Emil André Erstads brudd med KrF, kona og kristendom

Portrettintervjuet ble først publisert mai 2022.

– Jeg var veldig radikal og høylytt. Jeg var uforsonlig og strengt konservativ, som menneske og politiker, sier Emil André Erstad.

Vårt Land-kommentatoren, med lang fartstid i Kristelig Folkeparti, beskriver seg selv som en mann uten nyanser og som «stereotypien på en kristenkonservativ mørkemann», derav tittelen på hans nye bok: Mørkemann.

Her gransker 30-åringen sitt tidligere jeg. Hvordan kunne en mann – som vokste opp i det Erstad selv beskriver som «en ikke særlig kristen familie» – bli mer radikal enn sine bedehusvenner?

Hadde alle svar

Erstad myser mot sola. Han ser utover Bislett Stadion nær Oslo sentrum. Dette er hans lekegrind og oase når vinden blåser til storm eller i livet. For hvert løpesteg slipper tankene taket.

Nå for tiden preges tankene av brudd – på mange av livets områder. Et brudd med kona, KrF og Kristus.

– Sånn er jeg ikke lenger. Jeg trodde jeg hadde alle svar, men det gjør jeg ikke lenger. Og det har jeg et behov for å markere.

– Hvorfor det?

– Fordi mange forbinder meg med den jeg var, og det jeg tidligere sto for. Jeg får veldig mange spørsmål og har sikkert måttet forklare meg for hundrevis av folk.

Et skriftlig testamente gir Erstad muligheten til å forklare seg en gang for alle.

– Ungdommelig radikalitet som modererer seg med årene er gjenkjennelig, tror jeg. Som ung er man mer skråsikker og har svar på alle spørsmål. Gjennom boken vil jeg utforske meg selv. Jeg har ikke bare forandret meninger. Jeg er forandret på systemnivå.

– Systemnivå?

– Altså, det helt grunnleggende. Tro. Grunnholdninger. Identitet. Livsstil. Hele livet.

– Hvorfor er du og ungdom så skråsikre?

– Det ligger i ungdommens natur å ha tydelige oppfatninger om hvordan verden henger sammen, om du så er marxist-leninist, blitzer, miljøaktivist eller kristen. Med årene slipes holdninger og meninger i møte med virkeligheten.

Stereotypisk mørkemann

Erstads nye bok er en lengre versjon av kronikken «Eg levde stereotypen av kristenkonservativ mørkemann fullt ut», som han skrev for Bergens Tidende sommeren 2020. Den vekket mye engasjement og inspirerte den tidligere KrFU-lederen til å skrive bok.

Noen takket Erstad for å sette ord på en gjenkjennelig trosvandring.

Andre – som informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband Espen Ottosen – mener kronikken karikerer kristne. Han opplever at Erstad blander sammen kristne tradisjonelle standpunkter om frelse og fortapelse, homofili, samliv og abort med å være skråsikker og lite lyttende.

Erstads hudløse selvangivelse mellom to permer

I boken kommer Erstad Ottosen i møte:

«Kritikken frå Ottosen er treffande – ofte går forteljingane om å forlate eit kristenkonservativt livssyn nesten inn i ein klisjé der ein går frå mørkemann til opplyst liberal. Frå å tru på Jesus til å tru på vitskapen. Frå å vere fordømmande og gamaldags til å vere liberal.»

– Det er min egen historie og min egen opplevelse av hvem jeg var, sier Erstad og legger ekstra trykk på «jeg».

– Dette er ikke en bok som skal drite ut konservative kristne, eller fremstille dem som gammeldagse idioter. Jeg har fortsatte slike kristne venner, som står meg nær, selv om vi har ulike syn.

Mer kristen enn de kristne

Erstad forklarer at han ikke vokste opp i et aktivt kristen hjem. I boken minnes han hvordan.

Omgivelsene på Radøy i Nordhordland bar derimot preg av bibelbeltet. Hans nærmeste venner vokste opp i kristne familier, og bygdas bedehus ble tidlig en naturlig møteplass og lekegrind, også for Emil-André.

– Jeg tror det var derfor jeg ble så ekstrem.

– Fordi?

– Fordi jeg kom utenfra. Derfor følte jeg at jeg måtte bevise at jeg virkelig hørte til og forsto opplegget.

– Så du overkompenserte?

– Ja, det var en overkompensasjon. Derfor tror jeg mange konservative kristne ikke ble som meg. Mørkemann er et begrep jeg legger på meg selv, ingen andre.

– Hva er en mørkemann?

– Nei, altså, det er når man blir ekstrem. For min del mente jeg at voldtatte kvinne ikke burde abortere og var tydelig på at ingen burde drikke alkohol. Jeg giftet meg veldig tidlig for ikke å ha sex utenfor ekteskapet. Jeg var negativ til alt som samfunnet synes var greit. Det ble et mørke som skygger for det lyset mange kristne tror på.

