André (17) har gått pilegrim i fem dager

Reportasjen stod på trykk i fjor sommer. Vi tar den fram igjen til glede for nye lesere:

Sammen med 40 andre medlemmer av Norges unge katolikker har André Nguyen gått pilegrimsleden mot Trondheim.

Ved turens start hadde de over hundre kilometer foran seg gjennom storslagen natur.

Én gruppe gikk gjennom det flate landskapet mellom østlandsbygdene langs Mjøsa. Den andre gruppen gikk over Dovre i tillegg til å bestige Snøhetta, Norges høyeste fjell utenfor Jotunheimen.

Målet er å nå fram til Trondheim i tide til å feire olsok, en festdag til minne om Olav den helliges død, 29. juli.

Biskopen venter på dem

Dagen har fulgt pilegrimene på det siste strekket av turen. Begge gruppene har tatt toget til Heimdal og skal gå den siste mila inn til Trondheim sammen.

Når Dagen møter pilegrimene, har de allerede fem dager lange dager på tur bak seg, og mange forteller om slitne bein.

Men først og fremst er det andre ting de er opptatt av denne dagen.

Det er allerede godt over 20 grader og strålende sol når dagens tur begynner klokken ti. Umiddelbart er det noen som stemmer i en hymne. Flere slenger seg på og synger mens de går, mens andre prater seg imellom.

Etter å ha gått i ti minutter, kommer de fram til en parkeringsplass der det står en mann med grå munkekutte. Det er biskop Erik Varden.

Tidligere har han vært abbed i et kloster i England, men i høst ble han vigslet til biskop av Trondheim.

Han hilser på de unge pilegrimene med et stort smil om munnen. De står i noen minutter og prater oppglødd om turen.

Han inviterer dem til å komme bort eller skrifte underveis dersom de ønsker det.

Før han går videre sammen med dem, ber han velsignelsen. Flere av ungdommene senker hodet eller kneler under bønnen.

Ber rosenkransbønn på vei inn i skogen

Pilegrimsfølget forlater parkeringsplassen og begir seg inn i skogen. Sammen ber de rosenkransbønnen i kor, som vil si at de ber trosbekjennelsen, Fader vår og Hill deg, Maria. Kransen er en hjelp til å holde tellingen mens man ber.

Ga ikke opp

Det er første gang André Nguyen er med på den årlige pilegrimsferden. Han er snart 18 og skal til høsten begynne i tredje klasse på Kuben videregående skole i Oslo

– Jeg har gått Dovre-turen, og vi har gått mye oppover. Det gjør skikkelig vondt og er veldig slitsomt, men når du er på toppen, føles det så bra, sier han, og legger til:

– Det er lærerikt å gjøre noe vanskelig, men likevel ikke gi opp.

Mer enn fysisk bagasje

For ham handler en pilegrimsferd om mer enn fjellturen.

– Det handler om at vi går med en intensjon. Vi har med oss mer enn bare fysisk bagasje.

Før avreise spurte han nemlig venner og familie om det var noe de ønsket han skulle ta med seg i bønn på veien.

– På starten av dagen går vi gjerne i en times stillhet og bare reflekterer. Tanken er at man går og bærer på disse tankene og bønnene på veien mot noe viktig.

– Hva skjer med det når man kommer til Trondheim?

– Da tar vi med oss alt dette inn i Nidarosdomen og har det i tankene mens vi ber og feirer messen. Og så håper vi at Gud skal svare oss.

– Hva slags ting kan man bære med seg?

– Det kan være hverdagslige ting, som å be for at familien skal ha det bra eller at man skal gjøre det bra på skolen. Eller man kan be for noen som er syke, eller for mot til å følge Guds plan.

Handler ikke om å gå

Selv om dette er hans først pilegrimstur til fots, forteller Nguyen at han tidligere har reist til flere pilegrimsmål, blant annet i Polen og Israel.

– Det handler egentlig ikke om hvordan man reiser, men om å ha med seg intensjoner dit. Det er jo ikke alle som kan gå, men alle kan dra på pilegrimsferd, sier han.

– Be for oss, Hellig Olav

I en av hymnene de synger mens de går, er refrenget en bønn til Olav den hellige:

«Be for oss Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener Kong Olav».

