Bondevik valgte kirke over bedehus – liturgi og nattverd ble viktigere

Et par hundre meter unna Høyblokka i regjeringskvartalet holder Oslosenteret til. Det ble etablert i 2006, året etter at den nå 74 år gamle Kjell Magne Bondevik gikk av som statsminister for andre gang. Som arbeidende styreleder er han fortsatt på kontoret et par dager i uken.

Kjell Magne Bondevik er antakelig den mest omtalte politikeren her i avisen gjennom Dagens 102-årige historie. Målt i antall treff i det digitale arkivet er han trolig kun slått av Vårherre og et par andre sentrale bibelske skikkelser, avisens egne redaktører Johannes Lavik og Arthur Berg og kongene Olav og Harald.

Den tidligere statsministeren og KrF-lederen har uttalt seg om utallige politiske saker. Han har også vært åpen om sin kristne tro, både før, mens og etter at han var statsminister.

Prest og politiker

Kjell Magne Bondevik studerte for å bli prest. Men mesteparten av sitt yrkesaktive liv har han vært politiker. Derfor har han ikke engasjert seg like mye i kirkelige eller teologiske debatter som han kanskje hadde gjort med andre arbeidsoppgaver.

I dette intervjuet forteller Bondevik om forholdet til bedehuset, om å «vokse ut av» oppvekstmiljøet og om hvor han finner seg hjemme i det kirkelige landskapet i dag.

Tro og toleranse

Familien Bondevik kom til Molde i 1946. Året etter ble Kjell Magne født, som den yngste av fem søsken. Faren Johannes var rektor på det som nå heter Molde folkehøgskole, og familien bodde i rektorboligen på skoletunet.

Skolen profilerer seg med mottoet «Tro og toleranse». Det er kanskje ikke det mest opplagte ordparet for alle, men Kjell Magne Bondevik mener det er en treffende beskrivelse også på det miljøet han vokste opp i. Skolen hadde et tydelig kristent preg, og det var godt rom for både sang, musikk og litteratur.

Foreldrene hadde klare oppfatninger om rett og galt, men ga sønnen frihet til å velge selv. Denne toleransen tok han selv med seg som et eksempel til etterfølgelse da han senere selv skulle oppdra barn.

Kirke og bedehus

I familien Bondevik gjaldt den tradisjonelle modellen med at man gikk på gudstjeneste i kirken søndag formiddag, og så på møte på bedehuset om kvelden.

– Hva er det beste du har med deg fra bedehusmiljøet?

– Jeg har mange gode minner av et varmt fellesskap hvor folk brød seg om hverandre. Jeg husker mye god og glad sang, og synger gjerne disse sangene ennå i sammenhenger hvor det er andre som kan dem.

Bondevik minnes også en utfordrende forkynnelse som satte tilhørerne på valg, og han husker vitnemøtene etter talene.

– Det var fint å se korene som stod og sang på plattformen. Det gjorde inntrykk å se at der stod direktøren på konfeksjonsfabrikken og sang sammen med arbeiderne sine. Det var ikke forskjell på høy og lav.

Glad i kirken

I Molde ligger rådhuset og domkirken side om side. Bondevik minnes et bybilde hvor det kristne miljøet preg satte sitt tydelige preg.

– Det var mange markante kristne personligheter både i næringslivet, kulturlivet og i utdanningsinstitusjoner. At kirken og rådhuset ligger vegg i vegg er et uttrykk for at den kristne tro stod sterkt, antakelig sterkere enn i dag.

– I dag satser flere og flere bedehus på forsamlingsbygging, og bedehuset har blitt et alternativ til kirken mer enn et supplement til den. Hvordan forstår du denne utviklingen?

– Jeg forstår den, men jeg er ikke noe glad for den. Jeg er også veldig glad i kirken og gudstjenestelivet, og ønsker å gå i Den norske kirke.