Abort, trusler og Dagsrevyen

Erstad nevner Twitter-utvekslingen fra 2012 som skulle introdusere ham for den norske skravleklassen.

I samtale med Venstres Sveinung Rotevatn og kommentator Marie Simonsen i Dagbladet slo Erstad fast at voldtatte kvinner ikke burde få ta abort. Bergensavisen slo saken stort opp. Nasjonale medier fulgte opp. Det endte med at han måtte stå skolerett i studio i Dagsrevyen.

– For meg var likevel truslene verst.

På Facebook sendte ukjente folk groteske meldinger der det ble truet med alt fra voldtekt til helvete. Erstad minnes særlig en melding til daværende kone, der det sto: «Regner med du ikke tar abort om du blir gjengvoldtatt av 40 kosovoalbanere, lykke til med den nyfødte!»

– Du nevner at dine abortuttalelser ble misforstått. Hvordan da?

– Altså, det er forskjell på et eget prinsipielt standpunkt og tvang via lovverk.

– Hvorfor oppklarte du ikke misforståelsen?

– Fordi jeg fryktet at dementering og nyansering kunne tolkes som tvil og utydelighet.

– Hvorfor fryktet du det?

– Fordi jeg identifiserte meg som en stemme til forsvar for de kristenkonservative. Hos dem ville jeg virke ren og rank.

– Selv om det var basert på en misforståelse og dermed ikke sant?

– Ja.

«Gud fremstår så påfallende inaktiv, gåtefull og mystisk»

Kristen, men «ikke en del av det»

Erstad lener seg tilbake i stolen i en kafé med utsikt mot Bislett Stadion – før han skvetter. Telefonen hans lager både lyd og bevegelser. Med ett glemmer han både hets, facebookmeldinger og twitterdueller med Marie Simonsen. Han mumler noe om desken i Vårt Land og sykdom. Og behov som må fylles i redaksjonen.

Etter et par minutter med blikket på skjermen og dyp konsentrasjon er han tilbake.

– Beklager, hva snakket vi om igjen?

– Rene og ranke konservative kristne.

– Stemmer …

– Apropos, konservative kristne beskrives med mange minusord i boken, mens menneskene du møter nå beskrives som åpne, frie, snille og andre pene ord. Er du …

– … jeg har prøvd å unngå det, avbryter Erstad raskt.

– Hvordan da?

– Det kan nok hende at det skinner igjennom at jeg ikke lenger er en del av det.

Erstad skjærer en grimase og tar deretter en rask bit av croissanten sin.

– Men jeg står fortsatt for et kristent livssyn.

Livsfjern bibeltroskap

I sin reise vekk fra tradisjonell kristentro, skriver Erstad at han opplever at konservative kristne er selektive i sitt forhold til synd og nåde – og i møte med formaningene til Paulus.

«Eit anna poeng som vart tydelegare for meg, var at mange konservative teologar var nokså selektive i sin omgang med Paulus sine formaningar. Paulus har til dømes særs sterke formaningar om kvinners rolle i kristne forsamlingar, at dei skal teie og ikkje ha leiarroller, men mange stader – sjølv på bedehusa – vart denne formaninga ignorert eller bortforklara. Kanskje fordi det ville vere nesten praktisk umogleg å drive kristent arbeid på eit bedehus utan kvinner, fordi ungdomsarbeid og barnearbeid ofte var drive berre av kvinnelege leiarar. Mange av dei homofile som har vore aktive i konservative kristne miljø, har dermed levd i skapet, og den dagen dei har kome ut, har dei gjerne forlate desse miljøa. Dermed er det få konservative kristne på bedehuset som blir særleg eksponerte for møte med homofile menneske.»

– Det er lettere å ha sterke meninger om folk du aldri trenger å møte, fastslår Erstad.

– Du skriver at du har fjernet deg fra alle dogmer, tviler på Jesus og slet må å si trosbekjennelsen under en julegudstjeneste. Hvor står du i dag?

– Jeg er en tviler.

– Altså en agnostiker?

– Det vil sikkert noen konservativt kristne si, men for min del kommer jeg ikke unna troen. Jeg klarer ikke legge den bort.

– Hvorfor ikke?

– Det framstår for meg som det mest sannsynlige.

– Du anklager konservative kristne for å være selektive, men velger selv vekk dogmer som ikke passer. Hvordan går det an?

– Det kan godt hende at jeg er selektiv. Der er jeg åpen.

Erstad skifter sittestilling. Blikket vender utover, ut av kafévinduet.

