Bedehuset som ikke vil dø

Det er søndag formiddag, og en velbrukt sal er i ferd med å fylles opp. Vanligvis har 40-50 godt voksne kvinner og menn møtt fram for å høre forkynnelse og synge gamle bedehussanger ispedd et og annet nyere lovsangsrefreng.

Denne søndagen er de fleste av de hundre stolene i bruk når klokken bikker elleve. Bakerst i salen har noen foreldre, besteforeldre og barn funnet sin plass rundt småbord med tegnesaker og leker.

Det er åpningsgudstjeneste i Logoskirken på Nesttun i Bergen. 14 nye familier rykker inn i det som til nå har vært en stadig mer aldrende forsamling.

Sigrid (5) og Marie (3) tegner og leker ved et bord bakerst i salen mens gjestepredikanten snakker om menighetens muligheter i en ny tid.

I dag er det storsamling og ingen søndagsskole. Moren deres, Camilla Aase (37) har i tillegg et barn i magen. Faren, Sveinung, sitter ved en miksepult og styrer lyden. Sammen satser de på en framtid i Logoskirken.

– Velkommen fra dag én

I likhet med mange andre av de nye familiene har de sin bakgrunn fra den store byforsamlingen Salem i Bergen.

– Jeg ser fram til å gå i en menighet hvor jeg treffer folk i nabolaget, som vi kan ha kontakt med gjennom hele uken. Tidsmessig og logistisk ble det vanskelig å få med seg ting i Salem i en travel hverdag. Det blir enklere i en lokal menighet, sier Aase, som er medlem av Logoskirkens interimstyre.

Her sitter det like mange medlemmer fra begge leire. På nyåret skal det velges et permanent styre.

– Vi har hatt et sterkt fokus på å ivareta alle. Det er en spennende prosess å være med på, og så gjenstår det jo å se hvordan det går. Men inntrykkene så langt er svært positive.

– Jeg opplever at vi har vært ønsket velkommen fra dag én, sier hun.

– Det er dette vi har bedt om i mange år. Og nå skjer det. Det er helt fantastisk, sier Nora Sæterdal (94).

Rundt føttene våre løper en treåring opp og ned midtgangen i vill fart.

– Nå kommer søndagsskolen i gang igjen også. Det har jo ikke vært søndagsskole her på mange år. Nei, det har jo ikke vært noe barnefamilier her på lenge, sier Nora.

I over 30 år har hun hatt sin faste plass på Nesttun bedehus. Hun har ikke tenkt å slutte med det, selv om stilen heretter kommer til å være ganske annerledes.

– Det tåler jeg fint. Jeg er ikke så gammeldags som alderen skulle tilsi, smiler hun.

Velsigna band som bind

På podiet står tre unge kvinner og en 60 år gammel mann med mikrofon og fører an i lovsang på engelsk.

«Open the eyes of my heart, Lord. I want to see you.»

Et band med fire unge menn sørger for rytmer og melodiføringer som kanskje ikke har preget møtene på det tradisjonsrike bedehuset.

«We sing holy, holy, holy».

Det er en overdrivelse å si at allsangen løfter taket. Fire av 200 hender løfter seg. De andre sitter med nevene i fanget.

Den moderne lovsangen toner ut, og snart stemmer forsamlingen opp med en bedehusklassiker. Målt i decibel blir det mer lyd med «Velsigna band som bind, Guds folk i saman her».

De to sangene blir et symbol på det nye som bryter fram og det gamle som skal tas vare på.

Restart, kaller de det. Eller nysatsing, nyplanting i en etablert forsamling med ny stil og mange nye ansikter. Og ikke minst: Nytt navn. Nesttun bedehus er blitt til Logoskirken. Her tilbys også dåp og etter hvert konfirmasjonsundervisning.

– Holde oss til Ordet

– Logos betyr ord. I denne kirken ønsker vi å holde oss til Ordet, sier Edgeir Gunvordal (40) i det han ønsker velkommen til gudstjeneste.

For et år siden tastet han nummeret til styrelederen på bedehuset og spurte om de var interessert i å tenke nytt.

Gunvordal ber representanter for tre generasjoner komme fram og klippe en tre meter lang rød snor for å vise at det skjer noe helt nytt denne dagen. Snart er salen pepret med konfetti, og så er Logoskirken i gang.

Daniel Sæbjørnsen (30), pastor, predikant, blogger, menighetsplanter og mye mer, har vært mentor for restart-prosjektet og er invitert til å holde den første prekenen i Logoskirken.

Han taler over lignelsen om sennepskornet i Markus 4 og går i rette med de som sier at vi lever i en etterkristen tid.

– Kanskje vi heller skulle tenke vi lever i en førkristen tid? Det kan jo være fristende å trekke seg tilbake, trekke ned gardinet, synge «kombayah» og håpe at Jesus snart kommer igjen. Men slik tenkte ikke de som har gått før oss, sier Sæbjørnsen.

– Det store i det små

Han forteller om sin oldemor, bestemor og sine foreldre som hadde gitt troen videre gjennom generasjoner og hvordan han håper å gi den videre til sine barn.

– Jeg tror at en Jesus-bevegelse for vår tid er en bevegelse hvor vi ser det store i det små. Min oldemor Anna Bell fra Viksdalen så kanskje ikke for seg at jeg skulle stå her i dag, der hun gikk og ba for seg og sine for over hundre år siden, sier han.

– Nå er det Logoskirkens oppgave å ta vare på nye generasjoner, legger han til med begeistret ettertrykk.

