Begynte ikke å be før han var 29 år. Nå er Trym (42) blitt katolsk prest: – Helt uvirkelig

15.000 katolikker i Rogaland har nylig fått en kapellan litt utenom det vanlige.

Trym Hellevig gikk aldri i kirken i oppveksten, og presteyrket var det det siste som fristet.

Men livet ble ikke som planlagt for den unge bergenseren.

Det er han glad for i dag.

Den nye hverdagen

– Velkommen, hilser Trym Hellevig Dagens utsendte med et forsiktig smil.

De helsvarte klærne og den hvite snippen i halsen viser hvilken autoritet vi har med å gjøre, til tross for den saktmodige fremferden.

Han åpner porten til kirkeplassen og åpenbarer et lite stykke Italia, midt på den forblåste bakketoppen i Stavanger sentrum.

En hvitmalt murvegg holder på varmen fra vårsolen og stenger nordavinden ute. Benker med utsikt til helgenstatuer står langs ene kirkeveggen.

At det var her i kirken, som åndelig overhode for katolikker, at Trym Hellevik skulle finne sin yrkesvei var det få som hadde trodd, aller minst han selv.

Gikk aldri i kirken

Den nyordinerte presten hadde ingen religiøs oppvekst. Familien gikk ikke en gang i kirken på julaften. Å be gjorde han aldri, ikke før han var 29 år, ifølge katolsk.no, der han for første gang delte sin historie.

I starten av voksenlivet var det penger og status som lokket.

– Det var det jeg trodde ville gjøre meg lykkelig, forteller Hellevig, som tok utdanning innen markedsføring og økonomi.

Men i slutten av 20-årene begynte han å stille spørsmål ved livsmålene sine. Penger hadde han fått. Jobb også, men lykkefølelsen uteble.

Var ateist og ble kristen - så gjorde Kjell (50) noe han har drømt om i mange år

Savnet fellesskap i statskirken

«Det må jo være noe mer til livet enn bare å gå å gjøre dette til du dør», tenkte Hellevig.

Den unge økonomen hadde ingen formening om hvem eller hva han lette etter. På måfå oppsøkte han en gudstjeneste i Den norske kirke.

Det ble ingen fulltreffer.

– Jeg savnet fellesskapsfølelsen, minnes han.

Etter å ha gått noen ganger på gudstjeneste uten å finne seg til rette, begynte han å stille spørsmål ved hvorfor han i det hele tatt var protestant. Spørsmålene førte ham til et katolsk troskurs, et lavterskeltilbud for mennesker som vil bli bedre kjent med katolisismen.

Norske pinsevener evangeliserer blant katolikkar

Fire måneder inn i kurset oppsøkte han en kveldsmesse. Heller ikke denne gangen ble det kjærlighet ved første blikk.

– Liturgien var fremmed og jeg forstod ikke mye av det som skjedde, minnes han.

Lite visste han at han 15 år senere selv skulle han lede en slik messe, og elske det.

Troende katolikker banet vei

Første gang han kjente at katolisismen kanskje var noe for ham likevel var på en søndagsmesse, etter at han hadde lært mer om hva de ulike liturgiske leddene betyr.

– Det var veldig vakkert. Ikke bare liturgien, men alle menneskene som var til stede. Kirken var helt full.

Her får An-Gjertine (8) sin første nattverd

Rundt seg så han mennesker han opplevde som dypt troende, aktivt involvert i liturgien og menighetslivet.

– Gjennom måten de utøvet troen på hjalp de meg å forstå hva kristen tro handler om, minnes han.

Skeptisk til kristen seksuallære

Den unge bergenseren begynte å ane at fellesskapet han søkte kanskje fantes i Den katolske kirke, men fortsatt var han i tvil.

Skulle han bli katolikk ville han gå helhjertet inn i troen og kirken.

Samtidig var det ikke særlig forlokkende, for ham som en mann i sin beste alder, å forplikte seg til for eksempel kirkens seksuallære.

Ektepar velger vekk prevensjon: – Det er så verdt det

– Det krevde at jeg endret hele måten jeg var lært opp til å tenke. Det virket som en veldig tung byrde å bære, sier han.

Høsten 2012 bestemte han seg.

