Flytende gull fra grønne skoger

Gjennom hele koronakrisen med utreiseforbud og isolasjon holdt vi en drøm ved like: Å få komme tilbake til Provence, høste oliven og få den presset på en lokal mølle.

Da koronastatusen ble grønn i Frankrike, takket vi ja til invitasjonen fra gode venner om en uke i Provence, midt i olivenhøsten. Vi trodde virkelig at vi skulle få oppleve å se og smake gylden olje fra «egen frukt».

Verdifullt

En liten teig med oliventrær er gjennom lange tider betraktet som en skatt for enhver familie i land rundt Middelhavet.

Den var en viktig del av arven fra generasjon til generasjon fordi et viss antall pent stelte trær ville sikre familien olje til eget forbruk for et år. Og kanskje litt til å gi bort til deler av familien som ikke hadde egen avling.

Da vi skulle høste måtte eierne, med betydelig skuffelse, konstatere at olivenflua, det fem millimeter store ødeleggende insektet, hadde vært der før oss.

Nesten all frukt hadde hatt besøk av den eggleggende flua og marken som utvikler seg inne i frukten. Den er olivendyrkernes store skrekk, ved siden av kulde.

Ja eller nei?

Skulle vi bli nødt til å gi opp årets oljeplaner? Eller kunne frukten fortsatt brukes?

Ulike meldinger kom via elektroniske kanaler og i direkte dialog: Noen sa at nedfallsfrukt og frukt med insektangrep er ubrukelig. Andre plukket i vei og mente at frukten kunne presses til olje.

Ingen av oss visste hva vi skulle tro, men tenkte at det beste ville være å få en direkte vurdering av folk som har greie på råvarene: De som styrer oljemølla i en av nabolandsbyene.

OIje-Callas

Vi satte i gang med en ekstra innspurt med plukking av sorte oliven tidlig på det som var spådd å bli en regnværsdag. Da regnet ble intenst og plukkingen ufyselig, veide vi opp 12 kilo oliven og la frimodig i vei høyre opp i Provence.

Vi visste at 10 kilo var det minste oliven-møllene i området ville ta imot. Det kunne gi oss 1 liter olje. Om lag.

Den smale og svingete veien brakte oss fra Seillans opp mot Bargemon og videre til Callas. Ja, landsbyen heter faktisk det. I likhet med nabolandsbyene er den drapert rundt en høyde i landskapet.

Men lenger ned i landskapet renner det en elv, eller bekk, et naturlig sted å anlegge en oljemølle i 1928. For i nesten hundre år har Moulin de Callas kvernet oliven og presset olje ut av frukten for bønder og amatører i området.

Mølla fungerer som en slags cooperativ der man leverer og får veid råvarer i en ende av bygget og så kan hente ut olje, mot betaling for jobb og emballasje, i andre enden av bygget.

I møllas butikk selges olje og oljeprodukter som råvareleverandørene ikke er interessert i.

Mottak

I mottaket møtte vi en ganske ung mann som styrte både veiing, påfylling av råvarer til vask, rens, knusing og mottak av frukt.

Han er fjerde generasjon Bérenguier som driver den lokale mølla. Med moderne maskiner kan de presse så mye som halvannet tonn oliven i timen dersom de kjører for fullt.

Det vi hadde med oss kunne brukes og skulle bare helles oppi i en av de digre kassene som sikkert rommer 200 kilo.

Slik vi nå har forstått opplegget, kan oliven med flueangrep brukes til olje, men selvsagt ikke foredles til spising hele.

Eller som en klok mann skrev et sted på Internett: Larvene inneholder 99 prosent oliven og om oljen inneholder en prosent larver, så vil det likevel fungere bra.

1,5 liter

På kontoret ble vi presentert for resultatet: 12 kilo svarte oliven tilsvarte 1,5 liter nypresset olivenolje. De skulle ha seks euro, eller 60 kroner, for jobben og 25 kroner for plastkanna.

Og om det ikke var vår egen avling vi kunne høste resultatene av, så var i hvert fall oljen fra lokale og svært kortreiste oliven.

Og smaken? Fruktig og mild, slik vi aller helst ønsker oss at olivenolje skal være.