Da han forlot troen, måtte de spørre seg: Hva holder oss sammen nå?

Året er 2007. Rune Stormark er pastor i Vennesla frikirke og opplever at det kristne verdensbildet ikke gir mening lenger. Sentrale begrep som synd, rettferdiggjørelse, og et bilde av seg selv som synder, oppleves fremmedgjørende.

– Jeg følte ikke at jeg var noe spesielt verre enn andre eller at jeg hadde gjort noe spesielt galt, forklarer han.

Hvem er det som blir frelst?

På eldsterådsmøtene begynner pastoren å stille spørsmål ved det mest sentrale i den kristne tro. Hvem er det som blir frelst? Hva må til for å bli frelst? Og hva med de andre religionene? Hvorfor tenker vi at kristendommen er unik?

– Da jeg begynte å snakke om disse tingene, merket jeg at jeg var på dypt vann, forteller han.

I eldsterådet skaper spørsmålene usikkerhet, og kanskje blir de ikke overrasket da han kort tid etter forteller at han ikke kan være pastor lenger. For pastoren, som skal stå på talerstolen søndag etter søndag, tror ikke lenger på budskapet han forkynner.

Hjemme får tankene fritt utløp. Elin ser fortvilelsen hos ektemannen.

– Du følte jo at du ikke var den du ønsket å være, at du var i skvis. Det var vondt å se at du gikk gjennom en så vanskelig prosess, sier hun.

Felles verdier

Elin og Rune Stormark har kjent hverandre siden de var tenåringer. Hun var 21 år da de giftet seg, han var 24.

At Rune snakket åpent om sin tvil, opplevdes både godt og truende på samme tid.

– Det var en krevende tid, for det vi hadde bygd sammen hadde sin identitet i vår felles tro. Så raknet det plutselig. Det opplevdes som at mye av det som var grunnleggende i forholdet vårt, ble rokket ved, sier hun.

– Samtidig opplevde jeg at det var nødvendig for deg at du skulle få oppleve å være fri. At du skulle få gå din vei, legger hun til.

Troen, som hadde vært en grunnpilar i forholdet, var der ikke lenger.

– Det var en krevende tid for forholdet vårt - uten tvil. Og vi spurte oss selv: Hva har vi to nå?

– Hva hadde dere?

– Vi hadde to barn og mange felles verdier og holdninger. Selv om vi ikke lenger delte troen, så var vi enige i mye. I tillegg snakket vi godt sammen. Men det var en periode der vi begge tenkte; holder det? Skal det være oss videre?

Rune husker at han stilte spørsmål ved det meste: Skulle han fortsette å bo i Vennesla, og skulle de leve sammen?

– Det er rart å tenke på alt dette i dag, for det begynner å bli en del år siden. Men jeg ser at jeg ikke var rotfestet i den perioden. Jeg hadde et greit liv og var sikkert en ålreit fyr, men alt fløt. Jeg tror du visste hvor du hadde meg, sier han henvendt til Elin.

– Det gjorde jeg, og vi hadde fortsatt mye å bygge på.

– Opplevdes det truende?

– Nei. Jeg hadde min tro. Det Rune sa, rokket ikke ved den. Men hans krise ble jo vår krise.

Rune er glad for måten Elin tok det på.

– Jeg opplevde aldri noen fordømmelse eller kjipe tanker fra deg. Ikke som jeg kan huske, sier han.

Han husker at hun var en god lytter, og at han snakket mye.

Kritisk til lavkirkeligheten

Det vakte oppmerksomhet da Rune endelig hadde bestemt seg for å forlate troen og slutte som prest. I tillegg skrev han innlegg i avisen og lot seg intervjue. Mye av det han sa og skrev den gangen, angrer han på i dag.

– Det handler ikke så mye om at jeg ikke trodde lenger, men jeg var svært kritisk til den konservative lavkirkeligheten, minnes han.

