En mandag valgte Sissel å forlate Bjørn: – Det skumleste jeg har gjort noensinne

I ettertid omtaler Bjørn det som «den mørkeste dagen i livet».

Da lovsangsartisten kom hjem på ettermiddagen, var huset tomt. Han kjente på en hel meny av vonde følelser da han forsto at Sissel hadde dratt: desperasjon, skam, fortvilelse og panikk.

– Overveldet av smertefulle tanker

– Jeg var overveldet av vonde og veldig smertefulle tanker, oppsummerer han.

Redningen ble å ringe til en god venn. Kort tid etter var han på pletten. De neste 28 månedene uten Sissel snakket de sammen hver dag.

– Jeg fikk en «destiny-friend». For meg er han helgenforklart, sier Bjørn.

Ekteparet Aslaksen har delt sin historie tidligere. Også i Dagen.

I ukens episode av podkasten I gode og onde dager kan du høre deres historie.

– Befant meg i en håpløs situasjon

Bestemmelsen om å forlate Bjørn ble tatt to dager i forveien. Sissel kjente et akutt behov for å komme seg vekk.

– Hvorfor et sånt hastverk?

– Jeg var langt nede, og det opplevdes som at jeg holdt på å dø. Jeg var fryktelig deprimert og befant meg i en håpløs situasjon. Det var slik jeg opplevde det.

Hun beskriver det som en desperat handling, nærmest en flukt.

– I ettertid kan jeg tenke at det var som å hoppe ut fra tiende etasje. Det er det skumleste jeg har gjort noensinne, for jeg visste ikke hvor det ville ende.

Med hjelp fra kollegaer fikk hun en leilighet hun kunne flytte inn i. De hadde også hjulpet til med en henger slik at hun fikk tatt med det mest nødvendige.

Fredstanker

14 dager senere er Bjørn på vei inn personalinngangen på jobben. Idet han tar i døren, «ramler» et kjent bibelord fra Jeremia ned i ham: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

– Det verset levde jeg på i 28 måneder. Det var som om det kom fra Guds munn, sier han.

Bjørn fikk altså raskt tro for at de skulle bli gjenforent. I løpet av tiden de levde fra hverandre, tok han aldri av seg gifteringen, noe som irriterte Sissel i starten.

– Det provoserte meg, og jeg greide ikke å akseptere det. Jeg ba om separasjon selv om jeg egentlig ikke ville skilles. Men i en lang periode hadde jeg ikke lyst til å bli sammen med Bjørn igjen.

– Slet med lavt selvbilde

På hver sin kant opplevde begge at de ikke bare hadde en «destiny-friend», men at de fikk en nær relasjon til Gud.

– Jeg slet med lavt selvbilde og opplevde ikke at jeg hadde noen egenverdi i forholdet vårt. I den situasjonen søkte jeg Gud i håp om å få svar på flere spørsmål: Hva har du for meg, Gud, og hva vil du at jeg skal gjøre i dette livet?

– Det ble veldig alvorlig for meg at jeg en dag skulle stå fremfor Gud og måtte svare på spørsmålet: Hva har du gjort med ditt liv?

Til gode gjerninger

Da Covid rammet Norge og samfunnet måtte stenge ned, opplevdes det som en gave for Sissel. Det ga henne bare enda mer tid til å søke Gud.

– Gud svarte på bønn, veldig konkret, og det å bruke tid i bønn opplevdes som å være i et virkelig fellesskap.

Da hun spurte hva han ville med livet hennes, opplevde hun å få et bibelord fra Efeserbrevet 2.10: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

– For meg var det som om Gud sa: Dette er det du skal gjøre, og jeg tok imot det.

Morgen, middag og kveld

Også for Bjørn ble det mye tid til bibel og bønn.

– Pray as if you depend on it, var det noen som sa. Det var der jeg var. Jeg greide ikke hverdagen uten hjelp fra Gud og søkte han morgen, middag og kveld. Det var mange «steiner» som ble snudd de månedene.

Han sammenligner tiden med da han var nyfrelst og ikke kunne få nok av å være med Jesus.

– Det skulle gå 28 måneder før du og Sissel kom sammen igjen. Mistet du aldri troen på at det skulle bli dere to igjen?

– Nei, det er jo slik at troen sitter dypere enn tanken. Dypt inne i meg hadde jeg en fred og en tro på at på ett eller annet tidspunkt, så skulle vi bli gjenforent. I mellomtiden gjorde jeg det jeg kunne for å være forberedt til å bli den ektemannen hun ville ha.

«Han må bli en mann»

Felles venner hadde spurt Sissel hva som måtte til for at hun ville ta Bjørn tilbake. Da hadde hun svart: «Han må bli en mann.»

Dette kom Bjørn for øre, og det var det han jobbet mot: Å bli en mann etter Guds hjerte.

– Det jobber jeg fortsatt med, legger han til.

Folk rundt Bjørn var delt i synet på om han burde vente på Sissel. «Nå er du fri til å finne deg en annen,» sa noen.

Bjørn selv synes det er tankevekkende, all den tid at ingen av dem hadde vært utro.

– Vi var ikke rusmisbrukere, og det var ingen legitime bibelske grunner til at det ikke skulle bli oss to igjen. Men min gode venn støttet meg. I tillegg hadde jeg en bønnering som ba trofast for meg.

Dagen etter at Sissel dro, var han på psykiatrisk avdeling på sykehuset i Arendal. Der fikk han spørsmål om hvordan han så for seg livet uten Sissel. Han husker fortsatt svaret han ga: «Det livet ser jeg ikke for meg.»

En ring

I tro kjøpte han også en ring som Sissel skulle få når de en gang ble gjenforent. Den hadde han stående framme på peisen.

Ekteparet har to felles barn, så fra tid til annen var det naturlig å møtes.

Høsten 2021 møttes Sissel og Bjørn også et par ganger for å spise lunsj sammen – bare de to.

Det viste seg at de hørte på de samme forkynnerne, og de samme bibelordene var blitt levende for dem begge.

– Vi snakket nesten bare om Jesus, sier Sissel.

– Og om barna, skyter Bjørn inn.

For Sissel ble det tankevekkende at av alle mennesker hun snakket med, så kjente hun seg mest forstått av Bjørn.

Den lyseste dagen

Mens 19. september 2019 var den mørkeste dagen i Bjørns liv, så fremstår 8. januar 2022 som den lyseste.

Bjørn tok mot til seg og inviterte Sissel til lunsj. Han bodde da i Innlandet, så det var et godt stykke for henne å kjøre.

Etter å ha gått en tur sammen, forteller Sissel at hun ønsker å komme tilbake til ham.

– Det må ha vært veldig spesielt for deg å høre de ordene?

– Det går ikke an å beskrive. For meg handlet det også om at Gud holdt sitt ord.

Bjørn forteller at det opplevdes som at himmelen falt ned i hodet hans. De neste dagene gikk han rundt i gledesrus.

– Ikke tilregnelig

– Jeg husker at jeg sa til kollegaene mine da jeg kom på jobb at jeg ikke var tilregnelig. Det ble nesten «too much», sier han i dag.

– Var det vanskelig for deg, Sissel, å stille Bjørn det spørsmålet?

– Ja, faktisk. Men i løpet av romjulen visste jeg at jeg ville tilbake til Bjørn.

I dag er hun takknemlig for at han var trofast og viste så tydelig at han ønsket henne tilbake.

– Det ble en konkret erfaring av at den kjærligheten han har til meg, tåler en støyt, sier hun.

Hele intervjuet med ekteparet Aslaksen kan du høre her: