Dagen nær grensen til Gaza: Sderot er en spøkelsesby i krigståken

Natta hadde så vidt begynt å gi slipp på sitt svarte teppe og meldt overgang den blå timen da sikten forsvant.

De fleste av de andre bilene på vei sørover forsvant inn på avkjørslene mot de israelske byene Ashdod og Ashkelon, uvisst på hvilket ærend. Under normale forhold er tidlig sabbats morgen en av de få dagene en har motorveien noenlunde for seg selv.

Resten av uka er det oftest køkjøring inn mot det sentrale Tel-Aviv-området. Den siste timen hadde det vært flere biler enn en skulle tro på vei sørover. Gitt at bakkekrigen på Gaza hadde begynt noen timer tidligere.

Tåkelysene

Omtrent samtidig med at bilene forsvant av veien og sola skulle lose en inn i en ny dag kom tåka. De få som kjørte videre sørover satte på tåkelysene og forsvant gradvis av veien på ukjente adresser før Dagens korrespondent svingte av mot Sderot.

Var en heldig så en omtrent 50 meter foran seg. Plutselig dukket konturen av en bensinstasjon opp. Et greit stoppested for kaffe og kartlesing. Her blant halvtomme varehyller ble to ting klart:

Jeg hadde bommet på avkjørselen i tåkehavet. Det andre var at bensinstasjonen var tømt for røyk. Svaret ga seg selv, det var den siste åpne bensinstasjonen før fronten. I Israel røykes det fremdeles relativt mye og det er ingen krig uten røyk.

Inn i en tom by

Tilbake på veien skimtet jeg avkjørselen til Sderot. Det digitale karet viste at jeg var halvannen time unna. I noen sekund lurte jeg på om tåka hadde ført meg så drastisk av kurs, men det var sykkelavstanden jeg så på. Med bil var det 17 minutter. Jeg nærmet meg byen som ligger nærmest Gaza.

Under normale forhold ville det vært mye å se. Alt fra ulike hus til militær tilstedeværelse. I stedet var det som å kjøre inni et ukjent sted. Sikten var ofte nede i noen få meter, men i det jeg så de første husene i byen hadde det lettet litt. Med god vilje kunne jeg se en hundre meter foran meg.

Drepte politimenn

Kort tid etter at jeg hadde passert byskiltet så jeg to politimenn som stod ved avkjørselen mot sentrum.

Tre sabbater tidligere ble Sderot angrepet og likene lå i gatene her. Politistasjonen i byen ble holdt av noen menn fra Hamas og ble jevnet med jorden av en bulldoser for å få ut terroristen.

Det lokale politikorpset mistet flere mann. Disse to hadde kommen inn fra en annen stasjon. Når en er så nær fronten spør en om råd og forhold. Jeg spurte om det var folk igjen i byen hvor det til daglig bor omtrent 28.000 mennesker.

– Det er noen få gamle igjen, samt noen som nekter å flytte. Ellers har de fleste dratt, var svaret jeg fikk.

Tomhet

Nei
, ingen av disse var å se. Gatene var tomme. Likevel var det en del biler som stod parkert rundt om i gatene, men dette var delen av byen som ligger lengst borte fra Gaza. Likevel virket det ikke som om det stod særlig til liv i husene.

Sderot var en spøkelsesby i tåkeheimen.

Sist jeg var i Sderot var i 2006. Også den gang var det krig.

Det var i etterkant av kidnappingen av den israelske soldaten Gilad Shalit.

Mens jeg manøvrerte meg inn i byen kom minnene tilbake. Den var jeg på stedet i 24 timer. Jeg vandret rundt til fots og intervjuet ulike folk om hvordan situasjonen var. Tanken var å holde seg våken ett døgn og skrive om hvordan det var time for time.

Den gang var byene full av folk. De var de færreste som pakket og dro da. Selv om kazzamrakettene kom både titt og ofte. 17 år senere virket byen ugjenkjennelig. Det var nesten umulig å se noen ting og jeg kjørte rundt med en følelse av å være like blindet som Samson i Gaza.

Sånn var det noen minutter helt til jeg så skiltet.

«Sderot outlook» stod det.

Stengt

Dette stedet har blitt et symbol på de mange rundene som har vært mellom Israel og Hamas siden den operasjonen i 2006. Der oppe kan man speide utover Gaza og se litt hva som skjer på den andre siden. Det meste av området rundt Gaza er nå stengt militært område, så Sderot er ett av de få steder en fremdeles kan danne seg et inntrykk av den pågående bakkekrigen.

På veien opp dit så jeg ingen mennesker og da jeg nærmet meg siste sving stod det to plaststoler oppå hverandre på hver sin side av veien. Jeg smøg meg greit forbi dette hinderet og skulle ta opp til høyre da jeg så at det stod en grønn bossdunk midt i veien.

Gjennom det åpene vinduet hørte jeg plutselig en stemme som ropte: Hoi!

Flere nei

En mengde soldater var samlet like ved. Jeg spurte om det var mulig å reise opp på utkikkspunktet og fikk et kontant nei.

Tåka gjorde nok sitt, det er tvilsomt om en ville sett noen i det hele tatt. Jeg snudde og tok turen inn i en bakgate, med et lite håp om at det var mulig å se noe. Noen paller med mursteiner var et ideelt sted å stoppe for i å kikke inn mot Gaza.

Jeg stoppet bilen og gjorde meg klar for å gå ut. Da så jeg plutselig to soldater som lå bak noen sandsekker på en terrasse.

