Elisabeth (37) skulle bare hente i barnehagen. Da hun kom hjem var huset overtent

13. desember 2021: Alt er klar til julefeiring hos familien Kindervåg Husveg på Sirevåg, lengst sør på Jæren. Trebarnsmoren, Elisabeth, har brukt adventstiden flittig til å hente inspirasjon til julepynt på internett, rydde, vaske og pynte.

Juletreet lyser innbydende, pinnekjøttet er bestilt og julekortene klare. Nå må hun bare innom butikken og poste noen julegaver, før yngstemann, Gabriel, skal hentes i barnehagen.

40 minutter senere kommer hun, Gabriel og storesøstrene kjørende hjemover. De to eldstejentene har fått en innskytelse om å overraske mor og Gabriel på vei fra barnehagen, i stedet for å følge skolebussen direkte hjem, slik de pleier.

Stemningen er god i bilen.

Så ser Elisabeth naboen stå og veive med armene midt i innkjørselen. Blikket er intenst, nesten panisk.

«Han er i nød. Jeg må hjelpe», tenker Elisabeth. Hun bråbremser, beordrer barna til å bli sittende og løper ut til naboen.

«Det brenner! Huset deres brenner», roper han. Så ser hun det selv. Røyken og flammene er i ferd med å sluke familiehjemmet, elleve dager før julaften.

«Hva nå, Gud?», tenker Elisabeth i sitt stille sinn. Som paralysert står hun og ser på livet, slik hun kjenner det, bli til aske.

Åpent hus for bygda

Med husbrannen mister også folk i nærmiljøet et samlingspunkt.

Hos familien Husveg var det både husmøter og bønnemøter for voksne og åpent hus for ungdommer fredagskvelder. Kaffen var alltid klar. Nede i frisørsalongen i kjelleren har kundene fått lettet hjertet sitt, mens Elisabeth har stelt dem på håret.

Familiens nettverk var stort etter årelangt engasjement i kristent arbeid lokalt og regionalt, idrettslag og velforening. Nesten hver dag var det dekket til flere rundt middagsbordet. I den lille leiligheten de flytter inn i etter brannen derimot, er det knapt nok plass til familien på fem.

Mister «alt» utenom Bibelen

Dagen etter kjører mannen henne opp for å se huset. Når hun trer inn i ruinene kommer en angstfølelse, og hun må snu i døren.

Det skal gå en uke før hun kommer tilbake og klarer å ta inn over seg synet på branntomta.

Iført verneutstyr og gassmaske sleper hun føttene etter seg i asken av det som var et hjem.

Det meste familien har hatt kjært er ødelagt og gått tapt til flammer og slokkevann.

Plutselig finner hun noen våte esker innerst i et kott.

– Det er noen våte minner der, men brukende. Jeg finner en enorm glede av det jeg finner i ruinene, erindrer Elisabeth.

I brannruinene øyner brannmannskapet noe som skal komme til å bli en snakkis i nærmiljøet. På TV-benken i den ellers ødelagte stuen ligger mannens Bibel, uforandret av brannen. Bibelen ligger oppslått på Efeserne 6, vers 13 og utover:

«Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt».

Ble velsignet tilbake

Den første uken etter brannen har familien lokalsamfunnet i ryggen, og blir overveldet av raushet fra ektemannens arbeidsgiver, idrettslaget og bygdefolket.

En av ungdommene i lokalmiljøet oppretter en spleis. I løpet av få dager får familien inn 100 000 kroner. Når de ser gjennom listen over navn, ser de at mange givere er unge mennesker, både kjente og ukjente navn.

Som om ikke det var nok kommer det penger inn på Vipps fra venner i hele landet og lokale kjøpesentre gir gavekort og julegaver. Den nærmeste familien skaffer juletre og tar over julefeiringen som skulle vært hos dem. Bedehuset arrangerer faste bønnemøter. Folk sender frokostlevering på døren.

– Vi føler oss mer velsignet enn noen gang, sier Elisabeth og smiler vemodig.

Hun forteller om en profeti hun fikk fra Annie Schaug uker før brannen.

– «I tiden fremover skal du og familien din ta imot mye velsignelse fra andre» sa hun.

Kanskje er det dette Gud ville med nøden brannen medførte, at familien skal få oppleve å bli velsignet og lære å ta imot, undrer Elisabeth da, lykkelig uvitende om det som ligger foran.

Får privatetterforsker etter seg

Etter adrenalinrushet har lagt seg kommer første nedturen i romjulen og vil fortsette utover vinteren. Forsikringsselskapet hyrer først en privatetterforsker for å gjøre egne undersøkelser.

Det blir timelange avhør med lydopptak. Naboer oppsøkes for utspørring.

– Man tror forsikringsselskapet skal være for deg og være til hjelp, men i vårt tilfelle snudde de seg mot oss, forteller Elisabeth.

Familien må hyre advokat. Foreldre og barn blir utmattet. Fritidsaktiviteter og lekser blir et ork for barna etter den traumatiske hendelsen. Foreldre holder tidvis på å gå på veggene i den lille leiligheten ettersom måneden går og ventetiden blir lang.

