For tre år siden skulle Johnn Hardang trappe ned. Nå gjør han et nytt forsøk

Bedehuskanalens store studio er pyntet med adventsstjerner og lilla lyssøyler.

Det er bare en håndfull dager igjen til jul, men fortsatt er det ingen rød eller grønn pynt å se. Her begynner julen først 24. desember.

Teknikerne går rundt og stiller inn lys og setter kameraene i riktig posisjon. På scenen står kanalsjef Johnn Hardang og blir blendet av et kraftig kameralys.

– Hva står det om Paulus? «Et lys skinte. Hvem er du herre?», sier Hardang og høster latter fra teknikerne.

De siste 20 årene har sølvluggen med den karakteristiske Telemark-dialekten vært selve stemmen fra bedehusland.

I 2020 «pensjonerte» han seg som radiopastor i P7 Kristen Riksradio – men bare noen måneder senere var han tilbake som TV-pastor på egen kanal.

Nå, etter bare tre år som daglig leder i Bedehuskanalen, skal han gjøre et nytt forsøk på å trappe ned.

I dette intervjuet forteller Johnn Hardang åpenhjertig om blant annet helseproblemene, sin nye rollen i Bedehuskanalen og den største konflikten han har stått i.

2023 ble en opptur

– Jeg har vært velsignet med et veldig rikt og godt liv. Så jeg har utrolig mye å takke for. Skulle livet mitt vært slutt nå etter 70 år, så har jeg hatt et ikke alltid like enkelt liv, men i alle fall et fantastisk liv, forteller Hardang.

Vi møter TV-sjefen og medeieren i Bedehuskanalens lokaler på Sotra utenfor Bergen.

Tidligere var det en byggevareforretning i det store industribygget. Nå er det Bedehuskanalen og et bilpleieselskap som fyller lokalene.

Det har vært et godt år for kanalen. Gaveinntektene har økt, og i desember ble kanalen tilgjengelig for Telenor-kunder.

Hardang går med raske steg gjennom lokalene og viser oss klipperommene og de tre studioene, som sto klare for halvannet år siden. Prisen på utstyr og oppussing endte på ti millioner kroner.

Han viser først et romslig studio med plass til publikum, så en sofakrok for talkshow-programmer og til slutt et mindre studio med grønnskjerm.

– Kjekt å ha når Kurt Urhaug vil ha Jerusalem i bakgrunnen, sier Hardang og ler.

Urhaug er en annen medeier og programleder på kanalen. Han er til daglig redaktør i Evangelisten.

Rik på rike venner

Hardang forteller at ideen om kanalen kom under en samtale med den kristne mangemillionæren og lampefabrikanten Sven Gunvaldsen på Flekkerøya.

– Vi hadde jobbet litt med å bli en TV-produsert for allerede etablerte kanaler, men dørene var liksom ikke åpne. Så vi begynte å snakke om at kanskje veien er at vi skal starte for oss selv.

Gunvaldsen er i dag kanalens hovedinvestor og programleder for et sangønske-program.

– Dere har fått et «rik onkel»-stempel på grunn av millionærene som er involvert. Skipsreder Per Sævik er jo også medeier. Hvor mye av gavene kommer egentlig fra vanlige folk?

– 95 prosent er fra vanlige folk, sier Hardang engasjert.

– Vi er jo med og gir litt vi eierne også. Vi kan ikke bare si til alle andre at de skal gi og tegne seg for en giveravtale. Vi må gå foran og gjøre det selv. Men det viktigste er bredden. Det er mye viktigere hvor mange gaver vi får, enn hvor mye hver enkelt gir.

Hardang beskriver den typiske Bedehuskanalen-seeren som en person på rundt 70 år som ikke lenger er så menighetsaktiv.

– Det kan være ulike grunner. Alder, sykdom eller stedet man bor som gjør at man ikke har mulighet til å være med i et lokalt arbeid. Men de har fortsatt behov for åndelig næring og fellesskap, forteller Hardang.

Fyller 70 år

– Vi nærmer oss jul – og ikke nok med det, du fyller 70 år 1. juledag. Hvordan er det?

– Jeg har fantastisk masse å takke for. Jeg har én kone, fem barn, en fosterjente fra Irak som kom til oss som 13 åring, og 22 barnebarn. Så familiemessig er jeg søkkrik – og har også fått stå i en tjeneste der jeg hele veien har fått jobbe med mennesker og gi videre det som betyr mest for meg.

– Så har jeg vært frisk nesten hele veien. Det har vært litt krøll i et par svinger, men jeg har hatt en god hjernehelse og vært velsignet med en ganske stor arbeidskapasitet.

– Har du tall på hvor mange reisedøgn du hatt?

– Det har jeg ikke tall på. Noen er veldig interessert i å telle det der, men jeg aner ikke. Nå reiser jeg nok i snitt annenhver helg.

