David Åleskjær nær døden etter korona: – Hadde jeg dødd så hadde jeg sett Jesus i samme sekund

– Jeg er jo ikke i faresonen, så det skulle nok gå bra.

David Åleskjær (49) ser ut på den brosteinsbelagte gågata foran seg. Den skarpe høstsola gjør sitt beste for å varme opp uteområdet foran en liten kafé i Moss sentrum denne ettermiddagen.

Frilansskribenten har solbrillene på mens han tar en slurk av den alkoholfrie ølen foran seg.

Det var i april i år at livet til 49-åringen tok en brå og kritisk vending.

Dødssyk av koronaviruset

Etter å ha unngått koronasmitte i over ett år, ble Åleskjær smittet få måneder etter at vaksinene ble lansert verden over.

– Jeg hadde sittet alene i en måned og holdt på med et deadline-prosjekt. Så jeg hadde ikke møtt en kjeft, sier frilandsforfatteren og tar seg en ny slurk.

– Men så skulle jeg endelig treffe én kompis.

To dager senere kom smittetelefonen. Kompisen hadde fått påvist koronaviruset.

Etter et par dager begynte Åleskjær selv å utvikle symptomer. Feber var det første tegnet.

– Men jeg tenkte «dette går nok greit over».

Åleskjær ble sengeliggende i flere uker mens han ventet på at det han trodde var vanlige ettervirkninger av COVID-19 skulle gi seg.

Kiloene raste av mens han lå tungpustet på sofaen i det som etter hvert nærmet seg en måned.

«Ring sykebil med en gang»

Da Åleskjær forsøkte å bære to poser med matvarer, måtte han stoppe opp og ha hjelp. Fremdeles ringte det ingen varselbjeller hos 49-åringen.

– Jeg tenkte at jeg vel ble rammet litt hardere enn andre, men jeg forteller meg selv at dette er helt normalt.

Etter gjentatte oppfordringer fra kjæresten tok Åleskjær omsider den 30 meter lange gåturen bort til det lokale legesenteret, som også er hans nærmeste nabo. Andpusten etter turen satt Åleskjær seg ned på en stol mens en sykepleier tok målinger før han skulle treffe legen.

Brått ga sykepleieren beskjed videre: «Ring sykebil med en gang!».

– Og så blir det plutselig «bæbu-bæbu» til Kalnes sykehus.

Den tunge beskjeden

Oksygenmetningen i Åleskjærs blod var livstruende lavt, og han fikk beskjed om at han hadde fått flere blodpropper i begge lungene.

Men det var først da to leger kom inn på rommet hans, at Åleskjær forsto alvoret.

«Jeg må opplyse deg om at det ikke er sikkert at du overlever», sa den ene legen.

På sidelinjen sto den andre legen og overvåket pulsen hans på en skjerm.

– Da sier han andre «Nå så jeg at pulsen din økte».

Åleskjær rister oppgitt på hodet.

– Jeg hadde akkurat fått beskjed om at jeg kanskje dør innen det neste døgnet. Selvsagt øker pulsen min!

Redd men reiseklar

De neste timene lå Åleskjær i sengen fanget i sin egen angst. Koronarestriksjonene ved sykehuset gjorde at han ikke kunne ta imot besøk fra verken familie eller venner.

Dødssliten og livredd gikk flere tanker gjennom hodet på 49-åringen. Han fikk lyst til å skrive brev til datteren Victoria på 13 år, men kreftene var ikke til stede.

– Jeg begynte å tenke på og be for datteren min.

– Og så tenkte jeg på alt jeg skulle rukket som jeg ikke rakk. Alle de uferdige prosjektene som nesten var i mål.

Åleskjær tar en slurk av ølen. En bil kjører forbi kafeen i større hastighet enn de andre bilene.

– Jeg er reiseklar, jeg, selv om jeg har mye ugjort.

– Ja, du føler det?