Like etter brannen oppdager hun en fryktfølelse for første gang. Hun ser ingen annen utvei enn å gå ned på kne og be om tilgivelse for frykten.

Da kommer bibelversene hun har pugget i oppveksten til henne, ett etter ett:

«I stillhet og tillit skal din styrke være». Og så et annet: «Jeg har jo sagt deg. Vær modig og sterk. La deg ikke skremme og mist ikke motet, for herren din gud er med deg overalt hvor du går». Og så et tredje: «Herren selv vil gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og forlater deg ikke – vær ikke redd og mist ikke motet».

Begynner å planlegge storsamlinger

Vinternettene like etter brannen blir Elisabeth liggende våken og be. Huhn blir urolig for alle kvinnene hun kjenner som ikke har en tro.

– Jeg har erfart hvor fort livet kan snu, vi kan ikke vente med å dele evangeliet.

Stadig gjentar hun bønnen fra branndagen 13. desember: «Hva nå Gud, hva kaller du meg til når jeg er så fristilt fra hus og hjem?»

En natt like etterpå drømmer hun at hun manøvrerer seg i et hav av damer, i alle tilstander, livssituasjoner og fra alle samfunnslag. Noen med barn, noen uten. Felles for alle damene, uansett hvor vellykket eller ei de ser ut, er at de alle har rennende maskara under øynene. Alle gråter av desperasjon og fortvilelse.

– Jeg opplever det som starten på at Gud viser meg at jeg skal starte et arbeid for damer på Jæren. Damer som er nysgjerrig på kristen tro, forteller Elisabeth.

Hun har ikke sett for seg å bruke tiden etter brannen på å organisere storsamlinger for ikke-troende og ber:

– Jeg orker ikke dette i meg selv Gud. Da får du kalle medarbeidere og vise hvem som skal involveres, så kan jeg bare legge til rette.

Problemer løser seg

år høsten kommer får hun et profetisk bilde fra en venninne som ser hengelåser som spretter opp. Etter hvert som årsdagen for brannen nærmer seg ser hun stadig flere positive ting komme ut av prøvelsene de har vært gjennom.

Med mer tid tilgjengelig velger ekteparet å lese i Bibelen og lage rom for bønn og stillhet, både sammen og hver for seg.

– Brannen ble en grunn til å kutte ut alle overflødige aktiviteter som bandt opp tid, både utenfor og innenfor husets fire vegger, sier Elisabeth.

– Vi har aldri før opplevd Jesus så nær, Hans ledelse og stemme så tydelig.

Hun viser til den kristne forfatteren, C.S Lewis, som setter ord på det samme: «Gud tillater oss å oppleve de lave punktene i livet for å lære oss leksjoner som vi ikke kunne lære på noen annen måte» og «Gud hvisker til oss i våre gleder, taler til oss i vår samvittighet, men roper i våre smerter; det er hans megafon å vekke en døv verden».

Tror Gud hadde en plan

Utover høsten og vinteren dette året fortsetter låser å åpne seg. Frivillige melder seg til storsamlingene som blir en del av det kristne Damer i byen-nettverket.

De danner vedtekter, holder bønnemøter og booker et lokalt utested til å arrangere fire Damer i byen-storsamlinger for damer som er nysgjerrige på kristen tro. Disse går av stabelen til våren og høsten.

På hjemmebane har en ellers så hektisk adventstid fått et nytt fokus. Hun mener julen er høysesong for å samle seg skatter på jorden, også for kristne.

– Jeg har vært veldig opptatt av det materielle. Alt skulle være så fint og flott, men det er frastøtende å fremstå «perfekt» for verden der ute, sier den tidligere frisøren.

Sirevåg-kvinnen tror Gud har brukt året etter brannen til å vise henne nettopp dette.

– Motgang er uunngåelig. Det som betyr noe er hva vi gjør med den.

Hun poengterer at Bibelen sier en del om hvordan vi skal takle lidelse, og viser til bibelvers om at prøvelser skal møtes med stor glede.

– Det som kommer fra djevelen skal vi stå imot, mens det som kommer fra Gud, skal vi ta imot, sier 37-åringen.

Det siste året kaller Elisabeth for et sabbatsår.

– Vi er blitt tilsidesatt for å bruke tid med Jesus, hverandre og andre, sier hun og legger til:

– Jeg har fått sett at løftene i Hans ord holder. Det er ikke lenger bare noe jeg har lest og tror på. Det er noe jeg har erfart – flere ganger.

13. desember 2022: Forsikringsselskapet aksepterer Finansklagenemnda sin innstilling, nøyaktig ett år etter brannen.

Endelig kan familien gå i gang å planlegge et nytt hjem.

Denne gangen trenger hun ikke gå til internett for inspirasjon. Hun vet allerede hva som trengs for å gjøre hjemmet innbydende: husrom nok til å ta imot kjente og ukjente og et lønnkammer, øremerket bibel og bønn.