De lovet hverandre å bli «helt norske» innen fem år. Slik gikk det

Inas Alater var barnebrud og fødte eldstesønnen som 18-åring. Verken hun eller ektemannen hadde høyere utdanning. Familien på fem hadde aldri hørt om Norge da de kom hit som overføringsflyktninger i 2015.

Forutsetningene for å integreres i det norske samfunnet var ikke de beste, ifølge variablene til Statistisk sentralbyrå.

Da Dagen møtte familien i 2019 så det likevel lovende ut.

De hadde blitt tatt imot med åpne armer av en kristen familie på Jæren; vært på hyttetur og feiret nyttår sammen. Familien Alater hadde stått for syrisk catering til lokale menigheter og bedehus.

Barna snakket jærsk helt uten aksent, hadde norske venner og begge foreldrene var i full jobb.

Det eneste de savnet var flere norske venner og selveid bolig.

Hele familien var sikre på at det skulle gå seg til.

– Om to år er vi helt norske, fastslo de den gang.

Slik blir integreringen vellykket

I takt med den ukrainske flyktningbølgen har integreringsdebatten skutt fart igjen. Hva gjør at noen integreres og andre ikke?

Debattredaktør Ahmed Fawad Ashraf i Avisa Oslo satte sinnene i kok da han hevdet at han hadde slått seg til ro med at han aldri ville kunne bli «helt norsk», selv om han var integrert.

Etter åtte år i Norge er også familien Alater i tvil om målet de satte seg for to år siden, om å bli helt norske, var realistisk.

Fjellturer og påskefeiring

Status for våren 2022 ser imidlertid lovende ut. Alle fire barna fått norsk statsborgerskap.

Youssif (10 md.) er familiens siste tilskudd. Mor Inas (35) har fullført grunnskoleutdanning og tar nå helsefag for å bli hudpleier eller helsesekretær.

Far Saed jobber som sveiser i ukedagene og catering-kokk i helgene. Familien liker å gå tur i skog og mark, og de feirer jul med juletre og julegaver. Nå står påskefeiring og ramadan for døren.

Integrering skjer «når innvandrerbefolkningen innlemmer seg, og blir innlemmet, i majoritetssamfunnet over tid», ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Hele familien er enige om at innlemmingen er i godt i gang. Likevel er ikke livet blitt enklere av dem grunn. Noe er blitt vanskeligere siden sist gang Dagen møtte dem.

Den uoppnåelige boligdrømmen

Bosituasjonen er et av de områdene som fortsatt er vanskelig.

– Vi leier fortsatt, sier far Saed Alater og slår ut med armene.

– Jeg har søkt på eneboliger i alle byene omkring, men skal vi få soverom til alle seks koster det oss opp imot 20.000 i måneden. Da blir det umulig å spare til egen bolig, sier Inas.

For å realisere husdrømmen jobber far Saed derfor 125 prosent.

– Det er slitsomt, men jeg elsker familien min. Jeg vil gi dem det beste, sier Saed og utdyper:

– De har vært så flinke til å leve det nye livet i Norge. De fortjener noe bedre enn dette.

Savner fortsatt norske venner

– Dere ønsket flere norske venner i 2019. Hvordan har det gått?

Moren trekker på skuldrene.

– Jeg tror alle er hyggelige her i nabolaget, men vi har ikke snakket med noen, siden vi flyttet inn hit, utenom et eldre, hyggelig ektepar.

De holder imidlertid fortsatt kontakt med den kristne familien som først tok kontakt med dem da de flyttet inn i nabolaget deres på Kvernaland.

– De er veldig, veldig gode mennesker, sier Inas og Saed.

Ekteparet mener at alle flyktninger burde bli møtt av en slik familie da de kom til Norge og – hvis kjemien er god – danne varige vennskap.

– Du kan ikke vite om du liker noen før du har snakket med dem, sier Inas.

– Det kan godt være at du ender opp med ikke å like dem, og da trenger du ikke treffe dem igjen, men da har du i alle fall prøvd.

Hun legger til:

– Jeg tror ikke de som ikke har vært innvandrere selv forstår hvor mye det betyr å føle seg velkommen i et land, for å bli integrert og gi noe tilbake.

Vil hjelpe ukrainske flyktninger

Viktigheten av ikke å føle seg alene har familien tenkt spesielt mye på nå som de har fått ukrainske flyktninger til nærområdet.

Karina (14) og mormor blei flyktningar over natta

– Det er vår tur til å hjelpe nå, sier Saed Alater.

Han har gitt penger til den kristne stiftelsen KPK-Ukraina og oppdatert profilbildet sitt på Facebook med bilde av det ukrainske flagget.

På skolen har barna engasjert seg og laget kafé til inntekt for ukrainske flyktninger, men det er ikke uten bismak.

Flere har rettet kritikk om at det er kulturell og geografisk nærhet som får nordmenn til å hjelpe flyktninger – og ikke hjelpebehovet i seg selv.

– Dette er et spørsmål alle syrere jeg kjenner her i Norge stiller seg – jeg også, innrømmer Inas.

Samtidig mener hele familien at det ikke må hindre dem som kan i å hjelpe ukrainere med integreringen. De tror flyktninger kan hjelpe flyktninger på en måte andre ikke kan.

– Vi vet hva vi selv savnet da vi kom til Norge og hva som har hjulpet oss til et bedre liv her, sier Inas.

