Bosse (35) er supporterleder og «sjefsprofet»: – Jeg liker at vi skiller oss ut
KFUM Oslo har på rekordtid gått fra å være en kompisgjeng i 3.divisjon til et helproft A-lag med høye ambisjoner. På sidelinjen står fansen og roper «Gledens Herre» og «Halleluja».
*Denne artikkelen ble publiser i Dagen først i 2022 i forbindelse med KFUM Oslos jakt på opprykk.
Hvem skulle trodd at «Kristelig Forening for Unge Mennesker-kameratene Oslo» kan være navnet på en klubb på øverste nivå av norsk fotball i 2023?
– Ikke jeg, erkjenner Jon Morten «Bosse» Mosand (35).
Bosse, som han liker å bli kalt, lever og ånder for KFUM Oslo. Klubben fra Ekebergsletta med navnet flest forbinder med Norway Cup og kristendom.
35-åringen har som leder av supportergjengen «Profetene» vært med på hele den utrolige reisen A-laget har hatt i nyere tid.
Fra å være en kompisgjeng i 3. divisjon i 2006 har «Kåffa» i dag blitt et ambisiøst og profesjonelt 1. divisjonslag – som nå banker på døra til selveste Eliteserien.
– Det er veldig moro å være Kåffa-supporter om dagen. Jeg er stolt av hva klubben har fått til, sier Bosse, som også bærer navnet «Sjefsprofet».
Sesongen 2022 har vært et eventyr for Oslo-klubben. 2. plass, som gir direkte opprykk, er med få kamper igjen innen rekkevidde. Men da må opprykksrival Stabæk slås på Intility Arena.
Bosse har mobilisert og hanket inn store og små profeter for å støtte sine fotballhelter denne hustrige mandagskvelden i oktober.
– Bibel, bønn og kirkekaffe! Bibel, bønn og kirkekaffe, er ett av de særegne heiaropene som runger ut til spillerne i rødt, hvitt og blått.
Begynte på sletta
Dagen møter den engasjerte supporterlederen i klubbhuset til KFUM Oslo på Ekebergsletta noen timer før avspark.
Det var akkurat her, under Norway Cup i 2005, at Bøler-gutten for første gang ble invitert med i supportermiljøet til KFUM for heie på de ulike lagene på sletta.
– Jeg fant meg umiddelbart til rette og elsket å hoie og rope med de andre. Siden da har ballen rullet. I dag kaller jeg meg en Kåffa-mann og synes det er kjempekult å være supporterleder, sier Bosse som allerede har ikledd seg drakt og skjerf.
35-åringen samler sammen en bunke flagg som han legger i en skibag. Stortrommen, som brukes til å holde takten i sangene, må også med.
Bosse har ikke tall på hvor mange Kåffa-kamper har bak seg eller hvor mange timer han har brukt på klubben i sitt hjerte.
Til gjengjeld får han det han beskriver som et fantastisk fellesskap.
– KFUM er en klubb hvor mange gir mye av seg selv. Det er kort vei for meg inn i garderoben for å feire med spillerne etter kamp eller reise med lagbussen på bortekamp. Jeg føler meg heldig som får være en del av Kåffa-familien og kulturen, sier Bosse som i tillegg jobber 70 prosent i klubben som akademimedarbeider.
Fra bredde til elite
En av kulturbærerne i KFUM Oslo er Dag Magelssen. I 30 år har han hatt jobben som oppmann i klubben, altså den som tar seg av den ikke-sportslige driften av laget.
Han husker den gangen A-laget besto av en gjeng kamerater som hadde fotball som hobby.
– Jeg må klype meg selv i armen når jeg tenker på hvor langt vi har kommet. Det er helt usannsynlig at en klubb med våre ressurser skal kunne banke på døra til eliten, sier Magelssen.
En del av oppgavene hans i forkant av kveldens viktige kamp på Intility Arena er å sørge for at draktene er vasket, ballene pumpet og drikkeflaskene fylt opp.
Magelssen forteller at hans lange engasjement skyldes trivsel, ikke lagets suksess.
– Men skulle vi klare å rykke opp til Eliteserien ville jeg nok felt en tåre, sier han.
Selv om klubben opplever gyldne tider, ønsker oppmannen å advare mot å miste seg selv.
Andakt før trening
Verken spillerne eller trenerne i KFUM Oslo behøver å fremlegge dåpsattest eller fremføre trosbekjennelsen før de signerer for A-laget.
Magelssen mener klubben skal være åpen for alle, men at den samtidig skal bevare sin kristne identitet.
– I gamledager holdt man andakt før hver treningsøkt. I dag er det stort sett i forbindelse med jul og påske at man arrangerer noe lignende. Noen av oss gamlegutta kan nok savne den tiden hvor den kristne biten var mer synlig.
Oppmannen vil samtidig berømme klubbledelsen for måten de kombinerer rollen som både en stor breddeklubb for 1.600 medlemmer og et toppfotballag.
Dessuten trekker han frem en egen «verdiansvarlig» i klubben, som sørger for å ivareta det åndelige aspektet hos stab og spillere.
– Styret er opptatt av at vi skal være en klubb med kristent lederskap, men åpent medlemskap. Det håper og tror jeg at vi kan fortsette å være også med all suksessen vi har opplevd.
Ungdommelig gjeng
På Intility har Bosse pakket ut flaggene og bannerne som han han dekorerer tribunen med.
Grunnen til at kampen ikke spilles på Ekeberg er at flomlysene ikke når opp til kravene til NFF.
Han er førstemann på plass, som han bruker å være. I blant er han også den eneste KFUM-supporteren på kamp.