– Det er den sangen vi har sunget mest på turen, så noen av oss er kanskje litt lei av den, sier David Ottersen (29).

Grunnen til at de ber Hellig Olav om forbønn, er at han er den nordmannen de er mest sikre på at er i himmelen.

– Det er gitt så mange tegn opp igjennom årene på at han er en som står Gud nær. Mennesker har blitt helbredet, og mange ble omvendt på grunn av hans død.

Studerer til prest i Roma

Til vanlig Ottersen i Roma og studerer til å bli prest.

Pilegrimsferdens mål er Nidarosdomen, der Olav den hellige ligger begravet.

– Graven hans og de fysiske etterlevningene som er igjen etter ham på jorden, er et egentlig bare et symbol på det som er viktig, nemlig at han er at han er i himmelen og han ber for oss, sier Ottersen.

Ser Domen og kneler

Pilegrimsfølget runder en sving, og det høres gledesrop lengst fremme i gruppen.

– Vi ser domen! er det noen som jubler. Og riktig nok kan man skimte Nidarosdomens grønne spir mellom buskene i veikanten.

Noen kneler, mens andre står og nyter den vakre utsikten. Noen tar bilder.

Sammenligner turen med Ringenes Herre

Følget er snart fremme, og de går nå gjennom tettbygd strøk. De går langs Nidelven. Over dem durer bilene på broen.

Esbjørn Solberg (19) fra Bergen og Marie Foss (18) fra Oslo har vært på Mjøsa-turen.

– Vi har ofte vært aktive som ledere på katolske leire, men å delta på pilegrimstur har vært noe helt spesielt. Det har vært så mye mer fokusert, sier Foss.

Men en pilegrimstur er ingen lysttur, ifølge Foss.

– Vi har sammenlignet det med Ringenes Herre, ler hun og forklarer:

– De karakterene har det ganske tøft underveis i reisen, men de står for noe og de skal til et endelig mål. Det har vi tenkt litt på mens vi har gått.

Esbjørn Solberg tenker at pilegrimsferden blir et bilde på selve livet.

– Vi er på reise, og det kan være hardt og vondt og mye å bære på. Men så kommer man fram til slutt. Det er jo det vi tror, at vi har et endelig mål og en endelig hvile, sier han.

Ung katolikk i Norge

I løpet av turen har Marie Foss tenkt en del på hva det vil si å være ung og katolikk.

– Jeg tror man må ha et veldig bevisst forhold til det man tror på, for det vi mener og tror på er ganske annerledes enn det mine venner tror på, sier hun.

– Derfor har det vært godt å kjenne på at er en del av noe som er større enn seg selv.

Inn i hverdagen

– Er det noe fra turen dere kommer til å ha med dere inn i hverdagen?

– Vi pratet nettopp med biskopen om at det å være på tur er som å leve i et samfunn. Man utfyller hverandre. Noen lager maten, noen organiserer, noen setter opp telt, og man sørger for at man venter på alle. Noen går raskere og noen går treigere. Også dette er et bilde på hverdagen, sier Esbjørn Solberg.

Marie Foss trekker fram det å bli møtt av andre i små, praktiske ting.

– At noen, selv om de ikke er medisinsk ansvarlig, hjelper deg med å ta bandasje på foten. Eller at noen gir deg en stokk å gå med eller gir en rosenkrans til noen som ikke har det.

Pilegrimene har bare få meter igjen til Nidarosdomen. De går tett ifølge og synger. Så går de tre ganger rundt kirken.

Endelig fremme

Foran Vestfronten på Nidarosdomen møtes de lederen av biskopene i Den norske kirke, preses Olav Fykse Tveit.

Han ønsker dem velkommen og gratulerer dem.

Deretter går pilegrimene inn i Nidarosdomen. Nå skal bønnene har de båret på, legges av fremfor Gud foran alteret. På rekke og rad kneler de ned foran alteret.

De får utdelt Olavsbrev, et bevis på at de har gått pilegrimsleden.

André Nguyen er svært fornøyd med å ha nådd fram til målet og fått Olavsbrev.

Han sier han gjerne vil på pilegrimstur igjen.

– Men opp på Snøhetta igjen, det vet jeg ikke. Det har vært slitsomt, ler han.