Charlottes slektning ble drept i Auschwitz – nå har han fått egen snublestein

En inngravert messingplate skal støpes ned i asfalten utenfor Arups gate 3 i Oslo. En maskin skjærer et hull i fortauet og lyden får flere forbipasserende til å snu seg.

En firkantet snublestein plasseres i hullet og bankes på plass.

Etter noen minutter slipes resterende sement av overflaten av messingplaten og innskriften kommer til syne:

«Her bodde Jakob Eiris. Fødselsår 1920, deportert 1942 Auschwitz. Drept 11.1.1943».

Det er stille i noen minutter.

Jakobs stein er én av over 600 snublesteiner plassert i Oslo av Jødisk Museum. Hver stein representerer et individ som ble drept under Andre verdenskrig.

En ung jente legger ned en rose på steinen.

Hun heter Charlotte Skramstad og har kjørt fra Viken tidlig om morgenen for å være tilstede da Jakobs snublestein skal settes ned.

De er i slekt.

– Han var min oldefars lillebror, sier hun.

27-åringen har prøvd å finne informasjon om Jakobs liv før han ble drept 22 år gammel, men det har ikke vært så mye å finne.

– Men jeg har noen bilder av hans søster Sonja, sier hun.

Måtte dra

Sonjas snublestein ble lagt ned i 2020 og da var Skramstad også tilstede.

– Jeg har drevet med slektsforskning ved siden av historie-studiene mine. I 2017 oppdaget jeg at oldefar var én av syv søsken og da lærte jeg for første gang om de to yngstes skjebne, sier hun.

Det var litt tilfeldig at hun fikk vite om nedsettelsen av snublesteinene.

– Jeg så et arrangement på Facebook i fjor og klikket meg inn. Da oppdaget jeg at det var min slektnings stein. Da måtte jeg dra, sier hun.

Rømte fra fengsel

Skramstads oldefar kom fra en jødisk familie og ble i likhet med alle jødiske menn i Norge arrestert i 1942. Da han skulle overføres til et annet fengsel, klarte han å rømme.

– Farmor og oldemor hadde alt dratt til Sverige, og han klarte å komme seg over en måned etterpå, sier Skramstad.

Hun visste ikke at flere i familien var blitt deportert før for fire år siden.

– Dette ble snakket veldig lite om. Da jeg fant ut at oldefar hadde hatt mange søsken skjønte jeg at de to yngste var blitt deportert og drept, sier hun.

– Et slag i magen

Oppdagelsen føltes som et hardt slag i magen.

– Det var sjokkerende og emosjonelt. Det er litt vanskelig å sette ord på egentlig, sier Skramstad.

Hun synes det er fint at snublesteinene får oppmerksomhet.

– De forteller historien om det som har skjedd. Det er så viktig.

Snublestein for alle ofre

Jakobs stein er ikke den eneste som skal settes ned denne dagen. Gruppen beveger seg snart videre til neste adresse, og asfalten kuttes opp for å gjøre plass til neste stein.

– Mitt håp er at vi i løpet av neste år har lagt ned en snublestein for alle jødiske ofre for Holocaust i Norge, sier Dag Kopperud.

Han har ledet snublestein-prosjektet for Jødisk Museum siden 2016. Norge blir trolig det eneste landet i verden som kan legge ned en snublestein for alle jødiske ofre.

– I land som Nederland, Tyskland, Ungarn og Romania er det så vanvittig mange ofre at de aldri vil klare å legge ned et stein for alle, sier Kopperud.

Har ingen grav

– Hvorfor er snublesteinene så viktige?

– Dette er mennesker som ikke har noen grav. Mange har ingen etterkommere og forsvinner ut av bevisstheten. Dette er et prosjekt som minner oss på at Holocaust skjedde her, sier Kopperud.

Han står ved Grønlandsleiret 20 i Oslo, der familien Moritz bodde da de ble deportert.

