Ett år etter 7. oktober: Slik er livet på grensen til Gaza

Etter 1948 lå kibbutzen knust, men den ble bygget opp til et ikon på israelsk overlevelse mot alle odds.

Ett år etter den blodige massakren 7. oktober er innbyggerne her ennå usikre på hva som blir den nye fortellingen om Israel.

I forbindelse med ettårsmarkeringen av Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023, besøker Dagens korrespondent enklaven rundt Gaza. Hva skjedde denne skjebnesvangre dagen, og hvordan har det endret de særegne samfunnene som befinner seg her?

Bakteppe av bomber

Amatzia Schneider ler og ler. Han har en smittende latter som nesten virker posttraumatisk. 83 åringen fra kibbutz Negba har sett sine kriger. Som barn ble han evakuert timer før det store slaget ved kibbutzen.

7. oktober gikk kibbutzen klar av massakren. Men siden den gang har lyden av den ubønnhørlige krigen i Gaza dannet et bakteppe for livet i kibbutzen som ble unnfanget sommeren 1939.

Og spørsmålene om fremtiden er mange.

Den muntre mannen viser oss kibbutzens museum, som han i dag styrer. Her kan han vise historien fra den dramatiske starten like før Andre verdenskrig.

I sentrum står fortellingen om et av de mest kjente slagene under den israelske uavhengighetskrigen som varte fra 1947-49.

Den gamle porten til Negev

I Negba kan en på mange måter forstå hvordan Israel var før 7. oktober 2023. Bare én annen bosetting er grunnlagt lengre sør, men det var en fabrikk ved Sodoma. Det stedet er i dag uten fastboende, ikke som et resultat av mangel på rettskafne, men snarere av den økonomiske utviklingen sør for Dødehavet.

I den israelske folkloren har Negev vært viktig siden krigen i 1948: «Over Negev går høstsolen ned», skriver den israelske poeten Haim Guri i «Brorskapet». Diktet har i mange år vært selve symbolet på Israels uavhengighetskrig.

I det andre avsnittet skriver Guri om at det alt er gått ett år og at vi er få igjen.

Nå runger disse verselinjene som et ekko over Negev omtrent 75 år etter at de ble skrevet.

Den israelske fortellingen om krigen på slutten av 1940-tallet har lenge vært fortellingen om de få mot de mange. I 1948 bodde det om lag 600.000 jøder i det som ble den nye staten Israel, etter at FN stemte for å opprette staten.

De få mot de mange

Historikerne i Israel har med årene korrigert bildet av «de få mot de mange» noe. Men fortellingen lever fremdeles sterkt i det brede lag av folket.

Her, i Negev, er slaget ved kibbutz Negba det viktigste i dette mytiske motivet.

For å forstå hva som gikk galt den 7. oktober 2023 må vi også forstå Negba. Det ligger en dyp historisk sammenheng mellom de to. Det er et dramatisk skille, kanskje et vannskille i historien til staten Israel.

Helter og utslettelse

Amatzia Schneider husker selv da han som barn ble evakuert fra kibbutzen i det de egyptiske styrkene nærmet seg faretruende.

Men da kibbutz Negba ble født hang en annen fare over Europa: Holocaust og utslettelsen av det jødiske liv i store deler av Europa. Negbas unge innbyggere kom til Israel i 1933, året da Adolf Hitler tok makten i Tyskland.

De fleste kom fra Polen. De var unge og ivrige, og tilhørte bølgen av unge marxister.

Den 12. juli 1939 mobiliserte de stort. I løpet av en natt hadde de satt opp et tårn med mur rundt, og Negba var et faktum på bakken. En osmansk lov sa at om det fantes et tårn og en mur, så var det en bosetning.

Kibbutzen ved Negevs port var en de siste i en rekke slike jødiske bosettinger. De ble etablert i periferien fra desember 1937 til oktober 1939. I det britiske mandatområdet Palestina foregikk det på denne tiden et stort arabisk opprør, først og fremst mot britene.

Opprøret ble brutalt slått ned da Den andre verdenskrig var i emning.

To måneder før katastrofen

I de påfølgende årene etter opprettelsen av Negba ble hjemlandet deres okkupert, og store deler av deres familier der var døde. Noen i rene massakrer, andre som en del av den industrielle utryddingen av europeisk jødedom.

Amatzia Schneider setter på en propagandafilm fra 1939.

I den gamle filmen ser en Negevs beduiner komme å hilse på sine nye naboer. Det viser samspillet mellom folkene på denne tiden.

– På 1. mai var de alltid her og det ble markert med det største alvor, sier Schneider.

Kibbutzens ledere var folk som nesten religiøst trodde på brorskapet mellom folk under kommunismens røde faner. I Negba hang det et portrett av Stalin i den felles matsalen frem til diktatorens død i 1953.

Kampene

Da deres russiske forbilde døde var det alt gått fem år siden Negba gikk fra å være et sted i periferien til en myte i den israelske historien.

