– Vi er et traumatisert folk
Som student i Homs ble «Maya» fanget i kryssild. Nå hjelper hun andre med krigstraumer.
«Maya» har nettopp kommet hjem fra Damaskus, der hun studerer. Hver uke må hun ta bussen frem og tilbake mellom Tartus og den syriske hovedstaden, som denne våren har vært preget av kampene om de opprørskontrollerte bydelene i Øst-Ghouta.
Jeg møter henne på en av restaurantene ved strandpromenaden i Tartus. Hun hilser med et mykt håndtrykk og gjør et lite kast med hodet for å få det lange håret bort fra ansiktet. Så legger hun hodet på skakke og smiler nesten blygt. Hun er enkelt kledd i en grå ullgenser som er pyntet med applikerte hjerter, blå jeans og tøysko. Rundt håndleddet bærer hun en tynn lenke.
Annonse
Ved første øyekast virker hun ungpikeaktig vever og sky, men skinnet bedrar. Denne jenta er tøffere enn de fleste.
Vonde minner
Den dagen vi møtes er kampene i Damaskus inne i en avgjørende fase. Regjeringshæren prøver å gjenerobre Øst-Ghouta, mens opprørerne daglig skyter raketter inn over de regjeringskontrollerte bydelene. Også gamlebyen, der Mayas universitet ligger og mange av de kristne bor, blir daglig truffet av raketter.
– Jeg så ingen raketter slå ned. Men jeg hørte drønnene fra eksplosjoner ikke langt unna, forteller hun og grøsser.
«Maya» er ikke hennes egentlige navn. Av hensyn til sikkerheten må hun fortelle historien sin anonymt.
Eksplosjonene vekker gamle, vonde minner. Lyden av bombene, som faller i Damaskus, gjør at hun gjenopplever frykten fra studieårene i Homs, da kampene om byen var på det verste.
Hjelpeløs
Homs er Syrias tredje største by og ble tidlig innhentet av opprøret. Allerede i mars 2011 var der kraftige demonstrasjoner. Maya var da godt i gang med ernæringsstudier ved et universitet i byen.
Annonse
Hun forteller at demonstrasjonene ofte begynte om kvelden. Lyden av demonstranter og politi var skremmende, selv om hun følte seg trygg nok i internatet der hun bodde. Det tilhørte et kloster og var beskyttet av tykke murer.
Det var morgenene som var verst. Synet av blodig brostein og knuste butikkvinduer rystet henne da hun dro til universitetet. Vakre, gamle Homs så ut som en slagmark.
For å komme til universitetet trykket hun seg som regel sammen med andre studenter i en deletaxi. Mer enn én gang opplevde hun å havne midt i skuddlinjen mellom kjempende grupper mens hun satt i en av disse taxiene. Hver gang var følelsen av hjelpeløshet overveldende. Der hun satt som fanget i de overfylte bilene, var det umulig å flykte. Rundt seg så hun mennesker løpe for livet. Noen kom seg unna. Andre ble drept.
– Det eneste vi kunne gjøre var å dukke ned, stikke hodet mellom knærne og forsøke å skjule oss.
Eksamen i krig
Den mest skremmende hendelsen var likevel en gang da hun og venninnen kom til Homs med bussen. Det var innført portforbud. Ikke et menneske var å se i gatene. Hun følte seg så intenst synlig og sårbar der hun pilte av gårde gjennom de folketomme gatene på vei til internatet.
Foreldrene oppfordret henne til å slutte på universitetet og flytte hjem. De mente det ble for farlig. Nonnene i klosteret sa det samme, men Maya nektet. Til slutt var hun den eneste kvinnen igjen på studiet. Hun tok avsluttende eksamen til lyden av skudd og kampfly som flerret luften over byen.
– 35 jenter sluttet, men jeg ville ha vitnemålet mitt, sier hun.
Annonse
Belønningen fikk hun senere da hun kunne undervise internt fordrevne mødre om småbarnsernæring i krisesituasjoner. Da hun forklarte disse mødrene hva som var viktig å ta hensyn til for at barna skulle få nok næring i seg, følte hun at hun var på rett plass i livet.
– Jeg har et kall. Jeg vil hjelpe barn, sier hun og er takknemlig for at hun klarte å gjennomføre utdannelsen. Det har hatt sin pris. Krigstraumene fra Homs sitter i kroppen. Hun forteller at hun reagerte med hjertebank og kaldsvette da hun hørte lyden av bombene i Damaskus. Det samme kan skje når begravelsesfølger passerer gjennom gatene i Tartus.
– Når soldater i hæren blir drept, er det vanlig med opptog der folk roper og skyter opp i luften. Vi er mange som synes at lyden av disse prosesjonene er skremmende. Vi gjenopplever traumene. Plutselig er det som om vi er midt i krigen igjen.
