Første feltprest fra Pinsebevegelsen: – Du må tåle at folk fleiper med deg

Det er grytidlig morgen i Forsvarets militærbase på Værnes utenfor Trondheim.

På kontoret sitter den ferske feltpresten og pinsevennen Sindre Gelius Eikje (28) og nyter soloppgangen med en kopp varm kaffe.

Det er kun måneder siden han for første gang tok på seg kongens klær og ble tidenes første feltprest fra pinsebevegelsen.

Snart er det påske og han gleder seg til å samle både vernepliktige og ansatte til høytidsgudstjeneste.

Brått kommer en kollega stormende inn og bryter stillheten. Han står i døråpningen og puster tungt.

– Har du sjekket telefonen din, Sindre?

– Nei, jeg har hatt en rolig morgenstund for meg selv.

– En av våre unge soldater døde brått hjemme på perm.

På et blunk er den rolige morgenstunden forvandlet til en krise.

Men det er slike kriser den tidligere pinsepastoren er her for. Det er han leiren ser til når liv og død møtes.

«Den ultimate prøvelsen»

– Jord og himmel settes i bevegelse når du får en slik beskjed. Du må bare slippe det du har i hendene. Sånn er det her.

Eikje tenker tilbake på det han omtaler som «den ultimate prøvelsen» som ny feltprest i Forsvaret.

To intense uker med utallige samtaler, arrangering av minnestund, begravelse og oppfølging av de vernepliktige – som uten forvarsel hadde blitt én færre på kasernen.

– Kaoset råder i en krise. Da er det min jobb å bevare roen og hjelpe menneskene gjennom de tragiske omstendighetene. Jeg føler at jeg er ganske flink til det, sier Eikje.

Feltpresten sitter i kapellet på militærbasen som ligger ved siden av Trondheim lufthavn, Værnes. Hver morgen kommer han hit for en liten bønnestund.

Blikket hans er festet på Jesus-ikonet som henger på glassveggen foran alteret. Pianoet langs den ene veggen spiller han på så ofte han kan.

Rommet er vigslet, og feltpresten har gitt tydelig beskjed til ledelsen om at kapellet ikke skal brukes til undervisning i stridsteknikk eller enkeltmannsferdigheter, men alltid skal være tilgjengelig og åpent for alle.

Det var også i dette kapellet at minnestunden til den falne soldaten ble holdt for et halvt år siden.

– Du kan føle deg ganske alene, rent åndelig, som prest i Forsvaret i forhold til en menighet. Men når du får høre hvor mye folk setter pris på deg i møte med tunge ting i livet, føler du at du er her av en grunn, sier Eikje.

Kallet til tjeneste

28-åringen fra Haugesund har lenge båret på et kall til å jobbe som prest eller pastor.

Hans oldefar var prest under andre verdenskrig, men Forsvaret hadde ikke oldebarnet noe spesielt forhold til.

Førstegangstjenesten fikk han fritak fra siden han satset på en idrettskarriere som høydehopper. Den tok slutt etter hvert, men NM-gullet fra 2015 har han til odel og eie.

Seks år med teologistudier på MF Vitenskapelige høyskole i Oslo, og deltidsjobber i pastortjenesten til pinsemenigheten Filadelfiakirken Oslo, ga Eikje verdifull erfaring med menighetsarbeid.

Da han tok over som pastor i søsterkirken, Filadelfia Lillestrøm, hadde han nådd sitt mål. I tillegg jobbet han deltid på bibelskolen til Oslo-menigheten.

Men koronapandemiens nådeløse påvirkning på kirkeadministrasjoner Norge rundt, tvang rogalendingen til å tenke annerledes.

– Det var da jeg oppdaget annonsen om feltprest i Forsvaret, forteller Eikje.

– Hva med kallet om å jobbe i menighet?