Ikke alltid en samlende figur

Hardang vokste opp i en kristen familie på Notodden i Telemark.

– Jeg vokste opp i industrirøyken fra Tinfoss Jernverk og Norsk Hydro, så det er derfor jeg er blitt som jeg har blitt, sier han og gliser.

Allerede som 21-åring begynte han å reise som indremisjonsforkynner. Senere ble det nesten 20 år som bibelskolelærer i Staffeldts gate i Oslo og på Bildøy på Sotra.

På Bildøy ble han også rektor på midten av nittitallet – men ikke uten konflikt.

Hardang var nemlig ikke den kandidaten skolestyret ville ha. De ønsket Rolf Kjøde, som senere ble generalsekretær i Normisjon.

ImF-styret ville på sin side ha Hardang.

– Det var ganske mye blest om jeg var den rette mannen, sier han.

– Det handlet om teologi, gjorde det ikke det?

– Noen mente det handlet om teologi, men vi diskuterte aldri det, fordi det handlet om helt andre ting. Kanskje handlet det om relasjoner? At jeg var en innvandrer i Indremisjonsforbundet med røtter i Telemark. Jeg hadde et ukjent etternavn. Jeg tror mange i Indremisjonsforbundet, som jeg fremdeles er veldig glad i, hadde en forventning om at «en av våre egne» skulle ta over.

– Og så hadde jeg nok en profil som gjorde at jeg var breiere og mer evangelisk. Mange tenkte at det gikk på bekostning av å være virkelig luthersk. Jeg har et luthersk grunnsyn, kanskje bortsett fra synet på jødene og en del endetidsspørsmål.

Striden endte med at ImF-styret sparket skolestyret, og Hardang ble rektor.

– Jeg var der i sju år, og vi tømte ikke skolen og skoleprofilen ble ikke endret, konkluderer han og smiler fornøyd.

– Jeg er norgesmester i lengting

Etter seks og et halvt år som rektor på Bildøy, var han klar for noe nytt.

P7 Kristen Riksradio tilbydde ham å ta over programmet «Vindu mot livet»– som var en 22 minutter lang bibelundervisningsserie.

Programmene ble populære og Hardang ble en stadig mer etterspurt bibellærer og evangelist. Den økte oppmerksomheten merket han også selv.

Han kunne reise til små steder han aldri hadde vært før, og stadig kom det personer opp til ham og sa at de følte at de kjente ham.

All reisingen har ikke bare opplevdes som noe positivt.

– Jeg er norgesmester i lengting. Jeg tror ikke det er mange som har lengtet mer hjem enn jeg har gjort. Ikke slik at jeg har grått meg i søvn og sånn, men jeg har alltid tenkt at det beste med å være på reise er å komme hjem.

Måtte skuffe barnebarna

Som nevnt gikk Hardang av med «pensjon» i 2020. I hvert fall i noen måneder.

TV-planene satte en effektiv stopper for det.

– Kanskje litt skuffelse for barn og barnebarn, fordi de tenkte at «nå skal vi endelig få litt mer bestefar». Men det har vi måttet utsette litt, for jeg er jo fremdeles «all in».

– Ja, for det er jo litt spesielt at en mann i slutten av 60-årene setter i gang og leder et slikt prosjekt?

– Men vet du hvorfor jeg gjør dette nå? Jeg kunne ikke gjort dette her da jeg var 50, sier Hardang med ny intensitet i stemmen.

– Men jeg kan gjøre det når jeg er såpass oppe i årene som jeg er. Nå hadde jeg nettverket. Et stort nettverk. Og jeg tror jeg kan si at jeg har oppført meg «noenlunde ordentlig» i snart 50 år i tjenesten. Dermed nyter jeg en høy grad av tillit. Det er gull verdt når du skal starte et prosjekt som dette her.

Tid for å trappe ned

Hardang har vært daglig leder i tre år. De siste årene har han reist land og strand for å gjøre Bedehuskanalen kjent og sanke givere til kanalen.

Nå føler han seg trygg på at kanalen kan seile på egen kjøl.

– Det kommer til å gå ut en annonse nå ved nyttårstider om at det vil bli en ledig stilling som daglig leder i Bedehuskanalen, sier Hardang.

Han er rask til å legge til at det ikke betyr at han forsvinner fra skjermen, men at han ikke lenger skal håndtere regningsbunken, ha personalansvar eller følge opp den daglige driften.

Han fortsetter som ansvarlig redaktør, men skal nå fungere mer som et ansikt utad.

– Du skal med andre ord trappe ned?

– Ja, kall det gjerne det. Jeg kaller det å snevre inn tjenesten min. Jeg vil bruke tiden på det jeg er best på, som kan være både reisetjeneste og programproduksjon.