Fire nye snublesteiner støpes ned i asfalten, alle med samme etternavn.

Gikk til grunne

Kopperud holder opp et ark og leser for de fremmøtte hva som skjedde med Rakel, Sara, Ester og Ben Moritz:

– De tre kvinnene i familien ble myrdet i gasskammer 1. desember 1942. Ben ble tatt ut til slavearbeid og sendt til Golleschau, en satellittleir til Auschwitz. Her gikk Ben Moritz til grunne 13. januar 1943. Dagen etter ble broren Aksel registrert omkommet i samme leir, sier Kopperud og trekker pusten:

– Blitt verre

Selv om han har satt ned utallige snublesteiner i Oslo går historiene fortsatt inn på ham.

– Jeg synes egentlig det bare har blitt verre med årene. Du lever med disse uhyrlighetene innpå deg hele tiden. En skulle tro at på et tidspunkt så går det på autopilot, men det er ikke sånn. Jeg blir daglig minnet på hvor grusom mennesker kan være mot hverandre, sier Kopperud.

– Veldig rørende

En av dem som legger ned roser ved snublesteinene til familien Moritz er Israels Ambassadør, Alon Roth.

Han står i solsteken i svart dress og ser ned på de fire navnene.

– Hvordan føles det å være her i dag?

– Veldig rørende. Det er et viktig prosjekt for å minnes ofrene. Minnene om dem som døde begynner å falme nå fordi det er så få overlevende etter Holocaust igjen i dag, sier han.

Sendt i døden

Roth sier Holocaust lærer menneskeheten hva som kan skje når medmenneskelighet forsvinner.

– Medmenneskelighet og menneskeverd fantes ikke på denne tiden. Tenk at en familie på fire kan bli sendt i døden helt uten grunn og uten å ha gjort noe galt. Det skjedde med millioner av familier.

Økende antisemittisme

Ambassadøren sier han er bekymret for den økende antisemittismen overalt i verden.

– Både for den gamle antisemittismen som handler om det jødiske folk, men også den nye som handler om den jødiske staten. Vi ser tegn på det overalt, ingen land er unntatt, sier Roth og legger til:

– Folk må minnes det som skjedde slik vi gjør i dag, men også prøve å bekjempe antisemittismen med reelle tiltak mot dem som står bak.

Pris å betale

– Hvilke type tiltak da?

– Det er det opp til hvert enkelt land å bestemme, men jeg mener at de som står bak antisemittisme bør kjenne at verken befolkningen eller staten aksepterer det og at det er en pris å betale i hvert demokrati, sier han.

Distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland er også tilstede på markeringen.

– Her bodde det en hel familie som ble revet bort. Det er veldig tungt, sier hun.

Statsråden er i likhet med Roth bekymret for antisemittisme.

– Spredningen av antisemittiske holdninger skremmer og bekymrer meg, ikke minst på sosiale medier verden over. Det minner oss på hvor viktig det er at verdier som toleranse og respekt for ulikheter ikke kan tas for gitt. Det må vi arbeide for hver dag.

Ferdig neste år

Denne uken settes det ned snublesteiner på totalt 25 adresser i Oslo. Prosjektleder Dag Kopperud tror de vil være ferdig å sette ned snublesteiner en gang neste år, tolv år etter at prosjektet begynte.

Han sier de er avhengige av tips fra lokalbefolkningen for å vedlikeholde alle.

– Noen steder er det ildsjeler og naboer som passer på, men man kan ikke regne med det overalt. Ukentlig kommer det inn skaderapporter om riper i steinene fra snøplogen eller noen som ikke har blitt pusset. Det er veldig viktig for oss at folk melder inn, sier han.

Gruppen beveger seg videre til neste adresse. De fire snublesteinene til familien Moritz blir liggende igjen alene.

«Drept Auschwitz» står det på hver av dem.

Men ikke lenger glemt.