Veien til åpningsmøtet sist søndag har vært både kort og lang. Den lange historien er historien om en bedehusforsamling som ble stiftet i 1886, som bygde sitt første bedehus i 1903 og et nytt i 1973. Det er historien om en storhetstid som lenge har vært på hell og som de siste ti årene har vært preget av mangel på nyrekruttering.

Den korte historien er under et år gammel. Den begynte med at styremedlem Rødstøl en høstkveld i fjor fikk en telefon fra en mann som han aldri hadde møtt.

– Jeg ble så perpleks at jeg knapt visste hva jeg skulle si, forteller han til Dagen.

– Mer enn vi hadde bedt om

Lydnivået på kirkekaffen er blitt så høyt at vi må trekke oss ut av møtelokalet og finne et roligere sted å snakke.

– Hva gjorde deg perpleks?

– Det var jo på grunn av det som ble sagt. I mange år har vi bedt til Gud om at det må komme nye og yngre folk inn i flokken. Nå ringer det altså en mann som sier at de er noen familier her i området som gjerne ønsker et menighetstilbud i lokalmiljøet, et sted hvor de kan leve sine liv med sine barn og i fellesskap med andre kristne. Det var jo ikke bare et bønnsvar. Det var mer enn vi hadde bedt om, sier Rødstøl.

Edgeir Gunvordal er en nøkkelperson i denne historien. I 20 år har han hatt sin faste plass i forsamlingen Salem i Bergen. For to år siden blir «tanken sådd» om å starte en ny menighet i Bergen sør, hvor han bor sammen med familien. Ikke minst for barna sin del ønsker de et kristent fellesskap med lokal forankring.

Idéen tar form innenfor rammen av konseptet M4Ready, et program som utruster ledere og potensielle menighetsplantere.

– Enorm misjonsstrategi

På Nesttun er det ikke snakk om nyplanting, men replanting av en eksisterende forsamling hvor de fleste av et 50-talls aktive medlemmer er 60 pluss.

Gjennom M4Ready får Gunvordal «øynene opp for at det å plante kirker er en enorm misjonsstrategi», som han forteller i en episode av Salempodden.

– De første 15 årene av en kirke er de årene der en får med flest ikke-kristne. Det viser forskning, sier han.

I september har tanken modnet i en liten gruppe av Salem-folk, og Gunvordal tar fram mobiltelefonen. Han ringer til Paul Rødstøl, fungerende formann på Nesttun bedehus og presenterer idéen.

Kravliste i 18 punkt

Etter den første innledende kontakten er prosessen i gang, og de neste månedene går det raskt. Rødstøl tar med seg ideen inn i styret for Nesttun indremisjon og får positiv respons.

Allerede i november 2021 begynner rekrutteringen av familier som kan tenke seg å være med på nysatsingen, og før jul holdes det første sonderingmøtet mellom partene.

Med på møtet er to erfarne veiledere fra Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF): Jarleif Gaustad og Runar Landro.

Her blir en 18- punkts kravliste lagt fram. Den handler blant annet om ansettelse av pastor, endret møte- og musikkuttrykk og satsing på barn.

Det mest spennende er kanskje kravet om at Nesttun indremisjon avvikles som bedehusforsamling og erstattes av en ny forening med tilknytning til begge organisasjonene. Fram til nå har foreningen kun vært tilnyttet ImF.

Lørdag 26. februar er seks familier - totalt 23 personer - rekruttert og klare for bli kjent-samling med den eksisterende forsamlingen.

Et krav for nysatsingen er at 18-punkts-listen må vedtas av to tredjedels flertall i Nesttun Indremisjon.

En måned senere vedtar medlemsmøtet i Nesttun indremisjon at de skal legge seg ned og gå inn i den nye organisasjonen.

Vedtaket blir gjort med 29 mot tre stemmer. En stemte blankt.

Sju av 14 nye familier har bakgrunn fra NLMs store byforsamling i Bergen. Salem har derfor status som sendemenighet for de tidligere medlemmene.

– Logoskirken er for all del ikke en filial under Salem. I praksis betyr det at de tar ansvar for å ha oss med sin bønner, understreker Gunvordal.

– Nesten alle blir med videre. De fleste av de gamle er her i dag, sier Rødstøl og peker på møtelokalet hvor det drikkes kaffi og saft.

Noen er glad for å treffe gamle venner etter ferien, i andre klynger står eldre og yngre sammen og prater og presenterer seg.

– Det er masse nye ansikter. Det er mange av dem jeg ikke aner hvem er, sier Rødstøl.

– Hva ville skjedd med bedehuset dersom det ikke kom nye til?

– Da ville vi vært historie om ti år. Det er den brutale sannhet, svarer han kontant.

Rødstøl håper og tror at de skal klare å favne alle generasjonene.

– Det er klart det blir mer av moderne lovsang. Det er en av forandringene vi må ta inn over oss, sier han.

Arne Meier (26) leder interimstyret. Også han kommer fra Salem - en sammenheng hvor han har opplevd å bli utrustet, utviklet og gitt ansvar.

Han bruker store ord om mottakelsen hos de gamle bedehusvennene.

– Jeg vil si at vi er blitt møtt med en åpenhet og en kjærlighet som jeg aldri har sett før, sier Meier.

– Det jeg har tenkt mest på, er hvordan vi skal ta vare på de som er her fra før, sier Meier.

– Hvordan gjør du det?

– Ved å ha respekt for det som har vært - og prøve å lytte mer enn å snakke, svarer han.