– Profetene har ingen stor etablert supporterkjerne som andre større lag. Derfor er vi avhengige av å samle de unge på kamp. Men der synes jeg vi er flinke, sier sjefsprofeten.
Etter hvert som avspark nærmer seg, fylles setene opp med stadig flere tilskuere. En gruppe barn og ungdom med Kåffa-plagg klumper seg sammen nede ved kunstgresset hvor Bosse står.
På en av bannerne er det bilde av Champions League-trofeet, verdens største klubbturnering, med påskriften «Vi er på vei til».
– Vi bruker mye humor. Men alt er mulig i fotball. Med tanke på utviklingen vi har hatt, er jo et naturlig mål Champions League, sier Bosse med et smil.
Idet spillerne entrer kunstgressmatta løftes armene i været og flaggene vaier fra side til side.
Sam (6) har fått ansvaret for å slå på stortrommen i første omgang. En jobb han utfører med stor innlevelse og imponerende presisjon.
Bibel, bønn og kirkekaffe
Kampen mot Stabæk er jevn. Men på bortetribunen har Bærumslaget møtt opp i hundretall. Langt flere enn hjemmefansen.
Derfor må Bosse og de andre profetene skrike ekstra høyt for å konkurrere i lydbildet.
– Gledens Herre, vær vår gjest!
Bordverset er alltid den første sangen Kåffa-fansen serverer til hver omgang.
– Som fotballfan handler det om å støtte laget, men også ha det moro. Vi vet hvem vi er, så da synger vi litt annerledes sanger som skal representere oss, sier Bosse.
35-åringen opplever som regel bare positive tilbakemeldinger fra andre lags supportere mot «kristenklubben». Et og annet «nå ble det stille i kjerka» tåler han fint.
– Jeg liker at vi skiller oss ut. Der andre drar på pub før kamp, samles vi til vafler og kaffe. Når vi synger «Bibel, bønn og kirkekaffe» er det med glimt i øyet samtidig som det peker på hvor vi kommer fra. Det er bare kult synes jeg.
– Hvor viktig er den kristne identiteten til KFUM Oslo for deg som supporter?
– Det er viktig å bevare K-en, tenker jeg. Selv om klubben er i voldsom utvikling, opplever jeg at alle involverte er samspilte når det gjelder klubbens fundament. Vi er heldige som både har spillere og trenere som har verdier som inkludering og mangfold høyt i kurs, sier Bosse.
– Et forbilde
Til pause står det 0-0. En gruppe 10-åringer virker ikke å klage nevneverdig på underholdningen på banen.
– Det viktigste er at vi heier. De kan jo rykke opp, liksom, sier Benjamin (10) som spiller på et av barnelagene til KFUM.
– Jeg synes KFUM er en veldig koselig klubb. Alle kjenner hverandre og vi er som en stor familie, sier Oskar (10).
I blant får guttene besøk av A-lagsspillere som trener dem. Det er en del av avtalen mellom spillerne og klubben for å bygge tilhørighet.
– Det er morsommere å heie når du føler at du kjenner spillerne, sier Jonas (10).
Så kommer Bosse bort og hilser på guttene. De får utdelt hvert sitt flagg de kan veive med i andre omgang.
– Bosse er en veldig fin fyr og en hyggelig kar, sier Oskar.
– Og han har en helt vill skrikestemme, legger Jonas til.
– Et forbilde. Han er jo sjefsprofeten, sier Benjamin.
– Hva hadde profetene vært uten ham?
– Ingenting, sier 10-åringene i kor.
Trener-skryt
Gjennom 45 nervepirrende minutter gir profetene det de har av stemme og lyd for å heie spillerne frem til seieren de så sårt trenger for å rykke direkte opp.
I stedet ebber kampen ut i 0-0. Dermed er Stabæk så godt som klare for Eliteserien, mens KFUM Oslo må belage seg på kvalifiseringssluttspill. Et lite antiklimaks.
– Jeg vil si vi var det beste laget selv om det ikke ville seg foran mål. Men jeg synes vi leverte en god prestasjon på tribunen. Det var bra med liv og vi fikk god hjelp av Stabæk-fansen, sier Bosse.
KFUM Oslo-trener Jørgen Isnes er full av lovord om profetenes innsats.
– De var fantastiske i dag. Selv om Stabæk var flere, hørte vi dem godt. Det er viktig for oss å få støtten deres, sier suksesstreneren.
Isnes er personlig venn av Bosse og kaller ham en verdifull person i Kåffa-familien.
– Bosse er et ansikt utad for oss. Både på kamp og i hverdagen. Han kjenner alle og er utrolig flink på å dra med seg folk. For oss betyr han ekstremt mye, sier Isnes.
Ønsker seg flere
Stadion er nesten tømt for folk og det er like før flomlysene slukkes.
Men en mann står igjen. Som han bruker å gjøre.
Flaggene og bannerne skal pakkes ned før det bærer hjem til Lambertseter.
– KFUM er en klubb for livet. Tilhørigheten gjør at man blir værende og jeg ønsker å bygge en supporterklubb som kan vare livet ut. Selv om man skulle flytte på seg, sier Bosse.
Sjefsprofeten erkjenner at han gjerne skulle hatt selskap av enda flere i supporterkjernen.
– Vi er tross alt Oslos nest beste klubb. Og man trenger ikke bo på Ekeberg for å følge Kåffa. Jeg kom inn utenfra ved en tilfeldighet og her står jeg. Som vi synger i en av sangene våre; alle er velkomne, sier Bosse.
Han tar skibagen i venstrehånden, stortrommen i høyre før han labber ut i Oslo-kvelden.