Da sa terapeuten: – Jeg skal se på deg med Jesu blikk
Sunniva Dingstad slet med spiseforstyrrelser og selvforakt. Hun er opptatt av at mennesker i terapirommet skal bli møtt både psykisk og åndelig.
Artikkelen ble først publisert i juli 2023.
I juni la regjeringen fram en ny plan for arbeidet med psykisk helse. Et av målene er at barn og unges selvrapporterte psykiske helseplager skal reduseres med 25 prosent.
En av dem om har opplevd å få hjelp til å takle psykisk smerte er Sunniva Dingstad. I flere år slet hun med spiseforstyrrelser. I dag tar hun sykepleierutdanning i håp om å kunne hjelpe andre.
Hele livet handlet om mat
Dingstad har alltid vært følsom. Hun skiftet raskt mellom å være redd og glad. Hun ble lett berørt og rask til å sette seg i andres situasjoner. I dag ser hun på sine følelser som en gave hun kan dele med andre. Men det var ikke slik 21 åringen opplevde det på ungdomsskolen.
– Jeg opplevde at samfunnet fortalte meg at dette var feil.
Da hun ikke klarte å forholde seg til følelsene sine, begynte Dingstad å kontrollere hva og hvor mye hun spiste. Hun veide opp lunsjen hun skulle ha med på skolen. Hun spiste i skjul og fikk fort skyldfølelse. Da straffet hun seg selv ved å sulte. Raskt handlet hele livet om mat.
– Det var veldig vondt, innrømmer hun i dag.
– Jeg følte meg forferdelig. Jeg følte at jeg ikke fortjente noen ting. Det var fullstendig kaos, legger hun til.
Jesus gråter
– Hvordan forholdt du deg til Gud da?
– Jeg var sint på Gud og på kirken.
Dingstad var sint og skeptisk til troen. Hun leste om Den katolske kirkes lære om måtehold og fråtseri og følte at hun ikke passet inn. Det var synd å fråtse. Å vite da at hun spiste mye og kastet opp maten etterpå, bidro ikke til at hun følte seg bedre. At hun spiste lite gjorde det også vanskelig å se klart.
Hun tenkte: «Jeg er en forferdelig katolikk».
En prest, som kjente henne personlig, hjalp henne å rydde opp i det ødelagte selvbildet og forholdet til kirkens lære.
«Jesus gråter når du har det sånn» sa han til henne i det han understreket at det hun gikk gjennom var en sykdom, ikke en synd.
– Jeg skal se på deg med Jesu blikk
Dingstad har vært åpen med sine foreldre og fellesskapet i kirken om alt hun slet med. Da ting var kjempevanskelig, gråt hun i mammas fang.
Etter hvert sendte foreldrene henne til en ernæringsfysiolog. Der fikk de beskjed om at barnet deres hadde blitt såpass syk at hun måtte til behandling for spiseforstyrrelser.
Da Dingstad dro til den første terapitimen på Gaustad sykehus i Oslo, fikk hun panikkanfall. Det var så mye hun bar på, og nå skulle hun åpne seg. Så fikk hun høre noe som ga henne et helt nytt perspektiv.
«Jeg skal se på deg med Jesu blikk» sa terapeuten.
– Da så jeg Jesus. Og forsto at han så på meg med et helt annet blikk enn det jeg gjorde selv.
Hun følte seg ikke bare sett av Jesus, men også av terapeuten, fordi hun var åpen for den hun var – psykisk og åndelig.
– Gud ga meg ikke opp
På vei ut fra terapitimen fikk hun kjenne på en ro hun ikke hadde opplevd på lenge. Hun tenkte på Gud og ble lettet i samme øyeblikk. Med ett var frykten borte. Alt hun kjente var ro.
Vinden blåste i trærne, i det hun så et rådyr. Tårene begynte å renne.
– Jeg kjente virkelig at Gud var med meg.
At Gud var med henne har hun egentlig alltid visst, men nå ble hun minnet på det igjen og så tydelig.
– Gud ga meg ikke opp. Han tålte hele meg, sier 21-åringen.
Hun begynte å be igjen
Etter møte med Gud på Gaustad sykehus begynte Dingstad å be igjen. Tidligere klarte hun ikke å snakke med Gud. Nå startet hun med den enkle Jesus-bønnen.
«Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder.»
– Jeg kunne lukke øynene, si disse ordene og bli båret.
Så kom skuddbønnene. Hun fortalte Gud hvordan hun hadde det. Dingstad fikk også se at lidelsen går over, for hun fikk kjenne gleden igjen.
– Det varer ikke for alltid, sier hun og smiler.
Kors på håndleddet
I fjor høst flyttet 21-åringen hjemmefra. Å dra til Bergen var noe hun skulle gjøre alene for første gang på lenge.
– Jeg ville bli voksen igjen.
Det var også da hun tok en tatovering på håndleddet. Et lite kors som en påminnelse om at Jesus led for henne og at hun er verdifull.
– Den ser jeg på hver dag og tenker på at Jesus elsker meg.
Å bli sett og bedt for
Siden ungdomsskolen og fram til slutten av videregående har Dingstad slitt med spiseforstyrrelser. Da fikk hun den hjelpen hun trengte til å kunne passe på seg selv. Men ubehagelige tanker, som angriper selvbildet, kommer tilbake.
– Det er som å ha en liten djevel på skulderen hele tiden. Jeg kjemper fortsatt en kamp, men det blir stadig bedre.
Hun peker på flere ting som har vært avgjørende i kampen hun har stått i: tro, støtte fra fellesskapet og det å bli sett.
I dag er Dingstad forlovet og skal gifte seg i august. Hun forteller at hennes fremtidige ektemann ber rosenkrans for henne hver dag.
Å bli bedt for er godt, sier hun, og legger til at hun er glad for at hun ikke skjulte sykdommen sin for familien eller for de andre i kirken.
– Familiens støtte betyr utrolig mye når ting er vanskelig.
Inkludere hele mennesket
Behandlingen på Gaustad sykehus i Oslo foregikk både individuelt og i gruppe med kunst, poesi og dikt. Dingstad forteller at dette også var en måte å romme det åndelige på.
Hun opplevde at troen hennes ble møtt i terapirommet på sykehuset. Det har ikke alltid vært tilfelle andre steder, understreker hun.
– Religion er så utrolig privat at man blir fremmedgjort.
Men det er jo mange kristne troende i dette landet, understreker hun.
Hun tror det er viktig at alle som jobber med mennesker inkluderer også den åndelige delen av det å være menneske og at de spør seg: «Hvem er det jeg møter?»