Denne familien skal bo på et sykehusskip i Stillehavet i fire måneder

Familien Dyvik Haugstvedt bor til vanlig på Ågotnes, noen kilometer vest for Bergen.

Bjarte (43) og Ane Dyvik Haugstvedt (43) er utdannet barnesykepleier og allmennlege. I fire måneder skal de bo og jobbe fra et skip drevet av Ungdom i Oppdrag i Papua Ny-Guinea.

Sønnene Jonathan (15), Silas (13) og Jacob (9) skal være med.

– På mange måter passer det aldri å reise ut i misjon. Man må nesten bare bestemme seg for det, kanskje spesielt om man har et hjerte for misjon. Da må man bare stole på at det er Gud som har gitt et kall, sier Ane Dyvik Haugstvedt.

Det er ikke første gangen familien setter kursen mot en stillehavsøy.

Første gang de reiste ut i misjon var i 2011. Da bodde de på Fiji, en øystat i Stillehavet.

Lege og sykepleier

Misjon har vært en del av livet til ekteparet siden de møttes.

– Vi har alltid hatt et ønske om å reise ut i misjon, sier Ane Dyvik Haugstvedt.

Det var dette kallet som gjorde at hun valgte å bli lege og ektemannen barnesykepleier.

– Vi valgte yrker som vi visste at vi kunne bruke i misjon, forteller hun.

Likevel gikk det noen år før drømmen om å reise ut gikk i oppfyllelse. Studiene tok tid, og etter hvert fikk de tre barn, og hun ble gravid med fjerde barnet.

– Det passet ikke

I 2011 fant ekteparet ut at det var nå eller aldri. De pakket koffertene og satte kursen mot Fiji, hvor de som familie gikk på Disippeltreningsskole (DTS), en bibelskole i regi av Ungdom i Oppdrag.

Gjennom hele bibelskolen var Ane Dyvik Haugstvedt gravid.

– Det var en veldig fin opplevelse, men også veldig utfordrende. Det var krevende både for meg som gravid, men også for forholdet mellom meg og Bjarte, sier hun.

Hun legger til:

– Vi hadde vært gift en stund på det tidspunktet, men det er alltid flere ting man kan jobbe med.

Under DTS-oppholdet fikk ekteparet gjøre en del helsearbeid i lokalsamfunnet. Dette ga mersmak. Da familien dro tilbake til Norge for at minstemann skulle bli født, visste de at det ikke var siste gang de var i Fiji.

– Det var et stort potensiale til å videreutvikle det helsearbeidet som var der fra før.

Helse-DTS

To år etter bibelskolen dro familien tilbake til Fiji, nå med et ønske om å bli der i noen år.

– Vi startet en Helse-Disippeltreningsskole (DTS). Det var en del helsearbeidere som kom og fikk undervisning, og så hadde vi medisinske klinikker i små landsbyer, forteller Bjarte Dyvik Haugstvedt.

Deres eldste sønn, Jonathan, forteller at han også fikk bidra da de hadde klinikker i ulike landsbyer. Da var han bare ni år.

– Jeg hjalp til med å sterilisere utstyr som ble brukt til tannpleie, forteller han.

Etter tre år på Fiji måtte familien flytte tilbake til Norge på grunn av skolegangen til barna.

Jonathan forteller at det ikke bare var lett å flytte tilbake til Norge etter å ha bodd i Fiji.

– Det var helt greit å flytte tilbake til Norge. Jeg likte ikke så godt barneskolen, men det hjalp da jeg fikk en venn som var misjonærbarn og hadde opplevd noe av det samme som meg, forteller 15-åringen.

Opplæring av lokalt helsepersonell

De neste fire månedene skal ekteparet bistå med primærhelsetjeneste på de ulike stedene skipet skal besøke.

Barnesykepleieren forteller at han kommer til å jobbe primært med utdanning og opplæring av det lokale helsepersonellet på skipet og de stedene de skal besøke.

– Selv om mange på skipet er utenlandske er det alltid en del lokale med. Dette har å gjøre med at arbeidet skal fungere på lang sikt, forteller barnesykepleieren.

– Hva gleder du deg mest til?

– Jeg gleder meg til at familien kan jobbe sammen som et team.

Lærer for misjonærbarn i Senegal, med rulleski i bagasjen

Håper å se en krokodille

Sønnene Jonathan, Silas og Jacob har begynt å pakke for avreise.

Selv om de kommer til å savne venner i Norge er det mye å se frem til.

– Jeg gleder meg til å se forskjellige landsbyer og til å hjelpe folk, forteller Jonathan på 15.

Silas forteller at han gleder seg til å bade, og håper å få se en krokodille.

– Det jeg gleder meg mest til er at det er varmt der. Og så gleder jeg meg til å være på båten og kanskje se delfiner og hvaler, sier Jacob (9).

– Noe vi brenner for

– Hvorfor prioriterer dere å reise ut i misjon?

– Misjon er noe vi brenner for og synes er viktig, sier barnesykepleieren.

– Hva håper dere barna vil få ut av det?

– Jeg håper de kan få en forståelse for hvordan andre har det, og få erfare å fortelle andre om Jesus gjennom praktisk hjelp. De har jo litt andre verdier der og kanskje en annen ro, legger han til.

– Hva gjøre dere med skolegangen til barna?

– De kommer til å ha en slags hjemmeskole hvor de følger med klassen sin i Norge online. Vi tror det kommer til å fungere. De får jo en del gratis læring i engelskfaget, og så kommer de til å lære mye om ulike sykdommer og lære å forstå andre kulturer, forteller familiefaren.

Flytter fra Groruddalen til Bangladesh: – Vi er en familie som liker utfordringer

– Å se den ene

– Hva får dere gjort på fire måneder?

– Jeg tror det handler om å se den ene. For et sykt barn med malaria betyr det alt å få hjelp. For den ene det viktig, og da er det i hvert fall én mindre som er syk.

Familiefaren forteller at de gjerne kan tenke seg å reise ut i misjon i lengre perioder når barna er ferdig med skolegangen.

– Hvorfor velger dere å reise ut med Ungdom i Oppdrag?

– Definitivt lønnen, svarer Bjarte Dyvik Haugstvedt og ler.

Ungdom i Oppdrag har alle sine ansatte på frivillig basis og man må selv skaffe seg økonomisk støtte for å være utsending.

Han legger til:

– Nei da, vi liker Ungdom i Oppdrag fordi det er mye frihet i den forstand at man kan følge Guds ledelse.

– Fordelen med å ha folk som støtter oss økonomisk er at støttepartnerne våre blir en viktig del av prosjektet, forteller Ane Dyvik Haugstvedt.

Ekteparet forteller at de opplever å være tettere på Gud når de har vært ute i misjon tidligere.

– Man blir mer avhengig av Gud fra dag til dag. Når vi er i Norge er det lettere å glemme å stole på Gud, selv om man ikke egentlig vil glemme det, sier familiefaren.

Familien gleder seg til å bruke mer tid sammen.

– Når vi er i Norge er vi fem ulike steder hele dagen, men når vi er ute i misjon gjør vi mye mer ting sammen som familie, forteller han. Han legger til:

– Da vi kom hjem til Norge fra Fiji for fire år siden var det kanskje denne familietiden noe av det vi savnet mest.