11. desember samme år ble Hellevig tatt opp i Den katolske kirkes fulle felleskap i St. Paul kirke, Bergen.

Det nye livet som troende og katolikk kunne begynne.

Fikk hjelp av skriftemål

Venner og familie ble overrasket, men ifølge Trym Hellevig kom det ingen negative reaksjoner på konverteringen. Han fortsette å leve livet som før, gikk til sin gamle arbeidsplass på dagen og deltok på messe om kveldene når det passet. Hver søndag var han på gudstjeneste.

Byrden med å bære kirkens seksuallære viste seg å være lettere enn fryktet. Den ferske presten sammenligner troslivet med bilkjøring.

I 2007 forlot han troen. Nå blir Rune Stormark prost

– Hvis du kjører bort fra lyset, og det er mørkt foran deg, ser du ikke alle ripene i frontruten, men når du kjører mot lyset ser du ripene og flekkene i vinduet foran deg. Det er når du ser feilene du kan få dem fikset. Derfor må du bevege deg mot lyset og ikke bort fra det, resonnerer han.

I den sammenheng har skriftemål og sakramenter kommet godt med.

– Det bidrar til selvransakelse og er en utrolig stor hjelp i livet.

Gir tilgivelse og råd på vegne av Gud

Som prest er det Hellevig selv som leder skriftemålet. Rolle hans i skriftestolen er å lytte til den som avgir skriftemålet, gi tilgivelse på vegne av Gud og eventuelt komme med noen pastorale råd.

Rådene skal komme med en gang. Han kan ikke be om betenkningstid.

– Hvordan er det å rådgi mennesker som er i situasjoner du kanskje aldri har vært i selv eller har noen kjennskap til?

– Heldigvis betror ikke de som kommer til skriftemålene seg til meg, men til Gud. Jeg er bare et medium. Min erfaring er at du blir tryggere i skriftestolen med tiden etterhvert som du erfarer at Gud taler gjennom deg, sier han.

Lever i sølibat

15. april i år ble Trym Hellevig viet til prest av biskop Bernt I. Eidsvig, med hele familien til stede.

Nå er han kappellan i St. Svithun menighet i Stavanger.

Her jobber han, og her bor han, alltid tilgjengelig når soknebarna måtte trenge ham. Hvis biskopen finner ut at han trengs et annet sted må han pakke sakene sine og dra.

Ingen drømmesitausjon for en ektemann og familiefar, men for en som lever i sølibat er det til å leve med.

– Du var skeptisk til å vente med sex før ekteskap. Nå du gitt avkall på både ekteskap og sex for resten av livet. Hvordan føles det?

– Det å være ugift gjør at vi kan gi hele vår person til kirken og stå i tjeneste til kriken. Det hadde vært vanskelig for en som er gift, sier han og understreker at han har sitt fellesskap i kirken.

– Er du aldri redd for å bli ensom?

– Alenehet har jeg ikke problemer med. Jeg har ikke følt meg ensom, i alle fall ikke ennå. Jeg trives greit i mitt eget selskap og synes balansen mellom alenetid og fellesskap fungerer.

Den nyordinerte presten feirer messe hver dag. Å lede disse messene, som han i begynnelsen syntes var uforståelige og fjerne, er i dag det han liker best med å være kapellan.

Han beskriver første gangen han ledet en messe.

– Idet jeg holdt oppe brødet som skal forvandles til Kristi legeme og holdt oppe kalken..., begynner han og bruker tid på å finne de rette ordene videre:

– Det var litt uvirkelig.

– Å være den den personen som gjorde det som først virket så fjernt. Jeg hadde nok litt ærefrykt, men det ikke så rart. Det er jo veldig stort det vi gjør, sier han.

Noen store visjoner har han imidlertid ikke for prestegjerningen.

– Min visjon er å være meg selv, være autentisk å gjøre det beste jeg kan, sier Trym Hellevig.

Årene som ikkereligiøs økonom og karriereklatrer tror han kommer godt med.

– Det hjelper meg å forstå mennesker som lever i det sekulære og hvorfor folk faller bort fra kirken. Økonomiutdanningen hjelper når jeg skal styre en menighet. Jeg tror Gud kan bruke oss slik vi er, med de erfaringer vi har, sier han.