– Min mormor sa at hvis ting i livet legger seg til rette, så er det gjerne Gud som jobber. Det har jeg prøvd å leve etter. Alt fra oppsigelsen og jobbintervjuet til økonomi og pendlerstatus skjedde veldig smidig. Det var bekreftelse nok for meg, sier han.

På skrivepulten har han et brodert bilde fra mormor med påskriften:

«Bi efter Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte, ja bi efter Herren»

Kulturforskjell

Eikje måtte gjennom de samme kursene som de vernepliktige i førstegangstjenesten før han fikk slå rot ved Værnes Garnison.

Hit pendler han fra leiligheten på Strømmen hvor han og kona bor. Mandag til torsdag bor og jobber han i leiren.

Jobbinstruksen består av alt fra å arrangere gudstjenester, soldatlag og undervisning til å følge opp ansatte og soldater med samtaler og sjelesorg.

En annen viktig oppgave er å tilrettelegge for at soldatene skal få utøve sin tro.

Til forskjell fra tidligere er det ikke kun prester fra Den norske kirke som utgjør «tros og livssynsbetjeningen» i Forsvaret.

I dag finnes prester både fra Pinsebevegelsen og andre frikirker, ortodokse prester – og imamer og humanister.

– Hvis vi får inn en muslim i leiren behøver jeg ikke akkurat arrangere fredagsbønn. Men jeg har plikt til å sørge for at han eller hun får et rom de kan be på eller hjelpe til med spesialkost knyttet til religion, sier Eikje.

Stort sett er det kirkefremmede feltpresten har med å gjøre.

– Du må ha selvironi og tåle at folk fleiper med presten og religion. Tåler du ikke det, har du nesten tapt på forhånd, sier Eikje og utdyper:

– Det er en annen kultur her og en stor overgang fra å jobbe i menighet. Her har jeg på mange måter også en forsamling, men forskjellen er at for mange er jeg det første møtet deres med en prest.

Holder etikk og moral høyt

– Hvordan håndterer du de kulturforskjellene?

– Jeg prøver å være tydelig og tilgjengelig. Folk skal vite at jeg er prest og er en som holder etikk og moral høyt. Men de skal heller ikke måtte forandre seg bare fordi jeg går inn i rommet, forklarer Eikje.

Forsvaret har tidligere vært i søkelyset når det gjelder mobbing og seksuell trakassering (MOST). Eikje er med og underviser i etikk på dette området.

Han merker at situasjonen blir bedre.

– Jeg opplever at mine perspektiver og mine innspill blir satt pris på. Samtidig er det viktig at soldatene opplever at dette er noe Forsvaret tar på alvor, sier araberen.

Sitt ansvar bevisst

Allerede på dag én av de seks-sju månedene de vernepliktige tilbringer på leiren får de hilse på feltpresten.

– Det er alfa og omega å bygge tillit og vise ungdommene at «jeg er tilgjengelig, og jeg er her for dere» når vi har dem her så kort tid, sier Eikje.

Samtalene han har med soldatene kan skje i kapellet, på kontoret eller i løpet av en fredagsfest.

– Iblant er det vanskelig å skille mellom hva som er formelle og uformelle samtaler. Men det viktigste er å være til stede, poengterer 28-åringen.

Som kristen og «utsendt» av Pinsebevegelsen, kjenner Eikje på et visst ansvar.

– Jeg føler jeg har en unik mulighet til å gi de som vanligvis ikke omgås kirker og prester et liten bit av den kristne tro. Selv om ikke akkurat vi kan skrive inn to personer i livets bok for hver gudstjeneste, finnes det de som kanskje får et ord de kan ta med seg også utenfor leiren, sier han.

– Føler du at ansvaret kan bikke over til press?

– Nei, mer at det holder meg skjerpet. Når jeg tar på uniformen representerer jeg ikke bare meg selv, men også Norge og kirken. Det er noe fantastisk vakkert over det.