– Forskjellen er vel at jeg ikke lenger tror jeg sitter med alle svarene. Jeg er ingen teolog. Og boken er ikke ment til å være et bidrag inn i en ny teologidebatt.

Oppdager radikale miljøer

Erstad forklarer sin trosreise som summen av livet så langt. Ytre påvirkning er minst like viktig som indre tankeprosess.

– Det er helt åpenbart at vi påvirkes av miljøene vi er en del av og menneskene vi møter. Det understreker jeg i boken, og jeg tenker det er helt sentralt for oss mennesker.

– Er det ikke ansvarsfraskrivende å tillegge miljø og omgivelser så mye makt?

– Er det ikke tilfeldig at jeg ble født og oppvokst på vestlandskysten med den konservative bedehusbevegelsen, kontrer Erstad.

Per Søetorp stolte på Gud med hele sitt liv, men ikke lenger nå

I tenårene kom Erstad borti mer radikale kristenmiljøer. Sammen med kamerater dro han inn til Bergen for å gå på kristne møter tilknyttet Norges Kristne Student- og Skoleungdomslag – ofte bare kalt «Laget». Der sang de med hendene i været og lukkede øyne. I starten var det skremmende, men etter hvert var det også medrivende.

Unge Erstad dro også på KRIK-leir og kom i kontakt med flere brennende kristne. Der lærte han, til sin store forbauselse, at sex er forbeholdt ekteskap.

Nye miljøer

Samfunnsinteressert har Erstad alltid vært. Samtidig med at kristentroen tok form, byttet han ut Senterungdommen med KrFU. Han slo seg opp som en ung mann med meningers mot. Han ble leder i KrFU og flyttet til Oslo.

Med politikken dukket det opp nye miljøer og mennesker. Han fikk jobb i den sosialdemokratiske tankesmien Agenda og menneskerettighetsorganisasjonen Helsingforskomiteen.

Da KrF-leder i 2018, Knut Arild Hareide, forsøkte å dreie partiet til venstre istedenfor høyre, var Erstad en av hans nærmeste rådgivere og støttespillere.

I boken blir Erstad beskyldt av sin frittalende barndomsvenn Kristoffer for å være «lettpåverkeleg, veldig «all in», ein som alltid lever i noet, som er lite gjennomtenkt – på både godt og vondt. Du er som ei veldig intens døgnfluge, heilt til du blir lei, og då blir du veldig lei».

– Jeg har tenkt mye på det. Og jeg tror nok han har litt rett. Samtidig må jeg ta konsekvensen når jeg møter nye mennesker og opplever at ikke kartet stemmer med terrenget.

Erstad henviser blant annet til at søsteren hans kom ut av skapet som homofil.

– Da lurer jeg på om det er kartet eller terrenget det er noe galt med. Etter hvert har jeg blitt mer villig til å se på kartet. Har jeg forstått alt rett? Kanskje jeg ikke har forstått alt likevel.

Her forteller Ekman menigheten at han skal bli katolikk

Erstad blir stille og ser ettertenksom ut.

– Jeg har endret syn. Fordi jeg måtte. Og jeg tenker vel at dette er en del av det å være menneske. Jeg er langt fra den eneste som endrer meninger etter en radikal ungdomstid. Vi tilpasser oss sosiale forventninger, koder og normer.

– Er indre overbevisning, teorier, ideer, dogmer og prinsipper oppskrytt?

– Nei, nei. Jeg tror jo også på det. Jeg tror vel på begge deler samtidig.

Vebjørn Selbekks miljø

På ny lager mobilen lyd, men nå bare rister den. Den rister så kraftig at cortadoen til Erstad skvulper. «Desken igjen», mumler Erstad sakte mens han stirrer på skjermen.

Han legger fra seg mobilen. Han sier «Vebjørn Selbekk» og oppretter øyekontakt.

– Han er jo også en del av et miljø.

– Beveger ikke han seg i mange ulike miljøer da?

– Jo, men har sine nære mennesker i livet som påvirker hans syn på verden. Det er jeg helt sikker på.

– Han endret vel syn på blasfemiparagrafen etter ytre omstendigheter, vel?

– Der har vi det. Det er erfaringer i livet, og dyrekjøpte erfaringer setter fort spor.

Kristne terrorister

Hvorfor ble ikke Erstad en kristen terrorist? Det spørsmålet vier Vårt Land-kommentatoren et helt kapittel til i boken, og nevner eksempler på det han anser som kristne terrorister; Anders Behring Breivik, Lords Resistanse Army (LRA) og amerikanske abortmotstandere.

Erstad forklarer sammenligningen med at det var tanker som slo ham da han så serien «Kalifatet». Der reiser unge muslimer fra Sverige til Syria og Irak for å slåss for Allah og IS.

