den påskynde Dnk til likestilling og allmenngjøring.

Snart var veien åpen, og den første kvinnelige prest kom i 1961. Siden kom de i rekke og rad både som proster og biskoper. Det var full likestilling. Skriftens ord om hyrde og tjenestedeling ble snart glemt.

Frikirke-Norge og de frie kristelige organisasjoner «protesterte for all verden, men fulgte villig med på ferden». «Kjøreregler» for å omgå Skriftens ord og Calmeyergatelinjen ble løsningen.

Selv de organisasjoner som protesterte mest mot kvinnelige prester har i dag små problemer med kvinner som generalsekretær, bibelskolerektor og talere til de store møter. Det er vanskelig å finne den organisasjon eller det kirkesamfunn som er tro mot Bibelens lære om at eldsteoppgaven og prestetjenesten altså hyrdefunksjonen, er pålagt mannen.

Og Kristen-Norges unnfallenhet i kampen mot abortloven og vårt svik mot Børre Knutsen er en skamplett på våre alles rulleblad.

Da Stortinget endret ekteskapsloven for noen år siden, så førte heller ikke det til en samlet protest fra kristenfolket. Noen få protesterte, men de fleste av oss fulgte «langt baketter». Det kunne jo bli strid både i familien og i foreningen om vi skulle følge Skriftens ord i en så stor og vanskelig sak. Nå er vi snart alle like. Vi aksepterer kvinnelige prester og kvinnelige taler i alle sammenhenger.

Vi har kvinnelig «eldste» og kvinnelige hovedstyremedlemmer. Det er små hindringer for tjeneste i Kirke- og Kristen-Norge for den som er samboende, skilt eller lever i et homoseksuelt forhold. «Bibelen til Gilbrandt og Wisløff» er byttet ut med Kirkebibelen. Når Fadervår skal bes, så snubler vi oss gjennom den nye kirkeutgaven.

Jeg spør derfor: Var det veivalg våre forfedre tok ved opprettelse av de ulike frikirkesamfunn og organisasjoner, kun en omvei? Burde vi heller ikke vært i Dnk og påvirket innenfra? I dag kan en med stor rett hevde at det er ingen forskjell lenger. Selv om Skriften sier noe om vi skal være et annerledes folk! I dag er det riktignok noen som roper ut at nå må det tas rev i seilene!

«Velger Dnk et vigselsritual for samkjønnet ekteskap, må vi gå ut av Dnk!» Ja, vel, men til hvem skal vi gå? Likheten er jo påfallende? Ja, sier noen, det er mange likhetstrekk, men det er noe helt annerledes hvis Dnk innfører et ritual for samkjønnet ekteskap! Nei, det er det ikke! Ytringen er mer åpenbar, men roten er den samme!

Et vigselsritual for samkjønnet ekteskap er bare «toppen av isfjellet». Alle de andre bibelstridige endringer i Dnk praksis ved dåp som ved grav, bryter med Skriftens ord for liv og lære. I dag står vi ved et veikryss – et firearmet veikryss.

Storparten av det norske kirke- og kristenfolk kommer stilltiende til følge etter det som blir resultatet av Dnk og kirkemøtets veivalg framover – altså veien rett fram. Noen vil nok velge veien til høyre og melde seg ut av Dnk og «til intet samfunn» og shopper litt rundt.

Andre tar det mer alvorlig og velger veien til venstre og melder seg inn i et etablert eller nyetablert trossamfunn. Det er bare det å si at disse to alternativene kommer etter hvert til å følge kursen til Dnk.

Det ville være en sensasjon om så ikke skjedde, for «opprøret» mot Dnk i 1870 årene og framover vitner om at det bare var av midlertidig karakter. «Barna og barnebarna» evnet ikke «å spenne forfedrenes bue». Vi i motsetning til våre forfedre, er mer opptatt av å samle de mange enn å føre de få til Kristus.

Kjære venner i alle leirer! Vi er i stor nød – større enn noen gang i Norges historie. Vårt problem er ikke den store innvandring av muslimer. Det er heller ikke statens ivrige og langvarige arbeid for å fjerne kristen tro og kristen moral i skole og offentlige institusjoner. Det er heller ikke det åndelige forfall i Dnk.

Nei, vår nød er mye mer dyptgripende: Vi – jeg og du – holder ikke lenger Bibelen for å være Guds uforanderlige ord. Vi har ikke fulgt advarselen til profeten Mika i kap. 7 hvor det blant annet står: «Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt. Fyrsten krever og dommeren er villig mot betaling og stormannen sier hva han ønsker og således forvender de retten.»

Vårt læregrunnlag og vår livsførsel er blitt endret og tilpasset verden. Vi orket ikke kampen. Og med et bibelstridig læregrunnlag kommer åndsfattigdommen, mens frimodigheten og åndskraften uteblir. De som enda tør stå fram å si «Så sier Herren!», de blir kalt «ensomme ulver» og det som verre er. Takk Gud for at vi enda har noen som tør være vektere på muren! Gneldrebikkjer i bakgården har aldri vært reelle voktere.

Hva er så den riktige veien ved dette veikryss? Det er ingen ny vei. Veien for den som vil til Himmelen, er veien tilbake til Ordet og bekjennelsen. Vi bør innse – om enn med smerte – at Dnk er redningsløs. Dnk har utviklet seg slik at om den troende vil berge sin sjel, må en holde seg borte fra den. Dnk trenger fortsatt vår forbønn, men ikke vår tjeneste eller vårt nærvær.

Vår eneste redning som enkeltmenneske og misjonsfolk er å vende tilbake til utgangspunktet og samles om enn vi blir få i våre hjem, i lillesalen i frikirkene og i lillesalen på våre misjons- og bedehus. For det var i en liten gruppe som holdt trolig fast ved apostlenes lære, brødsbrytelsen og bønnene vekkelsen startet og det er til den lille forsamling Jesu tilsa en særskilt velsignelse.

Vær derfor frimodig på Jesu vegne!