Det viktigste flyktninger selv kan gjøre for å bli integrerte, mener Inas er å lære seg språket. Videre mener hun det er viktig at flyktninger også kan hjelpe – og lære nordmenn noe av og til.

– Nordmenn kan lære oss å feire påske og jul og om norsk kultur og mattradisjoner, så kan vi kanskje lære dem litt om vår kultur og tradisjoner. Det hadde jeg likt, sier hun.

Ikke sett moren på ti år

– Savner dere Syria mer eller mindre nå enn for tre år siden?

Farouk tar ordet mens han kler på seg for å gå på jobb.

– Jeg savner ingen ting fra Syria. Norge er mitt hjem nå, sier han med ettertrykk.

De to småsøstrene er enige.

– Jeg har bodd her mer enn halve livet mitt i Norge, så jeg kjenner ikke Syria så godt, sier Hala og fortsetter:

– Jeg vet ikke om det er noe å savne der, men jeg vet at det er mer frihet her og at folk respekterer hverandre, og det er viktig for meg.

Inas nikker.

– Alt det der er bedre i Norge. Det er dessuten er mye lettere å ta utdanning her, selv om jeg har små barn, så jeg er takknemlig.

Likevel savner hun moren hjemme i Syria stadig mer. Sist gang mor og datter klemte hverandre farvel, trodde Inas det bare skulle bli for et par uker. Nå er det gått ti år.

Prøver å glemme Syria

Saed på sin side prøver ikke å tenke på hjemlandet i det hele tatt.

– Livet mitt er i Norge nå, sier han.

Som opposisjonell i fødelandet var han svartelistet av Assad-regimet. Firebarnsfaren er overbevist om at han vil bli tatt av det statlige politiet dersom han dukker opp på flyplassen i Damaskus.

– Jeg kan aldri, aldri flytte tilbake til Syria. Derfor må jeg jeg konsentrere meg om å bli godt integrert her.

Godt å bli gjenkjent på butikken

– For tre år siden lovet dere hverandre å bli helt norske i løpet av 2021. Hva tenker dere nå?

Ingen sier noe. Mor og far ser på hverandre. Begge smiler forlegent.

– Jeg håper jeg føler meg helt norsk, humrer Saed.

– Når folk kjenner meg igjen på butikken og bensinstasjonen og snakker med meg, kjenner jeg meg i alle fall norsk. Det liker jeg.

Hala tar ordet.

– Vi har kommet et steg lenger i alle fall.

Lillesøsteren Yana nikker ivrig.

– Vi har fått flere venner, kan bedre språket og har norsk statsborgerskap – og så kan vi mer om kulturen. Nå feirer vi jul og 17. mai og alle sånne ting.

Far Saed viser stolt fram et bilde av døtrene med bunad og norske flagg på 17. mai i fjor.

– Vi er kanskje 70 prosent norske nå, sier han.

Inas nikker og tilføyer:

– Hvis vi får hus og blir bedre i norsk, kan vi kanskje bli 80 prosent norske.

– Blir ikke helt norske

– Når vet man at man er hundre prosent norsk?

– Når du kan norsk flytende, sier Hala.

Dagens utsendte, som selv kommer fra Jæren, kommenterer at de to søstrene snakker mer jærsk enn henne.

– Ja, men vi mangler mange ord som kanskje ikke er så vanlige, men som er viktig for å snakke helt flytende, forklarer 13-åringen.

Inas tror yngstesønnen, som er født i Norge, har bedre sjanser enn resten av familien til å bli hundre prosent norsk.

– Eller i alle fall har mine barnebarn det, poengterer hun.

Hala samtykker.

– Å være hundre prosent norsk er vel bare noe du har i blodet ditt. Du må nok være født her.

Overrasket seg selv

– Er livet i Norge blitt slik dere drømte om da dere kom hit for åtte år siden?

– Nei, sier Inas.

– Det er blitt bedre.

Den unge firebarnsmoren tar oss med tilbake til mørket og vinterkulden da de kom til Jæren vinteren 2015. Hun beskriver følelsen av å være helt alene – en type utrygghet hun aldri hadde kjent på før.

– Jeg tenkte for meg selv at jeg aldri kunne fortsette å bo i Norge, men jeg visste jo at det ikke var et liv i Syria for barn, så jeg tenkte jeg måtte være tålmodig og sterk litt til.

Hun blunker raskt.

– Nå når jeg ser alt som har skjedd på åtte år, med at hele familien har lært seg norsk, jeg har fullført grunnskole og er snart ferdig med videregående. Jeg har fått en ny baby og eldstegutten min er blitt en liten mann …

Hun tar en pause og ser opp på bildet av Farouk iført drakten til fotballklubben Bryne.

– Han hjelper meg mye, akkurat som faren, sier Inas stolt.

Stolte og takknemlige

Integreringen ble vanskeligere enn familien hadde trodd for tre år siden. Husdrømmen synes fjernere og hjemlengselen er blitt sterke.

Likevel er Inas Alater stolt over familien og takknemlig til dem som har strukket ut en hånd, når de har trengt det som mest.

– Barna mine er glade. De kan norsk og engelsk, og mannen min har skaffet seg jobb i norsk firma. Når jeg tenker på det blir jeg veldig stolt, og takknemlig til alle som har gjort det mulig, sier firebarnsmoren.