Folk snakker gjerne med Kåre før døden inntreffer

I en ny doktoravhandling skriver Åsta Marie Olafsson at eksistensielle samtaler kan bedre eldres helse og livskvalitet. Eldre trenger rett og slett noen å snakke med om eksistensielle spørsmål.

Det kan 83 år gamle Kåre Sveistrup skrive under på. Han snakker ofte med eldre mennesker i livets siste fase, og han har selv hatt jevnlige samtaler med en diakon i flere år.

Vel kjent med sorg

Den tidligere butikkeieren og kirkeansatte er på kirkegården når Dagen kontakter ham første gang. Regnet fosser ned, og den eldre mannen forteller at han blir våt til skinnet.

En periode hadde Sveistrup mange graver å stelle, men slik er det ikke lenger. Nå steller han to graver; til kona som døde i fjor og til sønnen som døde for over 25 år siden.

83-åringen er vel kjent med sorg og har lang erfaring i å møte mennesker som enten skal dø eller som har mistet noen av sine nærmeste.

Samtalegruppe

Han snakker om det å «miste» uten bitterhet og er takknemlig for å dele sin erfaring - enten det er på en sorggruppe i kirken eller på en samling i privat regi.

Til høsten starter han og to andre opp samtalegruppe for enslige eldre.

– Det sitter noen enslige igjen hjemme som ikke har noen å prate med og som synes det blir for rolige dager, sier han.

Møter jevnlig diakonen

Før kona døde for ett år tilbake, var Sveistrup med i diakoniutvalget i menigheten i Lillestrøm. Jevnlig møter han diakon Marie Grimstad for å snakke med henne.

– Vi kan snakke om alt mulig, også veldig private ting. Det kan handle om ting som er sorgrelatert eller personer som trenger hjelp, sier han.

Sammen med Marie har han også det han omtaler som «et utstrakt felles bønnearbeid».

– Hva betyr det for deg å få snakket om disse tingene?

– De samtalene betyr ganske mye, sier han uten å utdype.

– Det er viktig å ha en god samtalepartner når det oppstår ting, legger han til.

Diakoner - en motkultur

I forordet i doktoravhandlingen skriver Åste Marie Olafssson at «alle kjenner presten, men få kjenner diakonen».

Mens prestene har mange lovpålagte tjenester, har diakonene mer tid til å snakke med folk.

– Tid er faktisk den viktigste ressursen de har. Sånn sett blir de en motkultur til det samfunnet vi er en del av, sier forskeren.

– Er folk flest klar over den kompetansen kirken har på diakoni?

– De fleste er nok kjent med kirken og presten, men ikke diakonen eller hva som ligger i diakoni. Selv innad i kirken er det mange steder lite kunnskap om hva det er, sier Olafsson.

Mistet 12 på fire år

Kåre Sveistrup er ikke utdannet diakon selv, men har jobbet mye med diakoni - særlig rettet mot eldre mennesker.

I løpet av en periode på fire år mistet han 12 slektninger og venner. Sønnen var en av dem. I etterkant har han reflektert mye rundt det å miste noen. I sorggrupper har han fått bruke sin egen personlige erfaring.

– Det oppleves som meningsfullt, sier han.

Han forteller at noe av det mest givende ved sorgarbeid er å følge mennesker fra de kommer i gruppen første gang og til de er ferdige.

– I gruppene blir det tydelig at det å hjelpe noen i sorg over tid, kan gjøre en forskjell, sier han.

Økt livskvalitet

– Olafsson skriver i sin doktoravhandling at hvis eldre mennesker blir tatt på alvor på det eksistensielle plan, så vil de kunne få økt livskvalitet og bedre helse. Hva tenker du om det?

– Det er også min erfaring. Jeg kjenner til mange eldre som er avhengige av hjelp og som føler seg alene. Å kunne samle dem og spise et måltid sammen, eller bare prate om dagligdagse ting, har stor betydning.

