Yeshu – Yeshua – eller militær til besvær

«… og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21). Slik lyder engelens beskjed til Josef ifølge Matteusevangeliet.

Hverken på norsk eller i den greske grunnteksten ser vi forbindelsen mellom Jesu navn og verbet å frelse. På hebraisk derimot er det et ordspill mellom navnet og verbet. Han skal bli gitt navnet «Yeshua» fordi han skal «yoshi’a», frelse sitt folk.

Jeg legger merke til mens jeg lytter til den ene forelesningen etter den andre, at de fleste sier Yeshu, noen få sier Yeshua. Jeg tenker at få navn har blitt så maltraktert som Jesu navn på hebraisk gjennom historien.

Jeg har satt av dagen til å lytte til forelesninger som markerer 500 års-jubileet for reformasjonen. Det er det ærverdige instituttet «Izak Ben-Zvi» (oppkalt etter Israels andre president) i Jerusalem som sammen med Det hebraiske universitetet arrangerer denne markeringen for reformasjonen. Undertittelen på arrangementet lyder «Luther, reformasjonen og protestantisk innflytelse i Det hellig land».

Som en protestantisk utsending i Det hellige land tenkte jeg at det kunne være nyttig å høre hvordan israelerne ser på oss, og ikke bare hvordan vi ser på oss selv. Protestantisk innflytelse i Israel er så klart langt mer enn nordmenn i Israel, men kanskje – hadde de lagt merke til oss? Eller var vi under radaren?

Jeg ventet spent og jeg ble positivt overrasket. Den norske israelsmisjonens historie i Israel fra Magne Solheims dager i Haifa med Bet Eliahu menigheten og aldershjemmet Eben Ezer ble trukket fram. Det samme ble Immanuel kirken i Tel Aviv.

Selv Caspari-senteret med dets første leder Ole Christian Kvarme ble omtalt. Foreleserne kunne stoffet sitt og fremstillingene ble gjort på en nøytral og god måte. Jeg gledet meg over å se at vi var med på kartet. Vi er en liten del av den religiøse historien i dette landet.

Mens jeg satt og lyttet til forelesningene, lurte jeg på hvilket forhold disse israelerne hadde til stoffet de foreleste over. Var det bare historisk interessant eller berørte stoffet dem også på en mer personlig måte? Det var ikke lett å si.

Men i Israel avslører ofte språket om man tror på Jesus eller ikke. En Jesus-troende jøde vil uttale Jesu navn korrekt, på hebraisk «Yeshua». Nesten uten unntak vil alle ikke Jesus-troende jøder kalle ham «Yeshu». Yeshu er ikke en kortformel av Yeshua. Yeshu er en forkortelsesformel fra Talmud, der bokstavene i ordet Yeshu står for «måtte hans navn bli slettet ut».

Enhver religiøse jøde vet dette, mens mange sekulære jøder tror at Yeshu er Yeshuas navn. Hvordan var det i akademiske kretser? Jeg lyttet spent. Den første foredragsholderen sa «Yeshua» og jeg ble positivt overrasket, men deretter fulgte alle andre forelesere opp med konsekvent bruk av forbannelses-formelen «Yeshu». Siste taler overrasket ved igjen å bruke Yeshua for Jesus.

Dagen på instituttet hadde vært svært interessant, men også svært lang. Jeg gikk raskt mot nærmeste bussholdeplass, og tenkte at det skulle bli godt å komme hjem. Men det var lettere tenkt enn gjort. Da jeg nærmet meg holdeplassen, oppdaget jeg raskt at det krydde av sinte og oppgitte mennesker.

Det var ingen buss eller busser, heller ingen trikk. Byen var lammet av demonstrasjoner. Hvorfor? Var det igjen de funksjonshemmede? De hadde demonstrert flere ganger den siste tiden. De ville ha mer å leve av enn NIS 2.500 (ca. 5.500 NOK) i måneden.

De hadde virkelig en sak, og folk hadde stort sett tatt aksjonene deres pent. Nei, denne gangen var det «black hat rally». Det vil si ultra-ortodokse jøder, rabbinere og Yeshiva-studenter, som nektet å gjøre militærtjeneste. Tusener hadde nå tatt til gatene.

I 1948 ga statsminister Ben Gurion fritak for militærtjeneste til cirka 400 rabbinere. Den nye jødiske staten trengte noen til å undervise i jødedom. Den jødiske religiøse elite var nesten blitt utryddet under Andre verdenskrig.

Men i dagens Israel er de 400 blitt til nesten 400.000 som studerer og lever på statens regning. Derfor bestemte den forrige israelske regjeringen å gjøre gradvis militærtjeneste obligatorisk også for den religiøse sektor. Det utløste den største demonstrasjonen i statens historie. Hundretusenvis av religiøse jøder fra hele Israel blokkerte all ferdsel i Jerusalem for neste en hel dag.

Nå vil de religiøse småpartiene i regjeringen ha reversert loven om obligatorisk militærtjeneste. Og slik uttalte en religiøs leder seg på TV senere på kvelden etter seks timer med demonstrasjoner: «Vi gjør en mye viktigere jobb enn soldatene. Vi ber.» I Israel ble denne dagen kalt «vredens dag».

Jeg satt på benken på holdeplassen og tenkte at det var bare å smøre seg med stor tålmodighet. Det var for langt å gå hjem. To andre damer som jeg hadde sett på dagens seminar, ventet også.

Vi kom i prat, og spørsmålet som jeg nå har fått utallige ganger, lot ikke vente på seg: «Er du jøde? Tror du på Yeshu?» Jeg svarte avkreftende – jeg var ikke jøde og jeg trodde heller ikke på Yeshu. «Men», sa jeg «jeg tror på Yeshua, han som kom for å frelse (lehoshia) det jødiske folk, og alle andre».

Israel er et meget sammensatt samfunn, og militæret blir ofte sette på som en viktig samlende faktor. Det er nok riktig for det sekulære Israel. Men når det gjelder det religiøse Israel så er nok kampen mot militær­tjeneste langt fra over.

Sekulære og religiøse jøder spiller på hver sin banehalvdel. Tanken om både «Ora et labora», både bønn og arbeid/militærtjeneste, er ennå langt fra moden. Fremtiden vil vise om de svarte hattene og ­kippaene vil bli byttet ut med grønne militærluer.