Traumer
Når jeg ber henne utdype, vil Maya likevel nødig bruke ordet traume om det hun selv har opplevd. Det er så mange som har opplevd mye verre ting. Hun har venner som har mistet foreldre i krigen, og hun har møtt små barn som har sluttet å snakke etter at de så venner bli drept.
– Da snakker vi om traumer, sier hun.
Etter fullført bachelorgrad i ernæring, jobbet Maya for den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, samtidig som hun begynte på masterstudiet. Det var nonnene hun bodde hos i Homs som satte henne i forbindelse med Caritas, og det var her hun fikk vekket interessen for traumearbeid. Hun så hvordan krigen preget den mentale helsen til mødrene og barna som hun jobbet med. Det samme gjalt hennes egne venner.
Reaksjoner
Annonse
– Vi er et traumatisert folk, sier Nabil Saad i Det syriske bibelselskapet. Han tolker samtalen med Maya, og innrømmer at han får fysiske reaksjoner når hun forteller. Hjertet begynner å hamre. Hendene blir klamme og kalde. Han har sine egne traumer.
– Etter syv år med krig er alle i Syria traumatisert, sier han.
Det var sjefen hans, George Andrea, som først innså at noe måtte gjøres. George hadde vært på besøk hos sin mor i Aleppo da en rakett slo ned like i nærheten. I løpet av sekunder så han en travel storbygate bli forvandlet til et åsted med døde og sårede. Men han så mer. Han så folk oppføre seg som om rakettnedslag var helt vanlig:
– Forbipasserende visste akkurat hva de skulle gjøre. Raskt fikk de ofrene av gårde til sykehus. Men før de var ferdige kom enda en rakett. Likevel hørte jeg ikke skrik og gråt. Ingen viste følelser. Noen gikk bare videre på fortauet.
– Det er ikke normalt å reagere slik, sier George Andrea, om hvorfor han mener det var nødvendig for Det syriske bibelselskapet å engasjere seg i traumebearbeiding. Nabil fikk ansvar for gjennomføringen.
Skambelagt
– I Syria har mentale lidelser tradisjonelt vært forbundet med stor skam, forteller Nabil.
For å illustrere forteller han om en familie som gjemte en mentalt syk sønn i årevis. De var redde for at familiens døtre ikke ville bli gift hvis det ble kjent at de hadde en syk bror.
Annonse
– Etter syv år med krig, bor det traumatiserte mennesker i hvert eneste hus i hele Syria, sier han.
Fordi omfanget er så stort, er det også blitt mindre stigmatiserende. Når nesten alle sliter psykisk i større eller mindre grad, blir det mindre farlig å snakke om og lettere å oppsøke hjelp.
Bibelselskapet har valgt å følge to spor i arbeidet med traumebearbeiding. Det ene er et bibelbasert kursopplegg som er laget av The American Bible Society (ABS). Det andre sporet er et klinisk tilbud i samarbeid med den jordanske psykiateren Dr. Issam Smeir.
Hardest rammet
Noen ganger er man bare heldig. Både Issam Smeir og Lillian Samaan fra ABS er i Beirut på en konferanse, samtidig som jeg er i byen. Jeg får møte dem på konferansehotellet.
Dr. Smeir en etterspurt mann. Han er en av få arabisk-talende eksperter på behandling av overlevende med traumer. De siste årene har han jobbet med å lære opp lokale helsearbeidere i Midtøsten og Nord-Afrika slik at disse kan hjelpe traumeofre der de bor.
I praksis handler det oftest om å hjelpe flyktninger.
Forekomsten av posttraumatisk stresssyndrom (PTSD) er mye høyere blant flyktninger enn ellers i befolkningen. Hele 39 prosent av flyktningene har PTSD, mot én prosent av den øvrige befolkningen, ifølge tall fra UNHCR.
Annonse
Skade på sjelen
Vi har funnet en sofa i et stille hjørne av hotellobbyen. Dr. Smeir forklarer.
– Ordet traume kommer fra gresk og betyr skade eller sår. Et traume kan forstås som en skade på sjelen. Traumet, eller skaden, gjør at den overlevende føler annerledes om seg selv.
Ofte kommer traumeofre til ham og sier at de ikke kjenner seg selv igjen.
«Jeg vil så gjerne være meg selv, slik jeg var før dette skjedde», kan de si og deler gjerne livet inn i før og etter traumet.
– De posttraumatiske symptomene forstyrrer mulighetene for å leve et normalt liv. Ofrene lever med en konstant høy årvåkenhet og prøver å unngå alt som kan trigge de vonde minnene, sier professoren.
Nettopp minnene spiller en nøkkelrolle for den som er rammet av PTSD.
– Hukommelsen til den traumatiserte fungerer annerledes enn en normal hukommelse. Den traumatiserte føler at han mister kontrollen over hukommelsen, forklarer Dr Smeir.