Bondevik mener han ikke har noen grunn til å kritisere dem som danner menigheter på bedehusene. Han forstår at mange ønsker å ha alt på ett sted, i form av både gudstjeneste, nattverd og dåp, samtidig som man ønsker både en møteform og en forkynnelse med bedehusets preg. Men han ser ikke lenger på dette som sin egen form.

– Ønsket om å forlate folkekirken ser likevel ut til å være mindre hos bedehusfolket enn hos en del av lederne?

– Det er et interessant fenomen. Jeg er glad for at de ikke forlater Den norske kirke, selv om de ikke går så ofte til gudstjenester og kjenner mer tilhørighet til bedehuset.

Ta vare på mulighetene

Bondevik mener forbausende mange er glade i Den norske kirke. Der vil de la sine barn bli døpt og konfirmert, der vil de selv bli viet og etter hvert begravet.

– Folkekirken når ut til så mange som vi ikke klarer å nå ut til gjennom bedehus og forsamlinger. Den muligheten må vi ikke ødelegge. Derfor er de fortsatt medlemmer av Den norske kirke. Jeg tror fotfolket tenker mye sånn, mens lederne tenker mer i retning av at teologien ikke er bra nok, eller at kirken mener for mye om ting de ikke synes den skulle mene så mye om.

– Fotfolket følger Hans Nielsen Hauge, som skal ha sagt at «jeg blir i kirken så lenge de leser Fadervår der». Han nevnte ikke bekjennelsen en gang. Det håper jeg kan være et motto for kristenfolket, sier Bondevik.

Motkulturer

– Du har ledet jubileumskomiteen for Hauge-jubileet. Hans Nielsen Hauge var et uromoment og banet vei nedenfra. Du vokste opp i nærkontakt med motkulturene avholdssaken, målsaken og den kristne lavkirkeligheten. Hvem mener du representerer motkulturer i dag?

– Vi har fortsatt disse tre motkulturene, selv om de har blitt svekket. Så har vi fått en del andre, sekulære motkulturer, som for eksempel ikke vil være med på den materialistiske utviklingen. Mange unge går mot grønne bevegelser.

– Vi må kanskje til MDG for å finne en moralsk frimodighet som kan tilsvare den kristne aktivister ble beskyldt for å opptre med?

– Ja, jeg er imponert over bevisstheten hos en del unge som tar miljø- og klimatrusselen på alvor og lar den prege livene deres. Det er kanskje den sterkeste motkulturen i dagens samfunn.

Høvdinger

I selvbiografien «Et liv i spenning» fra 2006 forteller Bondevik at de på et tidspunkt fikk bygget ut rektorboligen på folkehøgskolen med det han kaller «predikantburet». Der hadde de huset mange besøkende forkynnere.

I dag er ikke alle like kjent, men som ungdom møtte Bondevik både Gustav Ballestad, Rolf Onarheim og Ole Abel Sveen fra Indremisjonsforbundet, Tormod Vågen fra Misjonssambandet, Ole Hallesby fra det som nå er Normisjon og mangeårig Dagen-redaktør Arthur Berg.

– Hvordan husker du at du så på disse den gang, og hvordan vurderer du statusen deres sammenlignet med den statusen kristne ledere har i dag?

– De var høvdinger. I dag er det kanskje ikke så mange som betraktes som høvdinger. Det tror jeg er sunt, for de hadde sikkert for stor autoritet. Folk følte at det de sa, det var rett. I mange sammenhenger var det det, men de ga ikke nok rom til egen refleksjon. Likevel bidro de gjennom sin forkynnelse til at mange ble kristne, og det skal vi være evig takknemlig for at de gjorde.

Bondevik minnes hvordan Arthur Berg gikk rundt i stuen hjemme hos dem og smattet på pipen sin.

– Det hadde nok ikke blitt tillatt i dag, men min mor var tolerant, kommenterer han.

Guds krav til menneskene

Han husker også hvordan en predikant var i samtale med en ungdom som etter å ha hørt forkynnelsen om loven, altså om Guds krav til menneskene, kom frem til at han ikke lenger kunne kalle seg kristen fordi han hadde syndet mot både det ene og det andre budet.