– Men når det er sagt, så har jeg ikke den type eierforhold til Bedehuskanalen som gjør at jeg kaller den «min» kanal. Så det mest gledelige for meg, det ville jo være at denne kanalen fortsatt vokste og fant en god vei videre – også når jeg er på vei ut fordi alderen tilsier det.

En spent høst

En annen viktig grunn til at det nå var tid for å trappe ned, er helsen.

I høst var Hardang gjennom en alvorlig hjerteoperasjon.

At tilstanden ble oppdaget, kan han takke en nyrestein for.

– Jeg fikk et nyresteinsanfall i fjor høst. Det ønsker jeg ikke for noen. Det er helt forferdelig vondt. Det her skjedde på fredag, og jeg gikk med det til søndag, men det gjorde vondt hele tiden. Da sa Johanne, kona mi, at nå må vi dra på legevakten.

På legevakten fikk Hardang konstatert at han hadde nyrestein, men legen fant også noe mer.

– Hun tok EKG og lyttet på meg, og så sa hun: «Har noen fortalt deg at du har en tydelig bilyd på hjertet ditt? Det kan være noe med en klaff, men det vet vi ikke før vi går videre med det».

– Så begynte ballen å rulle.

Hardang var ikke ukjent med hjerteproblemer. Faren fikk sitt første hjerteinfarkt da Johnn var ett år gammel. 14 år senere døde han brått.

«Gud velsigne nyresteinen»

Etter turen på legevakten var Hardang hos en hjertespesialist som bekreftet at han hadde en ødelagt klaff på venstre side som lakk ni millimeter. Hjertet jobbet på høygir.

Hadde ikke tilstanden blitt oppdaget, ville hjertet begynt å vokse og til slutt endt i hjertesvikt. Halvparten av personer med uoppdaget klaffsykdom dør i løpet av ett til to år uten operasjon.

På Haukeland oppdaget legene at Hardang også hadde en trang hjertepulsåre.

Dermed ble det åpen hjerteoperasjon i september. Legene reparerte klaffen og gjorde en bypassoperasjon. De flyttet en åre fra et annet sted på kroppen.

Hardang peker rundt om på brystet og magen når han forklarer hva hjertekirurgene gjorde under operasjonen.

– Jeg har sagt siden at «Gud velsigne den nyresteinen», for det var den som gjorde at jeg oppdaget dette som var mye verre enn nyrestein.

– Travelt for nådetronen

En slik operasjon påkaller refleksjon, forteller Hardang.

I forkant hadde han og kona Johanne flere samtaler.

– Men litt flåsete sagt, så har jeg alltid tenkt at hvis du har fred med Gud, fred med kona og fred med banken, så er det mest i livet på plass. Og jeg har heldigvis alle de tre tingene på plass.

I forkant av operasjonen merket han fordelen av å ha et stort nettverk. Han fortalte også seerne hva han skulle gå gjennom.

– Jeg tror det var travelt ved nådetronen, for å bruke et sånt uttrykk, da. Veldig mange mennesker ba, og jeg opplevde på det beste hva det er å være i Guds familie. Det er en rikdom som jeg unner alle å få kjenne.

– Jeg tenkte også at det var viktig å være åpen om dette, slik at jeg ikke plutselig en dag ble borte fra skjermen, og så tenker folk; «Er han død? Har han gjort noe dumme ting som gjør at han er sparka? Hvor er han hen?».

Åtte uker etter operasjonen var Hardang tilbake i hundre prosent jobb.

– Jeg vasser i takknemlighet, konkluderer han.

Jul og jubileum på fjellet

Julen feires med kona og «60-70 seniorer» på Hermon Høyfjellssenter i Sudndalaen, en halvtimes kjøring fra Geilo.

– Men jeg har sagt at på selve 70-årsdagen, at da vil jeg spise frokost sammen med Johanne. Bare oss to. Det er den eneste tiden jeg har holdt av for oss selv.

27. desember kommer hele storfamilien for å feire 70-årsjubilanten «fem dager til ende».

Da håper han på lange dager med langrennsski på beina sammen med barnebarna.

– Jeg er født en generasjon for seint til å stå på slalåmski, tror jeg, sier han.

I januar blitt det storfeiring med 80–90 gjester i Straume Forum. Da har han invitert kollegaer og venner fra både inn- og utland.

Etter det starter arbeidet med å peke ut arvtakeren som daglig leder i Bedehuskanalen.

– Du har som sagt trappet ned en gang før. Er du sikker på at dette er siste gang du trapper ned?

– Jeg kommer nok fortsatt til å være i manesjen, men ikke i en så utvidet rolle. Denne type prosjekter er veldig personavhengige i startfasen, men jeg mener alvor når jeg sier at jeg trenger å trappe ned. Jeg er 70 år og kan ikke leve med et såpass høyt tempo i mange år. Og så er det sunt for virksomheten. Det må yngre krefter inn, avslutter Hardang.