– For konservative kristne er kanskje dette en fjern tanke, men denne boken er ikke bare for dem. Dette handler om hvordan andre ser konservative kristne, at de er utskudd og jeg møter jo slike forestillinger.

– Og de tror at kristne er terrorister?

– Det kan de gjøre.

– Er det ikke spekulativt å snakke om kristenterror som reell problemstilling med Breivik og LRA som frontfigurer?

– Hovedtanken var at jeg kjente meg igjen i «Kalifatet», i alt fra kallstanken til stigmatiseringen. Dette er en personlig refleksjon etter en tv-serie, ikke en teologisk treffsikker analyse, svarer Erstad.

– Og nei, jeg regner jo ikke Breivik og LRA som kristne, tilføyer han raskt.

– Hvorfor trekker du dem inn da?

– De påstår selv at de er kristne. Men utenom det hadde jeg ingenting til felles med dem. Null.

– Bidrar du selv til stigmatisering ved å insinuere kristen terrorisme – samtidig som du mener det ikke er en realitet?

– Jeg insinuerer ikke.

– Diskuterer?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg vil virkelig avvise at det er noe jeg mener om konservative kristne. Da leser man det jeg skriver på en helt feil måte. Det er en gjenkjennelse og et tankeeksperiment.

Et ekstremt selvbilde

I boken «Mørkemann» nevner Erstad venner og kjente som ikke har opplevd Erstad som ekstrem. Det samme bekrefter kilder Dagen har vært i kontakt med.

– Det er det flere som sier, bekrefter Erstad i intervjuet.

– Har du overdrevet for å skrive en ekstra spennende bok?

– Nei, folk danner seg sine inntrykk. Selv om jeg ofte var frimodig og tydelig, så har jeg ikke sagt alt jeg tenkte i alle situasjoner. Men det jeg skriver er helt reelt.

– Og samtidig en subjektiv opplevelse av deg selv?

– Jada, åpenbart. Det er slik jeg husker meg selv, men mine meninger og holdninger er jo helt reelle. Mye av det jeg har skrevet og sagt kan ettergås. Men, det er klart, vi er alle mer sammensatte enn en bok på litt over hundre sider kan vise.

– Er dine meninger og holdninger helt reelle når du ikke vil dementere et utsagn du ikke sto for?

– Jeg ofret presiseringen for å være tydelig. På den måten er livet også et spill, men det sier nok mer om politikken enn meg.

Fra by til bygd

2018 ble et avgjørende år for Erstad på flere måter. Etter at høyresiden til KrF vant, var Erstad ferdig med partiet. Kjærligheten tok slutt, som han skriver. Partiets fokus på tvillingabort var ikke det han ønsket.

Samtidig hadde råkjøret påvirket privatlivet. Ekteskapet med kona, som han har to barn med, haltet. Familien brøt opp og flyttet fra Oslo til konas barndomsbygd Norheimsund, men ekteskapet havarerte likevel.

Sett i ettertid tror ikke Erstad de hadde giftet seg hvis det ikke var for kristne samlivsidealer.

Til det var de for ulike, mener Erstad. Han beskriver seg selv som oppfarende, impulsiv og idérik, mens daværende kone likte en jevn og rolig rytme i hverdagen.

Erstad tok initiativet til å skille seg. Kona strittet først imot, men slapp etter hvert taket, ifølge selvbiografien til Erstad.

Våren 2021 flyttet Erstad ut og tilbake til Oslo.

– Hvorfor skriver du så mye om ekskona og ekteskapet?

– Fordi det er uunngåelig. Det er en stor del av mitt liv og min reise. Boken ville vært ufullstendig uten.

– Har kona lest og godkjent boken?

– Hun har godkjent alt.

– Hva synes hun om at du skriver om hennes privatliv?

– Hmm, det tror jeg hun synes er greit. Hvis ikke hadde hun nok sagt det.

– Er ikke et ett år gammelt brudd tidlig å dele med omverdenen?

– Bruddet er samtidig veldig definitivt. Og vi er omforente om den løsingen.

En vei ut

– Gav en forandret tro og teologi deg frihet til å skille deg?

– Ja, det tror jeg.

– Hvordan da?

– Jeg trodde ikke på skilsmisse, og jeg var fast bestemt på at det aldri skulle skje. Man biter tennene sammen og holder sammen, uansett. Det handler om viljestyrke og forpliktelse. Jeg trodde en gang på de verdiene.

– Er ikke det gode verdier, da?

– Nå skal ikke jeg invitere Dagens lesere inn i det aller mest private, men forholdet fungerte ikke. Og det tar jeg en stor del av ansvaret for. Jeg var umoden og oppførte meg dårlig, og jeg ser på henne som en fantastisk kvinne.

– Tar du ansvaret ved å gå?

– Til slutt, ja. Det var jeg som ville skille meg.