– Du var ærlig og sa fra til eldsterådet at du strevde med troen og at du måtte gi slipp på vervet som pastor. Jeg opplever at du på en fin måte tok konsekvensen av egen tvil og livskrise, sier Elin

De siste månedene som pastor prøvde han å finne noen kontaktpunkter mellom seg og troen.

– Jeg tror faktisk at mange av talene var gode, og at folk kunne kjenne seg igjen i budskapet. Men sannheten var at jeg sto på talerstolen og lette etter troen.

– Det som skjedde med deg er ikke unikt. Slik jeg ser det, var du et ekte menneske som strevde med troen. Det spesielle var at du var pastor, sier Elin.

«En heftig livskrise»

Rune omtaler frafallet og prosessen rundt som «en heftig livskrise».

Han ønsket på ingen måte å frata andre mennesker deres tro.

– Om den ikke ga mening for meg, så ga den mening for noen andre. Men for meg var det viktig å si at «nå er det nok, jeg kan ikke styrke dere i troen lenger.» Det tok jeg konsekvensen av, sier han.

Dagen møter ekteparet i Vennesla kirke. De siste årene har Den norske kirke blitt et hjem for Rune. I disse dager er han aktuell med boka «Reven i glassmonteren : På sporet av den tapte Gud».

Mer om dette senere.

Ateist, humanist, agnostiker

Etter at Rune sluttet som pastor, ble han ateist og hadde behov for å uttrykke det. Etter hvert ble han humanist og prøvde å etablere et slags livssyn bygd på gode verdier.

– Jeg ville engasjere meg og fikk jobb i Redd Barna. Det var viktig å ha et meningsfullt arbeid som stakk dypere enn det å «bare tjene penger», sier han.

I årene som fulgte tok han også en master i ledelse.

Han var stadig i utvikling og omtalte seg etter hvert som agnostiker. Han begynte å interessere seg for åndelighet igjen, preget av en ny nysgjerrighet. Etter hvert begynte han også å «snuse på» kristendommen.

Dette skriver han om i boka:

«Nå søker jeg en ny vei inn mot det guddommelige, ikke påbud og forbud, men åndelige sannheter presentert på en måte som er mulig å tilegne seg. Jeg søker en tapt tro, gjerne si en tapt Gud, som kan sette meg på sporet av en større virkelighet. Finnes denne virkeligheten i kirken?»

Fjerner all tvil

I 2013 er Rune på en prosjektreise til Kambodsja for Redd Barna. I løpet av turen tar han mange bilder som skal brukes i en kampanje for å samle inn penger.

På hotellrommet går han gjennom bildene han har tatt. Ett av dem er av en liten jente.

«Blikket hennes treffer meg på en måte jeg ikke er forberedt på, og jeg blir ganske satt ut. Opplevelsen er rystende, men ikke skremmende. Hva skjer? Hva gir seg til kjenne på denne måten? Noe guddommelig? Kan Gud nå meg gjennom dette barnets blikk?» spør han i boka.

Så skjer det som fjerner all tvil hos den tidligere pastoren. Han opplever at det kommer en skikkelse inn i rommet og omfavner ham - fysisk.

– Det var som om Elin skulle kommet inn i rommet, for det var så gjenkjennelig. Jeg greide ikke å stoppe å gråte, forteller han.

I løpet av sekunder har livet gjort en helomvendning.

– Det snudde bare. Jeg visste at nå skulle jeg pakke sammen og reise hjem for å fortelle det til deg, sier han og ser på Elin.

– Men det var ikke lett, fortsetter han. – Det jeg hadde opplevd var så absurd. Jeg trodde jeg var ferdig med slike åndelige ting.

I boka utdyper han hvilken betydning hendelsen hadde for troen og livet her og nå.

Alphakurs

For Elin kom ikke omvendelsen som noe sjokk.

– Du pratet mer om kristendom hjemme og om teologi. Slik jeg husker det, var du mer engasjert i kristne spørsmål. Du gikk fra å ha troen helt på avstand til at du søkte noe igjen, sier hun.

– Ja, jeg gjorde det. Jeg leste til og med i Bibelen, sier Rune.