– Ja. Jeg ønsker jo ikke å dra herfra ennå, men hadde det skjedd så hadde jeg sett Jesus i samme sekund.

Forbønn over telefonen

Mens han lå der kom det en sykepleier inn på rommet til Åleskjær.

– «Du, hvis du orker, så er det noen som vil prate med deg. De tror ikke du kjenner dem, men jeg skulle hilse og si at de er … eh, kristne.»

På andre enden av telefonlinjen var en fyr med bred østfolddialekt som fortalte at de ba for han.

– «Vi er en bønnegruppe maks 200 meter i luftlinje fra der du ligger nå, en liten gjeng som tenker på deg og ber for deg. Bare så du veit at vi er her.»

– Det var utrolig vennlig, og en skikkelig boost der og da.

Fikk husleia inn på Vipps

Omtrent samtidig skrev Davids mor Lillemor Åleskjær et innlegg på sin Facebook-side hvor hun ba om forbønn og økonomisk støtte for sønnen.

Mens David lå og pustet i sykesengen gikk innlegget «viralt» i Kristen-Norge, og på kort tid kommenterte flere hundre mennesker at de ba for David. Flere støttet han også økonomisk i form av pengesummer på Vipps.

– Var du overrasket over at du hadde så mye støtte å hente i Kristen-Norge?

– Øh, ja, kanskje litt faktisk. At det var en så massiv respons. Det bare rant inn meldinger på telefonene min.

Også på bankkontoen merket Åleskjær den enorme støtten fra kjente og ukjente.

– Jeg hadde bekymret meg for hvordan det skulle gå med husleia denne måneden, men det slapp jeg fort å bekymre meg for. Det var som om to tonn falt av skuldrene mine.

En øl eller 100?

Åleskjær har vært en kontroversiell skikkelse i Kristen-Norge. Etter det han beskriver som en «snill ungdomstid» gjorde David et «forsinket» tenåringsopprør da han ble 18 år.

Han understreker at han alltid har hatt et godt forhold til foreldrene sine, som grunnla frimenigheten Oslo Kristne Senter, og at opprøret ikke var rettet mot dem.

– Men det var en tid i kristenheten hvor det ble stadig trangere. Min reaksjon ble at det tippet andre veien. Hvis én øl er synd, hvorfor ikke ta 100 da?

Åleskjær begynte med rus og var innom flere punker-miljøer i Oslo. Han tok avstand fra alt som hadde med kristen tro å gjøre.

– Tuller ikke med korset

Da en kristen predikant holdt et møte i Oslo sentrum mot partnerskapsloven, møtte unge Åleskjær opp for å lage trøbbel sammen med en gjeng fra Blitz.

Mens de harselerte med lovsangen «Frihet gjennom Jesu blod», forteller Åleskjær at han opplevde en indre konflikt.

– Jeg var så sinna på de folkene der, men jeg klarte ikke å etterape den sangen sammen med de andre. Jeg klarte ikke å tulle med Jesu blod, selv ikke da. Jeg tuller gjerne med den menigheten, men ikke med korset.

Tre år med daglig rus gjorde skade.

– Jeg slengte jo jevnlig opp bønner til Gud også mens ting var som kjipest i de tre årene.

Etter det han beskriver som en «sterk Jesus-opplevelse» kom pastorsønnen tilbake til troen i en alder av 22 år.

«Asfaltevangeliet»

I 2004 skapte han stor ståhei med lanseringen av hans egen film «Asfaltevangeliget». Hensikten med filmen var å vise hvordan det kunne sett ut hvis Jesus ble født i Oslo på 2000-tallet i stedet for i Betlehem rundt år 0.

I filmen møter man en noe rappkjeftet Jesus Kristus som både drikker alkohol og sier «skitt».

– Er ikke det litt drøyt?

– Nei, det synes jeg ikke. I Bibelen leser vi at Jesus kalte noen for «ormeyngel». Det er et banneord, mener Åleskjær.

