Bønnesenter ble mottak for ukrainske flyktninger: – Å komme hit var som å komme hjem

24. februar 2022 gikk Leif Johannesen på jobb klokken seks på morgenen.

Ved kaffemaskinen på bønnesenteret i Levanger rullet nyhetene på en TV-skjerm:

«Russland har invadert Ukraina».

– Jeg trodde jeg skulle svime av, forteller Johannesen.

Telefonene begynte komme fra venner og samarbeidspartnere i Ukraina. De fortalte om rakettene som kom, og spurte om de skulle flykte.

– Jeg sa: Hiv dere på en buss, alle som vil. Vi skal stå klare til å ta imot dere.

Flyktninger

Johannesen er daglig leder i Nordic Harvest Mission. I 30 år har stiftelsen drevet arbeid i Ukraina, hvor de samarbeider med lokale om å drive barnehjem, rusomsorg, og eldrehjem.

For 25 år siden var Johannesen selv i Ukraina sammen med evangelist Håkon Fagervik som startet stiftelsen. Siden har han vært der en til flere ganger i året.

Hans venner gjennom mange år var nå blitt flyktninger.

Å komme seg ut av Ukraina skulle vise seg å være vanskelig. Snikskyttere og raketter gjorde reisen farlig. Ingen visste hvordan krigen ville utvikle seg.

I Levanger ringte telefonen i ett i mange dager.

Omsider kom de første førti seg på en buss fra Polen.

På bønnesenteret gjorde de seg klare til å ta imot ukrainerne sammen med mange lokale aktører. De sto klare med tolker, mat fra Matsentralen, donasjoner av klær og utstyr.

Politiets utlendingsenhet på nasjonalt ankomssenter på Råde lot ukrainerne få komme rett til Levanger, uten å måtte innom et mottak.

Reisen

På den første bussen satt Marina Kodenchuk og Andrii Verhniatskii med sine fem barn.

Livet deres i Ukraina hadde blitt revet bort fra dem på kort tid.

Her hadde de hus med hage, en bedrift med tjue ansatte, familie og venner.

Det siste året gikk familien i kirken som Nordic Harvest Mission driver. I to måneder rakk Marina å være administrativ leder i menigheten.

Ektemannen Andrii skulle bli værende i Ukraina. Bussen var helt full og var forbeholdt kvinner og barn. Han ville da bli igjen for å hjelpe de som flyktet. To timer før avreise ble det to ledige plasser, for menn. Andrii fikk lov til å bli med familien til Norge, siden han er far til flere enn tre barn.

– Hvordan var det å tro at du skulle bli igjen i Ukraina, og så få beskjed om at du kunne få reise?

– Jeg tror det var Guds vilje at jeg fikk dra, sier Andrii.

– Jeg tenker at det var fordi Andrii elsker meg veldig mye, legger Marina til og smiler.

Velkomst

Natt til 15. mars 2022 ruller den første bussen inn ved Nordic Mission Senter i Levanger.

TV2 og flere andre medier var til stede. Johannesen og hans medarbeidere hadde jobbet i flere uker for få bussen til Norge.

– Da de kjørte inn på plassen, gråt jeg, forteller han.

Marina husker godt øyeblikket. Familien kjente ikke verken Johannesen eller Fagervik, men ble tatt i mot som gamle venner.

– Det var sterkt. Håkon kom gråtende mot meg med åpne armer for å gi meg en klem, forteller hun.

Sparkesykler og husmøter

Johannesen har ikke tall på hvor mange ukrainere som har vært innom senteret i Levanger siden den dagen.

I begynnelsen hjalp Nordic Harvest Mission til med alt fra helseundersøkelse, ID-kort hos politi til norskkurs. I tillegg huset bønnesenteret 50 til 60 ukrainere om gangen, mens de ventet på et sted å bo fra kommunen.

Johannesen beskriver det som «helt Texas»:

– Det var masse barn, slåsskamper blant guttene og sparkesykler i gangene. Jeg har ikke tall på hvor mange husmøter vi har hatt, ler misjonslederen.

Barna til Andrii og Marina snakker fortsatt om tiden på senteret. De kunne gjerne tenkt seg å fortsatt bo der.

