Verdien av gudstjenesten og kirkekaffen
Både gudstjenesten og kirkekaffen representerer hver på sin måte umistelige verdier. Uten gudstjenesteliv risikerer vi at troen forvitrer og forfaller. Uten kristent fellesskap risikerer vi at troen begynner å leve sitt eget liv, og at avstanden til Kristus blir større.
Publisert
Sist oppdatert
De siste ukene har norske kirkegjengere kunnet ta flere skritt i retning av normalen, hvor man kan møtes til gudstjenester og andre samvær. Men begrensningen på maks 50 personer har naturlig nok spilt inn. Førstkommende søndag kan man på gitt betingelser samle 200 personer til gudstjeneste. Da vil mange, antakelig flertallet, av landets kirker og andre forsamlingslokaler kunne tilby fellessamlinger på en måte man ikke har kunnet siden midten av mars.
Dette skjer i en periode hvor oppmøtet ofte er dalende også under vanlige omstendigheter. Både det fine været og avslutninger av ulikt slag setter sitt preg på timeplanen for mange disse ukene før sommerferien. Derfor skal vi ikke legge alt for mye vekt på de besøkstallene som vi etter hvert vil få høre om når nå kirkene igjen kan tilby mer eller mindre regulære gudstjenester med fysisk oppmøte. Det er først til høsten vi for alvor vil kunne se om koronatiden har gjort noe med den jevne gudstjenestedeltakelsen rundt i landet.
Annonse
Tirsdag kunne vi her i avisen lese et intervju med generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd. Han siterte blant annet en kirkegjenger som hadde spurt hva de skulle med gudstjeneste om de ikke kunne ha kirkekaffe. Spørsmålet må ikke tas for bokstavelig. For naturligvis har det stor verdi å kunne møtes til gudstjeneste også uten påfølgende servering. Men vedkommende som spurte berører likevel noe umistelig ved den kristne kirke, nemlig det mellommenneskelige fellesskapet. Det handler ikke først og fremst om kaffe, te, saft, smørbrød, kjeks eller småkaker. Det handler om at ingen av oss er ment å skulle leve livene våre alene. Vi trenger Gud, og vi trenger hverandre. I det kristne fellesskapet møter vi Gud sammen.
Når året 2020 skal oppsummeres, vil det mange steder være naturlig å løfte frem ildsjelene som har hjulpet mange menigheter og forsamlinger til å ta store digitale skritt på kort tid. Her er det mye å la seg imponere av. Når vi nå beveger oss mot en mer normal situasjon, vil vi også få anledning til å tenke over alle de mulighetene vi har oppdaget de siste månedene.
Samtidig er det også grunn til å tenke over hva digitaliseringen gjør med det menneskelige fellesskapet. Kanskje blir ikke virkningen så stor. Tre måneder er ikke så veldig lang tid. Men individualiseringen av kristendommen oppstod ikke med korona. Snarere har unntakstilstanden kunnet gi næring til allerede eksisterende trender. Fra et bekvemmelighetsperspektiv er det ikke vanskelig å forstå at det kan være fristende å holde seg hjemme søndag formiddag og se på en digital gudstjeneste, fremfor å bevege seg til kirke.
Men både gudstjenesten og kirkekaffen representerer hver på sin måte umistelige verdier. Uten gudstjenesteliv risikerer vi at troen forvitrer og forfaller. Uten kristent fellesskap risikerer vi at troen begynner å leve sitt eget liv, og at avstanden til Kristus blir større. Derfor er det nå av høy verdi at vi benytter mulighetene som finnes til å ta del i det kristne fellesskapet. Likegyldighet oppstår som regel ikke i et øyeblikk. Kreftene som drar oss unna forpliktende tilhørighet finnes alltid. Når det nå blir lettere å samles igjen, må vi ikke la den sjansen gå fra oss.
