Det er sommer, sydenferie og Tour de France på TV. Så ringer telefonen

• Artikkelen ble først publisert i juli 2024.

Hvert år så lenge Christian Løkhammer kan huske, har familien dratt til den spanske solkysten i sommerferien. Slik er det også i 2011.

Eneste forskjellen denne gangen er at eldstemann i søskenflokken ikke er med. Vegard er 19 og har reist på en misjonstur til Romania i regi av Ungdom i oppdrag.

13 år senere sitter Christian Løkhammer foran oss og forteller sin historie. Detaljer sitter spikret i hukommelsen:

Feriedagene i nærheten av Alicante er som de alltid har vært, og de er gode. Det er seine frokoster og mye bading. Moren er så glad i livet på stranden at det er vanskelig å få henne til å bryte opp når det nærmer seg middag.

Hjemme i leiligheten følger de Tour de France og jubler når Edvald Boasson Hagen vinner den lengste etappen.

– Jeg husker bare at vi hadde det veldig fint, selv om vi selvsagt savnet Vegard. Men vi syntes jo det var fint at han ville bruke sommeren i tjeneste for andre, sier Christian i dag.

Telefonen ringer

Familien er samlet rundt middagsbordet når morens mobil ringer. Hun ser at det er et ukjent nummer og lar være å ta den. Så ringer den en gang til.

– Hun ser det er fra samme nummeret og tar den, forteller Christian.

Det er øyeblikket da livet snur både for tolvåringen og resten av familien.

– Mamma ble oppskjørtet, og vi skjønte med en gang at det var en alvorlig telefon, sier Christian i dag.

Telefonen er fra Romania. Vegard er påkjørt av en bil og ligger hardt skadet på et sykehus. Han kan dø.

Realitetene skyller inn

Sydenferien får en brå slutt, og morgen etter setter familien kursen mot Bucuresti. De er så vidt kommet inn i sykehuskorridoren da leger og sykepleiere kommer trillende med en seng. I den ligger Vegard, hardt skadd.

– Det var selvsagt ikke planen at vi skulle oppleve dette på denne måten, men realitetene skylte inn over oss da vi så hvor hardt skadet han var, minnes Christian.

Christian har opplevd at gamle i familien har gått bort, men nå opplever han bunnløs sorg på kloss hold.

– Det er klart vi håpet på et mirakel. Vi hadde jo hørt fantastiske historier om predikanter som hadde opplevd de mest mirakuløse helbredelser. Var det dette som skulle skje med Vegard? Var det slik Gud ville bruke ham?

Hvor er Gud?

Christian er bare tolv, og så langt har livet hans gått på skinner. Han er en livsglad fotballgutt, og favorittklubben Manchester United er regjerende seriemester.

I løpet av et døgn er alt snudd på hodet. Livets alvor kommer veltende inn over et guttesinn på vei inn i tenårene. Det blir mange store spørsmål på en gang, blant annet dette: Hvorfor Vegard?

– Han var et forbilde i troen, levde nær Jesus, og nå var han reist til Romania for å jobbe for misjonen. Så blir han påkjørt av en ruspåvirket sjåfør. Hvordan kan Gud tillate det?

– Du er tolv år og spør hvor Gud er i dette?

– Absolutt. Den dag i dag kan jeg framkalle den nøden og fortvilelsen jeg kjente på og som satte veldig dype spor den gangen. Det var en opplevelse som forandret mitt liv på en helt grunnleggende måte, sier han.

Christian Løkhammer kan fortsatt kjenne seg igjen i spørsmålene som salmisten bakser med i en av lesetekstene denne søndagen: «Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sjelen og sorg i hjertet hele dagen?».

En ny telefon

Etter en uke på rumensk sykehus blir Vegard fløyet til Bergen. Han ligger i kunstig koma på Haukeland. Christian begynner i sjuende klasse og kjenner på en dragning mot å vende tilbake til noe som ligner på et vanlig liv.

I begynnelsen av september skal klassen på leirskole, og han teller på knappene. Familien har fått vite at Vegards unge liv går mot slutten.

– Mamma mente jeg burde reise, og det gjorde jeg.

6. september ringer hun til Christians lærer, og snart får hun sønnen på tråden. Vegard er død.

– Jeg var på en måte mentalt forberedt. Likevel var det som å få et slag i brystet. Men jeg gikk snart tilbake til klassen og fullførte oppholdet på leirskolen.

– Prøvde du å fortrenge smerten og sorgen?

– Jeg ville i hvert fall ikke være en som alle syntes synd på, men at folk skulle behandle meg som normalt. Min mor var veldig opptatt av at jeg måtte tillate meg å sørge. «Slipper du ikke sorgen til nå, kommer den tilbake seinere», husker jeg at hun sa.

Sorg, tårer og samvittighet

Etter begravelsen og utover høsten vil de tunge spørsmålene ikke slippe taket. Christian opplever at det koker ned til et spørsmål om sannhet: Er det sant alt dette med Gud og Jesus og evigheten? Til nå har han jo bare levd i en sorgløs barnetro uten å problematisere eller tenke så mye.

– Det er store spørsmål for en tolvåring?

– Veldig store, og jeg ble gående og tumle med dem de neste månedene. Det var mye sorg og mange tårer. Jeg kunne til og med kjenne på dårlig samvittighet. Det var jo så utrolig urettferdig at det skulle skje med Vegard, han som levde så nær Jesus. Folk kalte ham «den veldig kristne».

Høsten går, og Christian får ikke svar på sine mange «hvorfor». En hendelse et halvt år etter brorens død staker ut en ny kurs.

– Hva skjedde?

– For det første landet jeg veldig i håpet om gjensyn med min bror. Vegard er hjemme hos Jesus. Der har han det godt. Jeg kan gå rundt og synes synd på meg resten av livet, men det gagner verken meg eller Vegard eller noen annen.

– Hva med alle «hvorfor»?

– Det falt rett og slett en veldig ro over meg da jeg innså at jeg aldri vil få svar på hvorfor Vegard måtte dø, og selv tenker jeg at det ikke alltid er en god grunn til alt det vonde vi opplever i dette livet. Jeg må bare overlate dem til Gud og stole på at Han har kontroll. Fra det øyeblikket slo det også veldig sterkt inn i min bevissthet: Dette tror jeg på.

En tro som står seg

Christian Løkhammer har i flere år vært ungdomspastor i Tremorkirken hjemme på Sotra. Veien inn i denne tjenesten er en historie for seg. Han forteller om opplevelser som har bekreftet kallet, og han opplever å ha en tro som står seg i møte med et liv som kan bli i overkant krevende.

– Jeg har lært meg å holde fast på at Han har kontroll. Det er der jeg har landet: Gud er Gud.

– Hva har dette med din brors bortgang å gjøre?

– Alt. Det har vært helt avgjørende.