Krig og fred

Siden 24. februar i år har Europas øyne vært rettet mot Ukraina. Putins beslutning om å invadere landet har skapt uro på kontinentet, og Eikje merker hvordan spenningen preger leiren.

– Du merker det på de som har jobbet her i alle år mens det har vært fredstid. Det ligger en nerve i luften. Når krigen kommer så nærme, gjør det noe med ditt perspektiv på jobben med å forsvare landet.

– Hva tenker du om din egen jobb nå, ettersom du fikk jobben i fredstid?

– Jeg kan fort grave meg ned i et håpløst hull og tenke hvor skal dette ende. Men som kristen må jeg minne meg selv på at jeg har et annet og større håp. Så jeg går ikke rundt og er bekymret. Det tror jeg heller ikke så mange i Forsvaret gjør. Vi er og skal være klare til strid om vi blir kalt på.

– En ressurs

Statskirken ble formelt opphevet i 2017, men tjenesten til Forsvarets tros- og livssynskorps er fortsatt godt forankret både i tradisjonen og lovverket.

Selv om fritaksretten blant annet i forbindelse med gudstjenester står sterkt, opplever Eikje at å ha en prest i leiren er viktig.

En som setter pris på feltprestene er Major Rune Kvam.

Kvam er en av Eikjes kolleger og har tjenestegjort i Forsvaret i 25 år. Han har vært stasjonert både i Kosovo og tre perioder i Afghanistan.

Der så han både venner og fiender blitt skutt, såret og drept.

– Feltpresten spilte en viktig rolle for oss. Både i det seremonielle og i å ta vare på oss som gruppe og enkeltpersoner, sier Kvam.

Riktig å beholde

– Hvordan hadde Forsvaret sett ut uten en feltprest?

– Det er vanskelig å si. Heldigvis er det ikke noe vi trenger å bekymre oss for. De små periodene vi ikke har hatt en feltprest savner vi å ha en fagperson i de vanskelige samtalene og i etikk-undervisning.

Kvam mener Eikje har kommet inn i leiren som et friskt pust. Nå har blitt en god kollega og en viktig brikke i leiren. En brikke majoren mener det er verdt å kjempe for fremover.

– I forsvaret handler det om å produsere stridsevne. Med det i tankene ser man deretter hvor ressursene best kan brukes. I mitt hode er en feltprest viktig i den sammenheng.

– Fordi?

– Fordi noen må ta vare på oss. Både i krig og fredstid. Ingen andre gjør den jobben så godt som feltprestene. Derfor bør de være med i den daglige tjenesten og noe som er nødt til å videreføres som en del av organisasjonen i fremtiden, sier Kvam.

– I skyttergravene er ingen ateister

Om sin egen fremtid er Eikje ærlig om at en pendlertilværelse mellom Lillestrøm og Værnes ikke er ideell i lengden.

– Men Forsvaret er en fantastisk plass å jobbe. Jeg opplever mestring, og at her er det behov for meg. Så blir jeg tryggere i rollen for hver uke som går.

Til de han møter som er imot våpen og mener staten bruker for mye penger på Forsvaret har han følgende melding:

– De fleste i Norge, meg selv inkludert, vet ikke hvordan det er å bli frarøvet friheten. Den er det verdt å forsvare og investere i. Forsvaret er som en forsikring. Nå som det er krig i Europa, og vi føler oss presset her i landet, er det blitt stille fra de som vil ha Norge ut av NATO.

Eikje mener Norge og Forsvaret er KTS, klare til strid, dersom noe skulle skje i landet. Selv om han tviler på at krigen når norsk jord, er han forberedt på å gjøre sin del av jobben.

– Det sies at i skyttergravene er ingen ateister. Jeg vet ikke om det er helt riktig, men jeg tror uansett du blir tvunget til å tenke på eksistensielle problemstillinger og livet når du jobber i skuddlinjen mellom liv og død. Og da er det viktig for soldatene å ha en prest å gå til, sier Sindre Gelius Eikje.