Annonse
De vonde minnene kan dukke opp når og hvor som helst. Man føler at man gjenopplever traumet. At det skjer igjen, akkurat nå.
Alvorlige traumer kan være ødeleggende hvis offeret ikke får hjelp. Da er det godt å vite at det faktisk er hjelp å få. At man lider av PTSD betyr ikke at man er i ferd med å bli «gal», slik Dr. Smeir vet at mange flyktninger tror.
– Det kan behandles. Folk kan leve normale liv. De kan få hjelp, slik at de klarer å sove bedre, spise bedre og gjenvinner kontrollen over livet sitt, sier han.
Helbredende kraft
Også Lillian Samaan i Det amerikanske bibelselskapet er overbevist om at overlevende kan få hjelp til å bearbeide traumer. Hun tror kirkene i regionen kan spille en svært viktig rolle i dette arbeidet.
Disse kirkene driver allerede et omfattende hjelpearbeid. Nå arbeider Det amerikanske bibelselskapet, i samarbeid med blant andre sine syriske og libanesiske kollegaer, med å utruste kirkene til traume-lindrende innsats.
«Healing the Wounds of Trauma» heter programmet der grunntanken er at Guds ord har kraft til å gjenopprette menneskeliv. Modellen bruker bibelske og psykologiske prinsipper i behandlingen som foregår i grupper.
Målet er at en del av deltakerne senere skal bli gruppeledere, slik at tilbudet stadig kan utvides til nye mennesker. Første leksjon går rett i strupen på det ondes problem: Hvis Gud elsker oss, hvorfor tillater han da lidelse?
Annonse
– Vi har ikke alle svarene, innrømmer Lillian Samaan.
– Men vi vet i det minste at Gud kan forløse selv den største smerte, og at han ikke ønsker onde ting for oss.
Andre temaer er hvordan hjertets sår kan helbredes, hva som skjer når mennesker sørger og hvordan man kan tilgi andre.
Under en av leksjonene blir deltakerne oppfordret til å bære smerten sin frem til korset.
– Vi oppfordrer dem til å skrive sin sorg og smerte på et stykke papir. Så legger de papiret fysisk ved foten av et kors som gruppelederne har satt opp. Det er et utrolig øyeblikk. Deltakere forteller at de virkelig føler å bli satt fysisk fri, sier Samaan.
– Vi kan ikke utrette mirakler, folk blir ikke helbredet over natten, men målet er å lette og lindre, å gi litt fred til mennesker som kjemper åndelig og mentalt.
Fra mistro til håp
Maya i Tartus har tatt det bibelbaserte kurset sammen med en gruppe ungdommer. Hun ble dypt berørt da hun så hva det betydde for dem at noen lyttet til historiene deres og at de endelig kunne få gråte ut sin sorg.
Annonse
Senere tok hun en variant av dette kurset for å kunne arbeide med traumatiserte barn. Kurset ble holdt i Libanon. Etter endt kurs hadde hun praksis på et dagsenter for syriske flyktningbarn. Senteret var fattigslig utstyrt. Både staben og barna møtte de ferske kursholderne med skepsis, men snart ble mistroen erstattet av tillit.
– Allerede da vi kom den andre dagen, var barna overbevist om at vi virkelig brydde oss om dem, minnes Maya med et smil.
Hun snakker seg varm om hvordan de fylte dagene med bibelundervisning, lek, drama og formingsaktiviteter. Bibelhistorien om Josef som ble solgt av brødrene sine og bortført til Egypt, ble brukt for å fortelle om traumer.
Ved å be hvert barn lage en papirblomst, fikk hun understreket at alle mennesker er forskjellige og like fullt vakre. Og ved å krølle en papirseddel, til barnas store forskrekkelse, lærte hun dem at vi er like verdifulle selv om vi har fått hard medfart i livet.
Med hjelp av dukker fikk de dessuten snakket om kroppens sensitive områder. Flyktningbarn er mer utsatt enn andre for overgrep.
– Barna var som svamper. De sugde til seg inntrykkene. Jeg var veldig berørt, sier hun og blir rød i øynene når hun forteller om den siste dagen.
Brev til Gud
Barna ble utfordret til å skrive et brev til Gud. De som hadde vært så uregjerlige for et par dager siden, lå nå musestille mens de tegnet og skrev.
Selv satt hun og betraktet seks år gamle Mustafa. Han kikket opp på korset, så bøyde han seg over papiret og skrev. Litt senere så han opp på korset igjen. Han satt lenge og betraktet det, som om han førte en indre dialog med Jesus. Så bøyde han seg og fortsatte å skrive.
Da visste Maya at hun var på rett plass. Hun hadde trosset sin egen frykt for å fullføre utdannelsen, slik at hun skulle kunne hjelpe syriske barn.
– Jeg har et kall her, sier hun.
-------
Reportasjeturen til Syria er støttet av Fritt Ord.