Etter at Bibelen hadde vært en stengt bok i flere år, begynte han å lese. Det rare var at mye av det han leste opplevdes helt nytt.

– Det var som jeg leste med helt nye briller. Det var veldig fascinerende, sier han.

Før hendelsen i Kambodsja hadde Rune og elleve andre menn deltatt på Alphakurs i regi av Frikirken, der han tidligere var pastor.

De møttes jevnlig over et glass øl og hadde lange samtaler om blant annet religion og tro.

– Han ene var aktiv i Frikirken og hadde vært veldig raus med meg. Det var han som inviterte oss.

Rune forteller at det var et vanvittig steg å gå inn i Frikirken den første kvelden, og at stoltheten fikk seg en skikkelig trøkk.

– Det var ganske pyton de første gangene, minnes han.

Ga aldri opp

– Hvilket forhold hadde du til tro de første årene etter at du sluttet som pastor?

– Da var troen helt vekke.

– Tenkte du noen ganger på fortapelsen?

– Nei, jeg hadde ingen frykt for å gå fortapt, for det var ikke lenger en virkelighet for meg.

Elin forteller at hun aldri ga opp å tro på at ektemannen ville finne tilbake til troen.

– Jeg opplevde at du var nødt til å finne din vei, men det var unektelig en heftig tid for forholdet da du sluttet i Frikirken. Jeg husker at jeg sa til deg at «du må love meg at du aldri mer går tilbake til et kristent arbeid.»

– Vi kan alltid reise oss igjen

– Hva har det gjort med din tro at Rune falt fra og senere kom tilbake?

– Det er vanskelig å sette ord på, men det som denne historien har vist meg er at vi alltid kan få reise oss igjen. Det er lov å tråkke feil, det er lov å miste seg selv og å finne seg selv igjen. For meg har kristendom alltid handlet om en uendelig kjærlighet som er åpen for oss.

Rune hadde fått en hellig overbevisning om Guds eksistens, men trengte tid på å «sette sammen troen» på nytt.

– Jeg hadde flere spørsmål knyttet til det som skjedde i Kambodsja. Hvordan kunne det skje? Og finnes det ting i kristendommen som kan bekrefte det som skjedde på hotellrommet? Hvordan kan det forklares i Bibelen og i kirkehistorien? Jeg hadde studert teologi, men måtte begynne på nytt. Det var en spennende oppgave å prøve å finne et språk for det jeg hadde opplevd, sier han.

– Føltes som å komme hjem

Ti måneder etter omvendelsen, var han tilbake i kristen tjeneste. Ikke som pastor i Frikirken, men som prest i Den norske kirke.

– Hvordan var det å være tilbake?

– Det var helt fantastisk. Det føltes som å komme hjem. Det var der jeg skulle være, sier han.

I starten arbeidet han som vikarprest i Telemark.

– Jeg kom til en menighet som tok imot meg med åpne armer og gikk rett inn i turnusen med å ha gudstjenester, begravelser og vielser.

Rune beskriver det som skjer i kirken som jordnært. En fysisk utøvelse av tro gjennom ritualer. Han kjenner også på stor glede over å kunne sitte ansikt til ansikt med vanlige folk - i sorg og glede.

– Noe av det gode med å være prest i Den norske kirke var at jeg ikke trengte å bruke så mange ord. Det var en liturgi der, ferdigskrevne tekster som har gitt næring til troen.

Liturgien og ikke minst nattverden har blitt viktige element i troen. Han omtaler det som en «åndelig øvelse der han er direkte i kontakt med Gud.»

– Nattverden, med brød og vin, er en kilde til liv, sier han.

Det er gått rundt åtte år siden Rune ble vikarprest. I disse årene har han vært prest i Telemark og i Agder, hele tiden et godt stykke unna Vennesla der familien bor.

– Jeg har kjent behov for å lære å bli prest på et annet sted. Å bli trygg på at troen holder. Nå opplever jeg at troen er forankret i meg som person og ikke i en rolle. Det er ingenting tilgjort ved å være prest lenger, sier han.