Da oppfordret predikanten ham til å knele sammen med ham så de kunne ta ordentlig avskjed med Gud. Som sagt, så gjort. Men da brast ungdommen i gråt.

– Jeg kan jo ikke ta farvel med Jesus, han er mitt eneste håp, utbrøt ungdommen.

– Riktig! repliserte forkynneren. Han hadde fått frem poenget sitt.

En annen forkynner snakket om hvordan Gud som ikke tillater synd står og banker og banker på et bord. Bordet var et bilde på Jesus, og det mennesket som befant seg under bordet kunne kjenne seg trygg.

– Det ville ikke skjedd i dag, og jeg vet ikke om det var så klokt den gangen heller, sier Bondevik.

Selv ville han ikke brukt så sterke bilder, men understreker at dette var ment som illustrasjoner av nåden.

– I dag savner jeg noen ganger både forkynnelsen om rett og galt, om lov og evangelium, og om nåden. Jeg synes den klare forkynnelsen av nåden ofte er for svak, sier presten.

Leder i skolelaget

Midt i tenårene var Bondevik en periode litt på avstand fra det kristne miljøet han hadde vokst opp i. Han ville utforske verden utenfor. Det var ifølge ham selv et mildt opprør, og etter hvert lengtet han tilbake til det kristne miljøet.

Han ble truffet av forkynnelsen, og siden ble han raskt med i skolelaget. Der fikk han lederverv og erfaringer som han hadde stor nytte av senere i livet. På denne tiden var nærmere 150 av de rundt 450 elevene på realskolen og gymnaset med i Molde kristelige skolelag.

I selvbiografien skriver han at «Noen ganger syntes jeg det ble vel store doser av indremisjonens kristendomsforståelse og livsmønster. Jeg så fram til å komme til hovedstaden for studier og et liv i et mer liberalt miljø.»

– Er det lettest å forholde seg til bedehuset når man kan gjøre det på litt avstand?

– Det er det nok. Da jeg kom til kom til Oslo, var der ikke noe bedehus. Min ramme var Menighetsfakultetet, hvor jeg var student, og Oslo kristelige studentlag.

Dans og kino

Etter hvert tok politikken mer og mer av Bondeviks tid. Undervis husker han likevel hvordan han ble provosert av medstudenter som selv aldri hadde opplevd bedehusmiljø, men som likevel så ned på dem og mente de var trange og manglet utsyn til verden.

Jo, mente Bondevik, dette kunne nok være treffende for noen, men bedehusmiljøene stod i hvert fall for noe. Det hadde han respekt for, selv om han ikke alltid delte standpunktene.

– Hvilke sider ved bedehuskulturen var det du syntes ble for snevre?

– Vi fikk ikke gå på dans, for eksempel. Vi fikk egentlig ikke gå på kino heller, annet enn når det var misjonsfilmer, eller når det var Filmavisen, en slags ukeavis på kino.

Mest hjemme på gudstjeneste

– Hvordan tenker du nå om opplevelsen av å være på vekkelsesmøter på bedehuset sammenlignet med liturgi, høymesse og sakramentsforvaltning – den gudstjenesteformen du i voksen alder mer har identifisert deg med?

– Jeg kjenner meg mest hjemme i gudstjenestelivet og har blitt mer og mer glad i rytmen i gudstjenesten. Derfor er jeg betenkt over at det er så mange valgmuligheter at man ikke kjenner seg skikkelig igjen. Jeg er veldig glad i liturgi, i de faste leddene, i salmesangen, i det å kunne gå frem til nattverd og kjenne trosfellesskapet i det. Jeg har ikke blitt høykirkelig, men jeg har blitt mer kirkelig.

– Hvorfor tror du at du er så glad i de faste leddene, handler det om aldring og at det er fint med det som enn kjent og trygt? Ungdommer vil kanskje ikke synes det er så spennende?