I filmen medvirker flere kjente skuespillere, deriblant Håvard Bakke og Ingar Helge Gimle, begge kjent fra blant annet TV-serien Hotel Cæsar.

– Kunne du lagd den samme filmen i dag?

– Ja, og jeg prøver fremdeles det. Jeg har ikke gitt opp den planen enda, avslører Åleskjær.

I opposisjon til kristendommen

Men Åleskjær er fremdeles i opposisjon til all form for organisert kristen tro.

– Hele pakken som heter «kristendom». Det de fleste assosiere det med.

En av de bøkene Åleskjær tenkte på mens han lå alvorlig syk med COVID-19, var en bok han gjerne skulle fått ferdig. Boken har arbeidstittelen «Jesus er ikke kristen».

– Hva sier du hvis noen sier «Du David, du er jo kristen»?

– Da arresterer jeg de og sier «Jesus-troende».

– Men en som tror på Jesus Kristus er jo dermed «kristen». Det er selve definisjonen?

– Jeg vet hvilke bilder mine venner får på netthinna hvis jeg sier at jeg er kristen. Det er de tingene jeg er i opprør mot. Ved å si at jeg ikke er kristen, men at jeg tror på Jesus, så har jeg spolt over hele heksebrenningsdebatten, kirkens overgrep, homofilidebatten og kommer rett til kjernen, nemlig Jesus. Jeg sparer meg for debatten, mener Åleskjær.

– Jeg er absolutt fremdeles i opprør mot mye av kristendommen, men troen på Jesus er sterkere enn den noen gang har vært.

Hvilepuls på 150

Åleskjær myser mot solen og lar hånden gli over den solbrune pannen. Det er over fire måneder siden hasteinnleggelsen på sykehuset.

Etter fem dager med kontinuerlig overvåking av hjertet og lunger ble han sendt hjem med blodfortynnende tabletter og beskjed om å hvile. Han fikk vite at det trolig vil ta et halvt år før han er helt frisk igjen.

Davids hjerte har fungerte godt hele tiden, men den siste halvannen måneden har ikke Åleskjærs hvilepuls gått under 150 slag i minuttet. Til sammenligning har friske voksne normalt en hvilepuls på mellom 50 og 80 slag i minuttet.

– Merker du det der du sitter nå?

– Ja. Det hamrer i brystet selv om jeg bare sitter i ro og prater med deg. Jeg blir fort sliten og kjenner at kroppen er anspent.

Selv ikke når han sover synker pulsen. En lege sammenlignet det med å løpe New York-maraton 24/7 i halvannen måned.

– Synes du det er skummelt å tenke på?

– Ja, det er jo det. En annen lege ba meg mase på ekspertene for å få fortgang i testene. Han sa til meg at hver dag jeg går med dette er én dag for mye.

Vaksinemotstand blant kristne

Åleskjær har observert at det er flere kristne som er skeptiske til koronavaksinen. Det synes han svært lite om. Det siste halvåret har han derfor benyttet seg raust av Facebooks «ta en pause»-funksjon.

– Det er mange fine folk som jeg ikke vil slette som venner, men jeg orker ikke anti-vax-tirader.

I august skrev Åleskjær et åpent brev til forkynner Svein Magne Pedersen. I innlegget, som også ble publisert på Dagen.no, går Åleskjær hardt ut mot Pedersen som er en krass motstander av koronavaksinen, noe Dagen tidligere har skrevet om.

Selve innlegget skrev han fort, men Åleskjær avslører at han var i tvil om han skulle publisere det. Den allerede høye hvilepulsen steg ytterligere idet han trykket «publiser».

Da begynte det straks å renne inn med kommentarer og reaksjoner både på Messenger, i bloggen og på Facebook, forteller han.

Men hovedpersonen selv, Svein Magne Pedersen, har så vidt han vet ikke svart.

– Tror du han har lest brevet ditt?

– Ja, det tror jeg.

David Åleskjær trekker pusten dypt.

– Eller, jeg håper det …