Sveistrup er kristen og har vært aktiv i Misjonssambandet i rundt 50 år. Hans erfaring er at eldre har behov for å snakke om eksistensielle spørsmål.

– De vet jo hva jeg og diakonen står for. De vet også at vi har taushetsplikt. Det gir dem trygghet til å ta opp ting, sier han.

Utrygge på troen

Privat har han mye kontakt med eldre. En del har han besøkt kort tid før de skal dø.

– Hva vil folk snakke om i slike samtaler?

– Svært ofte handler det om at folk er utrygge på om troen er «i orden», og om de kan regne med å komme hjem til himmelen. For andre kan det handle om vanskelige situasjoner i avslutningen av et langt liv som de ønsker å åpne opp om.

Olafsson tror at det blir enda viktigere å snakke med noen som har erfaring med å snakke om åndelige spørsmål i en tid der færre går i kirken og det er mindre kunnskap om tro.

– Det har å gjøre med trygghet på hvor man selv står, sier hun.

«Utrolig godt å få snakket om dette»

I sin doktoravhandling har Olafsson snakket med 11 eldre i alderen 73 til 91 år. I tillegg har hun snakket med 18 diakoner.

– De eldre jeg snakket med var forbausende lite opptatt av døden, for de var stort sett friske, sier hun.

I samtaler med kirkens diakoner kan det ofte komme opp ting de har opplevd tidligere i livet, men som de ikke har snakket med noen om, ifølge Olafsson.

– En av de eldre deltagerne jeg snakket med hadde gitt et organ til en slektning for mange år siden. Hun kunne ha dødd, men hadde aldri snakket med noen om tankene rundt det. I intervjusamtalen snakket vi om død, ensomhet og meningen med livet. Da vi gikk fra hverandre, kom det fra vedkommende: «Det var utrolig godt å få snakket om dette. Jeg er overrasket over hvor godt det gjorde».

Fortellingen om seg selv

Olafsson tror det er viktig for mange å ta en oppsummering av livet når det går mot slutten og å sette fortellingen om seg selv inn i en større fortelling. Utfordringen er at de ikke vet hvem de kan snakke med og at de ikke har noe «eksistensielt og åndelig språk».

– Å snakke med noen som har det, tror jeg blir viktigere med årene, sier Olafsson og viser til at diakonene har nettopp denne samtalekompetansen.

– De blir ikke spurt

– Hva er det som gjør at eldre blir sittende alene med tanker som går på eksistensielle spørsmål?

– Jeg tror kanskje ikke de blir spurt. Det er heller ingen som inviterer til den samtalen. Det er travelt i helsevesenet, så det å åpne opp for slike samtaler, krever tid.

Olafsson tror videre at familien rundt ikke er så åpne for å snakke om de vanskelige tingene, fordi det oppleves for nært.

– Å snakke om døden med mor eller far, kan bli utfordrende. Hvis ingen tar opp tematikken, blir man sittende alene med tankene, sier hun.

Olafsson legger til at dagens eldre er en generasjon som ikke krever for mye. Om de selv ikke ber om slike samtaler og helsevesenet ikke inviterer til det, skjer det ikke.

«Utdatert»

I doktoravhandlingen kommer det fram at en del eldre ser seg selv som «utdatert».

– Hva gjør det med mennesker?

– Det gjør at man føler seg mindreverdig. Eldres meninger blir ikke etterspurt. Det har med verdighet å gjøre. Det kan ikke være kjekt i siste fase av livet å kjenne at du får mindre og mindre verdi og blir tatt mindre på alvor. Det er en trist avslutning, sier Olafsson.

Som en reise

Kåre Sveistrup forteller til Dagen at han selv har et ganske avslappet forhold til døden.

– Jeg tenker på den som en reise til mitt opprinnelige hjemsted hvor jeg har flere som venter, sier han.