Nå bor familien i en leilighet i sentrum, rett ved sykehuset. Dette har inspirert Marina til å bli sykepleier. Hun har fullført norskkurs og går nå videregående opplæring sammen med ektemannen. I tillegg er de pastorer for den ukrainske forsamlingen som holder til på bønnesenteret.

– Som å komme hjem

På den første bussen 15. mars satt også Nadia Soldatenko med fem av sine seks barn.

Eldstesønnen måtte bli igjen i Ukraina for å være klar til å måtte tjenestegjøre i militæret. Også ektemannen Oleg Soldatenko ble igjen. Det tok ti måneder før ekteparet ble gjenforent i Norge.

Sønnen er fremdeles i Ukraina.

Ekteparet har kjent Johannesen i snart 20 år. Gjennom Nordic Mission ble Oleg fri fra rusavhengighet. Et sterkt møte med Gud endret livet hans, og han ble leder for stiftelsens rehabiliteringssenter.

Savnet etter hjemlandet og sønnen er stort. Takknemligheten er likevel det ekteparet vil trekke frem.

– De har hjulpet oss så mye, sier Nadia.

– Å komme hit var som å komme hjem, forteller Oleg om møtet med sine venner i Levanger.

Ved fronten

Siden krigens begynnelse har Johannesen vært i Ukraina seks ganger.

Johannesen beskriver inntrykkene fra områdene ved fronten:

I skyttergravene som russerne har forlatt, henger det fortsatt tøy til tørk. Ukrainerne forteller om døde russiske soldater som ligger etterlatt på jordene. Til lyden av artilleri er han med på utdeling av mat, medisiner og ber for mennesker. Ikke langt fra fronten reiser de inn i landsbyer. De møter mennesker i sjokktilstand. Nøden er stor.

– Vi springer med ovner og brød. Alt må skje fort. Det er for farlig å stoppe mellom postene, da områdene overvåkes med russiske droner.

Johannesen forteller også om en stor åpenhet for Gud.

– Det blir sagt at det ikke finnes en eneste ateist i skyttergravene.

Ovner og matkasser

Fortsatt er det mye aktivitet for å hjelpe Ukraina hos Nordic Harvest Mission.

De sender jevnlig hjelpesendinger med en trailer til Ukraina. De produserer også vedovner i Ukraina.

Hittil har de produsert 2.000 av dem og vil fortsette så lenge de har midler. Vedovnene deles ut gratis til mennesker som har mistet både strøm og gass, og er uten mulighet til å varme huset eller koke mat.

Sammen med andre Ukrainere reiser Marina og Andrii rundt med en konsert bestående av alt fra sang og drama, til quiz-programmet kahoot.

– Vi kan ikke bare sitte i ro. Dette er mitt folk, som jeg elsker. Jeg som veier 50 kilo, kan ikke bære våpen, men jeg kan be for og støtte dem, forteller Marina.

Hittil har de med konserten samlet inn 55.000 kroner til matkasser for de som flykter fra de okkuperte områdene.

Håp

Ingen av ukrainerne vet hva framtiden vil bringe. Familiene tenker ikke på om de noen gang vil kunne flytte tilbake til Ukraina.

De takker Gud for å kunne bo i Norge nå, til tross for kulturkrasj og stort savn.

– Vi trodde at vi ville vinne og at krigen ville avsluttes. Nå vet vi ingenting. Vi tenker bare på å få en god framtid for barna våre. Vi ber til Gud om hjelp og støtte. Han er vårt håp, forteller Oleg.

Vanlig drift

I gangene på bønnesenteret i Levanger er det roligere nå. For ikke lenge siden myldret det av barn og sparkesykler her.

Nå må ukrainske flyktninger som kommer til Norge innom mottak, og bønnesenteret er tilbake i vanlig drift.

– Når jeg kjører gjennom sentrum, ser jeg mennesker jeg tidligere bare har truffet i Ukraina. Det er veldig rart, forteller Johannesen.

Han greier ikke tenke på dem som flyktninger. Før krigen hadde de flere busslaster med ukrainere på besøk til bønnesenteret. Busslasten 15. mars 2022 var av en annen sort.

– Man kan jo lure på om ikke bygget ble laget for akkurat dette, undrer Johannesen seg.