Etter evakueringen av barn og flere kvinner, mobiliserte Negba alle sine folk til slag. To egyptiske bataljoner var på vei. Og harde kamper fulgte. I Negba var det alle mann og kvinner til våpen. De klarte å holde egypterne ute og ble til slutt berget av tropper til IDF som kom dem til unnsetning.

Lærdommen fra Negba

Tilbake lå en totalt smadret kibbutz.

– Negba var mer ødelagt enn kibbutzene rundt Gaza, sier Drori Lamdan om er «han som vet alt» ifølge Schneider.

– De er mange som har kommet her det siste året og spurt hvordan vi gjorde det i ettertid. Om det er mulig å fortsette. Hvor lang tid det tar å gjenoppbygge, fortsette Lamdan.

Selv om Negba ikke ble rammet 7. oktober ligger stedet knapt 20 minutters kjøring unna terrorens terreng utenfor Gaza.

De siste året har innbyggerne bidratt der de kan. De har tatt imot folk og huset de som stod igjen uten hus og hjem etter 7. oktober.

Demografien peker mot fred, eller?

Lamdan, han som vet alt, er en av flere pensjonister som samles daglig i det som kalles «parlamentet». Her sitter Negbas gamle garde og løser verdensproblemer hver morgen klokken 10.

Til tross for at de kommunistiske sympatiene nærmest er utdødd, så tilhører de fleste som samler seg rundt bordet sentrum-venstresiden i Israel.

David Tzviel, som lenge har sittet og hørt på Drori Lamdans utlegginger, byr på sin analyse av fremtiden for det konfliktherjede området.

– Jeg tenker sånn: Da vi tok Gaza i 1967 bodde det 350.000 der. Nå bor det 2,2 millioner, om noen år vil det bo 4 millioner der. Demografien vil gjøre sitt. Vi kan ikke fortsette å styre over palestinerne på sikt, verken i Gaza eller på Vestbredden.

– Det var heller ikke noen som trodde på fred med Egypt da vi kriget i Yom Kippur-krigen (i 1973). Men den kom.

Samtalen dreier naturlig nok inn på Benjamin Netanyahu og om også demografien spiller en rolle i hvordan hans side kan fortsette å styre fremover. Det er en del av en annen artikkel i denne serien.

20 minutts avstand

I Negba ligger en fredet gravlund fra 1948. Amatzia Schneider viser oss rundt. Vi ser navn på unge og litt eldre.

Historien som fortelles er enkel: Alle mann til våpen. Fienden slått tilbake med heltemot.

Kort tid etter ble hele Negev, sør til det som i dag er Eilat, tatt som ved et under.

Sjømannspresten var i Israel da det smalt 7. oktober: – Kjente i magen at her er det krevende å være

Kibbutzen som en gang var det sørligste punktet på kartet over jødiske bosettinger ligger i dag omtrent midt i landet geografisk. Det historien om Negba viser var at Israel vitterlig kunne være en trygg havn for alle jøder som var forfulgt i verden.

Slutten på en æra?

Og slik føyer historien om Negba seg inn i den israelske eller sionistiske fortellingen. Det er bare i Israel at man kan være 100 prosent trygg.

Så kom 7. oktober og på få timer ble denne fortellingen pulverisert.

Mens krigen pågår, er det vanskelig å fastslå hvordan den nye fortellingen blir.

En ting er sikkert: Det må bli en blanding av heltemot, som i Negba, og av massakrer som i Europa noen år før slaget.

Kloakk som fremtidshåp

Terroren 7. oktober har gjort mange israelere usikrere på hva som vil skje fremover. Men Amatzia Schneider peker ut mot landskapet og de åpne markene ved Negba.

– Se der. Der bygger de en stor rørledning som skal frakte kloakk fra kystbyene. Vi bruker omtrent all kloakk, renset, i landbruket her sør. Grunnvann er det mindre av nå enn i 1948, men det er slike nyvinninger som gir håp, sier han.

Israels første statsminister David Ben Gurion, som ledet landet gjennom den lengste krigen tilbake i 1947-49, hadde en visjon om at ørkenen skulle blomstre. Den visjonen ble styrket da en opprettet kibbutzer rundt Gaza fra og med 1949.

Hva kommer etter Negba?

Er Negba bare et minne fra historien? På veien sørover og inn i massakren 7. oktobers etterdønninger er det alt reist minnesmerker som vitner om nettopp det. De døde fra 1948 har alt blitt til jord.

Israels døde fra 7. oktober kan du fremdeles se ansiktene på – på midlertidige minneplater. Negba ble den dagen redusert fra en heltemodig fortid, til en nåtid vi ikke ennå helt forstår.

I kibbutzene rundt Gaza er minnene friskere og nyere, men hos noen er de preget av blackout fra den dagen som endret Israel for alltid.

Og det er denne overgangen vi må forstå for å forstå hva som har skjedd etter 7. oktober. Metaforisk var den dagen et farvel til den heroiske kampen mot overmakten.

Et farvel til Negba.

Irans øverste leder: Angrepet mot Israel 7. oktober i fjor var berettiget

Palestinakomitéen inviterer til markering 7. oktober. – Helt smakløst

Politiet stiller med droner og helikopter under markering i Bergen