– Er det mulig å ta en titt mot Gaza?

– I denne tåka, nei, kom svaret.

Spurv og kanon

Det var ikke så mye mer å si enn at han hadde rett.

Ned mot sentrum var det fremdeles like stille.

Jeg dreiet bilen inn i byen igjen kjørte mot rådhuset og stoppet ved en tom lekepark. Rundt svingen fra den var nok en gate som ligger i retning av Gaza.

Jeg satte meg ned, tok opp notatblokka og skrev ned det jeg hadde opplevd. Ikke mye å skrive hjem om, bare noen få soldater og en uendelig tett tåke.

Mens jeg satt der, begynte spurvene så vidt å synge inn morgenen. I ett lite minutt satt jeg med følelsen av en vanlig grytidlig morgen i en litt kjedelig småby.

Så smalt det.

Først fra artilleri som ble avfyrt mot Gaza og noen sekunder senere kunne jeg høre den taktfaste rytmen av maskingevær. Slik fortsatte det mens jeg satt og så på den tomme lekeplassen. Siktlinjen var omtrent 100 meter, så de som skjøt kan umulig ha sett noen særlig heller.

Kanskje var det observert noen bevegelser i tåka.

Lite nytt

Mens jeg satt der på benken og hørte lydene veksle mellom fuglesang, artilleri og maskingevær ild, begynte en høy boligblokk plutselig å åpenbare seg nede i gata fra der jeg satt. Den lå omtrent 200 meter unna, og sier litt om forholdene.

Jeg fant ut at det ikke var noen særlig mer å gjøre her i skoddeheimen. Det var ikke mulig å se noen ting.

Krigen var bare lyder.

Det var på tide å bryte opp og se seg om andre steder. Jeg satt bokstavelig talt i krigståken og heller ikke fra Gaza var det sluppet noe særlig med nyheter om hva som hadde skjedd i ly av mørket de siste tolv timene.

Tåken

Krigståken er ett uttrykk som stammer fra den kjente tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz.

Uttrykket skildrer usikkerheten rundt situasjonen i militære operasjoner.

På veien mot Beer Sheva lettet tåken litt, og i nettavisene kom det noen få oppdateringer om hva som hadde skjedd på Gaza den siste natten:

100 jagerfly hadde angrepet over 150 mål under bakken i Gaza. Det var blitt drept titalls terrorister og den israelske hæren hadde ikke tatt noen tap. Styrken blir foreløpig stående inne i Gaza, ble det sagt.

Siste kanondrønn

På veien mot den israelske byen Beer Sheva kunne jeg se artilleriets stillinger rundt om på jordene.

Det ble skutt noen enkle skudd mot vest.

Da jeg ankom byen og fikk meg en kaffe på en bensinstasjon kunne jeg se en rekke offiserer som tanket bilene og kjøpte seg en kaffe på vei til jobben. Klokka nærmet seg ni. Og i Beer Sheva, 40 kilometer fra Gaza virket det som om den unormale normalen hadde satt inn.

Tause

Jeg satte meg i bilen og dro nordover mot Ashkelon. Kanskje ville det være mulig å se noe mer fra den kanten.

Langs veiene passerte jeg ulike sjekkposter og da jeg kom fram var det ganske stille. Man kommer ikke nærmer enn ca. 6-7 kilometer fra grensa. I praksis, selv om tåka nå hadde lettet er det som skjer i Gaza et ukjent kapittel.

Kommunikasjonslinjene i Gaza ble kuttet kvelden før. Og israelerne holder uvanlig tett om hva som foregår på bakken.

De få soldatene jeg så utenfor Ashkelon var ikke villige til å snakke. Foreløpig går krigen sin gang og alt en har å gå utfra er offisielle korte meldinger fra hærens talsmann, Daniel Hagari.

Varmt i luften

Da klokka nærmet seg tid stod jeg rett ved broa til jernbanen sørover.

Tåka hadde nå blitt skiftet ut av den vedvarende disen som oppstår i Midtøsten på denne tiden av året. Det er sharav, den varme ørkenvinden som kommer inn fra sør eller vest. Gradestokken krøp gradvis opp mot 30 viste temperaturmåleren i bilen.

Jeg stod ved noen trær ikke langt fra jernbanen og ringte en kontakt med noen spørsmål. Plutselig begynte kanonene å drønne. Først noen enkle skudd, så skudd fra flere kanoner samtidig.

Det var utvilsomt noen som foregikk der inne på Gaza nå denne formiddagen. Hva det var vet jeg ikke ennå. Når dette skrives tidlig søndags morgen er informasjonen fremdeles sporadisk om hva som har skjedd det siste døgnet etter at Dagen var ved fronten.

«IDF har fortsatt noen få kilometer lengre inn på Gaza», er overskriften i en av Israels største aviser Yediot Ahronot.

I kø til infernoet

Selv på en klar dag er det vanskelig å se noen om hva som skjer i krigsteateret.

På veien nordover så jeg flere tv-team ta oppstilling der hvor motorveien går over i å bli stengt militært område. Sett bort fra gode kilder favner de fleste korrespondenter i skoddeheimen rundt Gaza, både metaforisk og bokstavelig talt.

Men selv der tykt inne i skodda danner det seg et bilde om at denne krigen ikke vil være over med det første. Kanskje letter tåka og ting blir litt klarere utover i uka.

Da vil det kanskje være mulig å se noe fra de tomme gatene i Sderot også, og ikke bare høre lyden av krig.