– Vi må løfte blikket

I dag er Haraldseid kjent som generalsekretær i Misjonsforbundet. Det blir han ikke lenge. I helgen vedtok nemlig forbundet å skifte navn til Misjonskirken Norge.

– Først og fremst fordi vi tror det kommuniserer bedre hvem vi er, sier Haraldseid om hvorfor.

Han har flere ganger bare de siste årene opplevd å bli slått i hartkorn med misjonsorganisasjonene som gjerne omtales som Misjonssambandet og Misjonsselskapet. Ikke at han har noe imot dem, men mens NLM og NMS er misjonsorganisasjoner med hang til å opprette menigheter ble Misjonsforbundet til som en sammenslutning av menigheter. De kom sammen i 1884 på tvers av teologiske uenigheter som dåpssyn, og de fant støtte i hverandre som frimenigheter i et samfunn som bare nokså nylig hadde åpnet opp for «dissentere» som ikke var medlemmer i Den norske kirke. – Slik er det, og slik vil det forbli, sier Haraldseid.

– Vår visjon sier Guds barns enhet, menneskers frelse. Det viktigste særpreget vårt har vært samvittighetsfrihet. Navneskifte eller ikke, vi skal fortsatt være det samme og ha rom for bredden av Guds folk. Uavhengig av dåpssyn, sier Haraldseid.

Ingen anger

I 2010 gjorde Misjonsforbundet et vedtak som ikke kan sies å være særlig trygghetssøkende. På ti år skulle organisasjonen blant annet plante 20 nye menigheter. For den som vet at å plante menigheter tross alt er mer krevende enn å plante blomster kan det se ut som en oppskrift på ti år med konstant bekymring for måloppnåelse. Haraldseid innrømmer at det har skapt merarbeid, men forsikrer at det bare har vært av det gode.

– Du har ikke angret?

– Ikke i det hele tatt, egentlig. Det kan hende at vi ikke når målene, men hensikten bak vedtaket var en tydelig retning og mobilisering for menighetsplanting. Nå har vi en voldsom entusiasme rundt menighetsplantingene. Og samtidig ser vi at det skaper driv i de etablerte menighetene, som tar kontakt med oss og ønsker seg ressurser og hjelp til utvikling, sier generalsekretæren.

Rette folk

Siden 2010 er tre nye menigheter etablert så solid at de er gitt status som regulære misjonsmenigheter og tatt opp i Misjonsforbundet. I tillegg til de tre menighetene, som alle ligger i Kristiansand-området, regner Haraldseid opp fire kandidater til nye menigheter som har fått status som nasjonale prosjekter. Det er nemlig et stykke fra en ivrig ildsjel til fullskala misjonsmenighet i Misjonsforbundets system.

– Om vi skulle være så heldig å ha en prosjektleder som vil starte opp en menighet så kan ikke vedkommende begynne plantingen før han eller hun har et team rundt seg, og har etablert en relasjon til oss sentralt. Etter hvert som det begynner å ligne en menighetsplante kan vi gjøre det til et nasjonalt prosjekt, men det er flere steg som ligger før det, forteller han.

– Hvor viktig er «de rette folkene» for en menighetsplanting?

Det er helt avgjørende. Vi har vel kanskje tidligere hatt en tanke om at hvis vi bare hadde en person med sterke visjoner så ville det lykkes. Men det finnes mange eksempler på at det ikke er nok. Det nytter heller ikke at vi har en visjon og en drøm om å plante. Hvis ikke prosjektlederen makter å etablere et team rundt seg som deler visjonen vil det ikke lykkes, sier Haraldseid og oppsummerer:

– Riktige folk, riktig sted og en god prosess. Og ansvarliggjøring vis a vis Misjonsforbundet sentralt. Da slipper en løse kanoner og hendelser som blir vanskelig å rydde opp i.

Innadvendt

Alt i alt, organisasjonen er litt over halvveis til 2020 og godt fornøyd med måloppnåelsen så langt. Ikke bare har de startet nye menigheter, de er også inne i runde to på et menighetsutviklingskonsept som sikter på en revitalisering av eksisterende menigheter.

– Dere er en misjonskirke. Hvordan driver en misjon i Norge?

– Utfordringene er mange. En av hovedfiendene våre er at vi fort blir innadvendte. Vi blir oss selv nok og tenker veldig lokalt, sier Haraldseid.

Nettopp dette ble snakket om på generalforsamlingen, der Paulus’ drøm om en makedoner som bad ham krysse over til Europa for å drive misjon, ble en sentral tekst.

– Jeg tror det finnes slike rop også i Norge. Fra steder som har svake kirker eller kanskje ikke levende kirker i det hele tatt. Hva gjør vi med dem? Midt mellom det lokale engasjementet og den internasjonale misjonen finner vi steder i vårt eget land som trenger misjon. Vi må løfte blikket og gjøre prioriteringer. Vi ønsker å sette større fotavtrykk i lokalsamfunn vi er representert i og har et sterkt ønske og en strategi om å etablere menigheter på nye steder.

– Vi skal ikke pleie det som allerede er. Vi skal bli flere. Mister vi det drivet, så mister vi historien vår. Jeg vil nesten si at vi mister vår tro.

Naturlig endring

Så til navneskiftet. Mens Norge har sett offentlige institusjoner anta navn som ikke gir noen umiddelbar mening har Misjonsforbundet gjort et nokså forsiktig skifte. Hva ligger bak?

– Tidligere omtalte de fleste menighetene seg som misjonsmenigheter. I dag har de fleste valgt å omtale seg som misjonskirke. Misjonskirken Norge viser tydeligere sammenhengen mellom misjonskirkene og sentralleddet.

Han tror også kirkesamfunnet kan stå tydeligere frem i floraen med det nye navnet.

– Blir dere et tydeligere alternativ til dem som nå melder seg ut av Den norske kirke?

– Det kan være, men det er ikke noe vi har tenkt på og snakket noe særlig om. Vi vil fremstå tydeligere med et slikt navn, og kanskje vil noen da oppdage oss.

Heier på alle

Fra før av har vi Den norske kirke. Nå har vi Misjonskirken Norge. Gir ikke det nye navnet et visst press på å være best i klassen på misjon? Nei, Haraldseid vil ikke være helt med på et slikt spørsmål.

– Da kan vi risikere å snakke ned noen. Vi har et ønske om å være gode på misjon selv, og samtidig at alle andre skal lykkes med misjon. Vi er opptatt av Guds barns enhet på tvers av kirkesamfunn og heier på alle som er kirke og ønsker å være kirke, sier han.