– Nei, de nye menighetene har det til felles med bedehusene at de har mye løsere strukturer. Det kan selvsagt dreie seg om et behov for trygghet. Men jeg føler troen blir sterkt formidlet gjennom liturgien, sier den tidligere statsministeren. Dette opplever han svært trosstyrkende.

– Den løsere formen fra bedehuset har sin verdi, men det er ikke lenger min form, sier han.

Bondevik opplever det også som litt ubehagelig å tenke på hvordan forkynnelsen kunne utløse sterke følelser i form av at folk lå på kne ved stolene og gråt i erkjennelsen av egen synd.

– Jeg setter pris på syndsbekjennelsen, men i dag ville jeg nok hatt vanskeligheter med den formen. Det ble følelsesmessig for sterkt og sitter igjen i mitt sinn som vanskelige opplevelser.

Politikk og kirke

– Kirkemøtet har fått kritikk for å være for venstreorientert. I seg selv er det ikke omstridt at kirken noen ganger også har en politisk profil. Hvordan mener du Den norske kirke, med sine nære forbindelser til staten, forvalter denne rollen?

– Det er en veldig vanskelig problemstilling. Jeg er opptatt av at etikken ikke bare gjelder enkeltmennesket, men også samfunnsforhold. Men kirken må være varsom med å havne så langt ut i rene politiske standpunkter at den nærmer seg et politisk parti.

Bondevik er kritisk til at Kirkemøtet gikk så langt som det gjorde i å anbefale stans i oljeproduksjon.

– Jeg erkjenner at kristne må ta standpunkt i denne saken, men er i tvil om at Den norske kirke bør gjøre det.

Han er glad for at Kirkemøtet understreker ansvaret for klimaet, og at de må ha konsekvenser også for olje- og gassproduksjonen som Norge har tjent mye på. Men han synes Kirkemøtet gikk et skritt for langt.

Samlivsetikk

Samtidig som klima er det emnet som har vært hyppigst debattert fra Kirkemøtets talerstol, er det særlig samlivsetikken som har vakt sterkt engasjement og sterke følelser.

– Har det vært et poeng for deg som politiker å ikke markere deg i spørsmålet om samkjønnet ekteskap, fordi man vet at da får man noen med seg og andre mot seg?

– Vi må leve med at her er det ulike syn, både i Den norske kirke og i andre kirkesamfunn. Det har Kirkemøtet vedtatt at det skal være rom for. Jeg er ikke av dem som forlater Den norske kirke av den grunn. Kirken er ikke et meningsfellesskap, den er et trosfellesskap. Vi må leve med ulike meninger om etiske spørsmål.

Bibelgruppe i 40 år

Sammen med kona Bjørg har Kjell Magne Bondevik vært med i samme bibelgruppe i nesten 40 år. De møtes hver 14. dag. Det gjorde de også da Bondevik var statsminister.

– Dette fellesskapet har betydd veldig mye for både kona og meg, sier han. Før jul er det tradisjon at de fem mennene møtes og lager torskemiddag som de så spiser sammen med konene.

Bondevik gleder seg også over livet i Sofiemyr kirke, hvor det både er ulike slags kor, hyggesamvær, dialogkvelder og et fellesskap som sammen med bibelgruppen utgjør en viktig ramme om kristenlivet hans.

Han har selv gleden av å kunne ta på seg prestekjolen fra tid til annen, både som nattverdsutdeler og når han iblant tjenestegjør som prest i forbindelse med både dåp og vielser.

Bjørg er frivillig kirketjener, så begge er aktive deltakere i menighetsfellesskapet også utover det å være gudstjenestegjengere.

På spørsmål om han vil trekke frem en julesalme som betyr noe spesielt for ham, begynner Bondevik med å vise til svogeren Eyvind Skeies salmer, blant andre «Tenn lys», som fikk en del oppmerksomhet like før jul.

– Av andre salmer vil jeg trekke frem «Et barn er født i Betlehem». Den formidler kjernen i evangeliet, sier Kjell Magne Bondevik.