Gabriel (36) vokste opp som forfulgt kristen: – Sterkt å se solidariteten

«Sammen med forfulgte kristne» og «I solidaritet med forfulgte kristne».

Bannerne blant folkemengden i Oslo sentrum onsdag kveld talte sitt tydelige språk.

Rundt 200 mennesker deltok i fakkeltoget som arrangeres av misjonsorganisasjonene Stefanusalliansen og Åpne Dører.

For norsk-nigerianske Gabriel Stephen betyr støtteerklæringene ekstra mye.

Han forteller at han har opplevd forfølgelse tett på kroppen fra sin oppvekst i Kaduna, i Nord-Nigeria, som regnes som en av verdens farligste byer for kristne å bo i.

– Det er sterkt å se så mange som møter og viser sin solidaritet. At de viser at de faktisk bryr seg, sier Stephen til Dagen mens han bærer sin tente fakkel.

Mange av de 5.000 kristne som ble drept på grunn av sin tro i Nigeria i fjor kommer fra Kaduna-regionen, ifølge rapporten til menneskerettighetsorganisasjonen Intersociety.

For noen år siden mistet Stephen både kusinen og pastoren sin.

– I dag forfølges kristne i Nigeria, men i morgen kan det være Norge. Jeg vil at vi ikke skal ta for gitt den trosfriheten vi har. Vi må beskytte den med alt vi har, sier han.

Forlot Nigeria

Stephen flyttet til Norge i 2011 og har etablert seg med familie og barn.

I dag er nigerianeren stipendiat og høyskolelektor på Høyskolen for ledelse og teologi (HLT). Han er også konsulent for migranter og integrering i Skien.

Nigeria har han ikke besøkt på 15 år. Til det er sikkerhetssituasjonen for alvorlig.

– Jeg tenker på mine barn. Jeg vil ikke utsette dem for det samme som jeg har opplevd, sier han.

Åpne Dører rangerte i 2022 Nigeria som det 6. verste landet i verden med tanke på forfølgelse av kristne.

Stephen beskriver følelsen av å bli forfulgt, som en konstant frykt.

– På det verste var det slik at da jeg gikk ut døren hjemme var jeg ikke sikker på at jeg kom tilbake. Samtidig er det den virkeligheten du kjenner. Overgangen til frie Norge var veldig spesiell.

Religionsfrihet som grunnverdi

Før han kom til Norge, bodde Stephen i Sveits. Det tok flere år før kroppen hans klarte å tilpasse seg et liv i trygghet som kristen i Vesten.

Å se mennesker gå alene i gatene på kvelden, helt forsvarsløse, gjorde ham redd på deres vegne.

– Jeg beskriver det som en forsvarsmekanisme som ligger i ryggmargen. Du er alltid på vakt, på en måte, sier han.

I voksen alder har han blitt en forkjemper for religionsfrihet både profesjonelt og politisk. Da han ble spurt om å tale og delta i fakkeltoget for forfulgte kristne takket han umiddelbart ja.

– Det er veldig viktig å stå opp for trosfrihet. Det er grunnverdien i et samfunn og et termometer for frihet i et samfunn. Som kristne i privilegerte Norge kan vi ikke være passive og likegyldige til religionsfriheten. Vi har et ansvar om å si ifra og vi må være proaktive, ikke reaktive.

– Hva betyr det i praksis?

– At vi ikke bare markerer en kveld, men fortsetter å pushe. Vi må snakke høyt, til våre politikere og andre uvitende. Belyse denne uretten som skjer over hele verden.

Engasjerte arrangører

Ed Brown er generalsekretær i Stefanusalliansen og var med på å arrangere markeringen i Oslo sentrum.

Fakkeltoget startet ved Domkirken og ble avsluttet ved Stortinget hvor ulike appeller ble holdt.

– Jeg blir inspirert av å se alle som møter opp og viser sin solidaritet for de som forfølges for sin tro. Selv om vi kunne vært flere, så er det viktig å vise seg frem. Våre trossøsken rundt om i verden får med seg dette, vi sørger for at de får denne viktige oppmuntringen, sier han.

Generalsekretær i Åpne Dører, Morten Askeland, gikk også i fakkeltoget.

Han deler opplevelsen til sin arrangør-kollega.

– Vi trenger mer oppmerksomhet i samfunnet og mer engasjement rundt religionsfriheten. Trenden er dessverre at nivået på forfølgelse er høyere enn det noen gang har vært, sier Askeland.

Forfulgte i hjertet

Blant de som trosset kulda denne onsdagskvelden for å delta i fakkeltoget var Siv Anita Hauger og Sandra Svensrud fra Asker. Førstnevnte er med for første gang.

– Det er absolutt verdt å komme hit. Det er lett å bli likegyldig som troende i Norge. Derfor er det så viktig å stå opp for de som ikke har det så godt som oss, sier Hauger.

– Jeg har alltid hatt forfulgte kristne i hjertet og bedt for dem i mange år. Det betyr mye og jeg synes det er sterkt å gå her og godt å få vise vår støtte, sier Svensrud.

Selv om de gjerne skulle sett at toget var lengre, tror de at markeringen betyr en forskjell.

– Vi vil vise overfor de forfulgte at vi står med dem, men for oss er det også en markering hvor vi viser takknemlighet for at vi bor i et land med frihet. At vi ikke tar det for gitt, sier Hauger.

Bevisste tenåringer

En venninnegjeng fra Drammen hadde også tatt turen helt til hovedstaden for å gå i fakkeltoget for første gang. Tenåringene ønsker ikke å ha navnet sitt på trykk, men de ville vise at de står sammen med sine trossøsken som lider.

– Vi får høre om de forfulgte og ber mye for dem. Det er grusomt og urettferdig hva de må oppleve. Vi blir veldig oppmerksomme på hvor godt vi har det her, sier en av 18-åringene.

De opplevde alle tre at det var godt å gå i toget i stillhet og med faklene tent i mørket.

– Det er viktig at de forfulgte opplever at de ikke står alene.

– Hva tar dere med dere hjem etter en slik markering?

– At vi må fortsette å be og løfte opp de forfulgte. Så kan vi fortelle og minne venner som ikke er kristne på at mennesker faktisk må lide bare fordi de har en tro. Jeg tror ikke alle er klar over det, sier en av jentene.

Glad for støtten

Fra talerstolen utenfor Stortinget i Oslo avsluttet Stephen fakkeltoget med en appell hvor han blant annet delte fra sin egen oppvekst i Nord-Nigeria.

At deltakerne ønsker å løfte frem de forfulgte og bevisstgjøre andre når de kommer hjem, gjør ham glad.

– Det er så godt å høre. Helt wow. Vi trenger sånt engasjement.

Markeringen i Oslo sentrum ble en oppløftende opplevelse, men han håper flere følger tenåringenes eksempel.

– De forfulgte trenger at kristne i Norge fortsetter å heve stemmen. Da er jeg sikker på at de som sitter der inne hører oss, sier Gabriel Stephen og peker mot Stortinget.