Håvard (59) har mistet halve familien i brystkreft

Bondesønnen fra Jæren omtales i dag som en av Norges og Nordens fremste brystkreftforskere. Men prisen for pågangsmotet som har ført ham dit han er i dag, har vært høy.

Et tidlig møte med døden

11 år gamle Håvard Søiland ligger i en seng i det ene hjørnet av foreldrenes soverom. I nattemørket kan han så vidt skimte mor, Gudrun Søiland, knelende ved siden av dobbeltsengen. Hendene er foldet.

Hun hvisker: «Gud, vær så snill å la meg leve».

«Hva er det hun snakker om», undrer gutten for seg selv. Han spør henne ikke. Ingen andre sier noe heller.

Neste dag bare fortsetter fru Søiland som før – smilende baker, vasker og rydder hun til storesøsterens bryllup.

Alvoret skal 11-åringen først skjønne fire måneder senere. Da ser han moren omfavne broren sin fra sykesengen. Øynene deres er røde og blanke. Søiland har aldri før sett voksne gråte. Ingen sier hvorfor de gjør det. Ikke en gang legene. Heller ikke da spør Håvard. Men han forstår.

«Nå skjer det noe her. Det må være noe alvorlig», tenker 11-åringen.

Mor dør

September 1973 må moren gi tapt for kreften. På den tiden er det ingen som kjenner til dødsgenet som i løpet av noen tiår skal utslette halve familien Søiland.

– Det var et enormt sjokk – en sånn lammende følelse, minnes Søiland

Det neste året forløper skoledagene seg som i en tåke. Hver kveld gråter han og ber Gud om å gi ham mor tilbake.

Ett år tar det.

Håpet om at moren skal komme tilbake dør først. Så stilner gråten også.

Brystkreftmåneden

Du har sikkert hørt det noen ganger nå i oktober – måneden som er viet brystkreft – om viktigheten av å ta en mammografiscreening en gang i året, særlig hvis du er kvinne over 50 år.

Men visste du at teknologien som brukes i disse kontrollene ikke har utviklet seg vesentlig på flere tiår?

Eller at de årlige mammografiundersøkelsene ofte ikke oppdager tilbakefall i kreften før det er for sent?

Heldigvis finnes det et forskerteam som jobber i kulissene for at dette skal endres. Hypotesen de jobber ut ifra ble til på misjonsmarken i Etiopia i 1997. Gjennombruddet kom i 2019.

Hvis alt går etter planen kan ytterligere 20 prosent av tilbakefallene kureres og 120 liv i Norge bli spart hvert år fra 2030.

Skutt i magen

Sandnes sentrum i 1973: En sykebil suser gjennom lyskryssene i 130 kilometer i timen. Inni ligger Håvard Søiland (14) og fossblør fra et skuddsår i magen. Han svever mellom liv og død etter en vådeskuddulykke.

«Gud, hvis du lar meg overleve nå skal jeg gjøre hva du vil her i livet», ber Søiland før han trilles inn på operasjonssalen og narkosen slår inn.

Mot alle odds klarer legene å berge livet hans.

Når han våkner etter operasjonen slår det ham: kanskje det er lege han skal bli.

Ikke lenge etter kommer tante Liv på besøk. Med alvorlig mine kunngjør hun:

–Gud her en stor plan for ditt liv, Håvard. Du kommer til å bli lege. Misjonslege.

Den gang fattet han ikke omfanget av det hun sa, men løftet han ga til Gud på vei inn i narkosen klarer han ikke helt å glemme.

Fortrenger alvoret

20 år senere har Håvard Søiland rukket å gifte seg, blitt firebarnsfar og fullført medisinutdannelsen.

Nå skal han innfri løftet han ga til Gud. Sammen med familien skal 34-åringen dra til Etiopia som misjonslege.

Livet smiler.

Så kommer sjokkbeskjeden.

Søsteren, Ruth, har fått brystkreft, hun også.

– Det lignet på sjokket jeg fikk med mor, men du sitter jo og håper at det skal ende annerledes denne gangen, minnes Søiland.

Døden puster familien i nakken for andre gang, men den nyutdannede kirurgen merker det ikke. Han har et kall å følge og liv å redde.

«Er dere spinngalne? Reise ut med fire små unger på misjonsmarken? Det er slanger der og alt mulig», sier venner og familie før utreisen.

Søiland gir dem med et beroligende smil, lykkelig uvitende om det som venter.

«Gud er med» sier han. «Gud er med. Uansett.»

Fire måneder etter tar familien Søiland fatt på den lange reisen sydover.

Døden vender tilbake

To år senere er firebarnsfamilien godt etablert i Etiopia.

Så kommer telefonsamtalen som endrer alt. Søiland har kjørt fra familiens hjem i Gidole til byen Arba Minch for å snakke med søsteren, Ruth.

«Kommer du hjem nå, Håvard?», spør hun.

Heller ikke denne gangen har han oppfattet hvor syk søsteren er. Heller ikke denne gangen har han spurt etter, men stemmen i andre enden etterlater ingen tvil hos den erfarne legen.

Kraften er helt borte. Ruth er døende.Han kommer ikke til å rekke hjem i tide.

I telefonen hører han seg selv svare på søsterens spørsmål:

«Ja, Ruth. Nå kommer jeg hjem til deg».

Søiland kaster seg i bilen for å fikse billett til reisen hjem til søsteren. Da er det som om det går en elektrisk utladning gjennom kroppen hans. Blikket flimrer. Han ser stjerner.

«Nå dør hun», tenker han og noterer seg tidspunktet for opplevelsen.

Når han fem timer senere kommer til Addis Abeba kommer beskjeden han ventet på.

Søsteren er død.

Rasende på Gud

– Jeg ble forbannet, sier Søiland lavt.

Øynene er lukket og nevene knyttet.

Lørdagen etter dødsfallet, mens han hadde bakvakt på sykehuset, gikk han opp i fjellene rundt hovedstaden.

På toppen stopper misjonæren opp og løfter blikket mot himmelen. Så begynner han å banne. Høyt og lenge.

Det er ingen der. Bare han og Gud. «Eller er Gud virkelig der?», tenker han. «Har ikke søsterens dødsfall vist det motsatte, at han ikke er der?» «Eller enda verre, at Han er der, men ikke bryr seg?»

Misjonær uten tro

Lite visste misjonslegen at det var reaktiv depresjon han hadde. Dette er en type depresjon som kommer etter en spesielt belastende livssituasjon eller store endringer i livet.

Han sørget over en søster og en mor som aldri kom tilbake, og han var sint på Gud som heller ikke denne gangen grep inn.

– Hvordan er det å være misjonær mens du holder på å miste troen på Gud?

– Veldig merkelig. Jeg var den som skulle forkynne evangeliet og styrke andre i troen, samtidig som jeg var lammet og deprimert, forteller han.

Hver dag pleide han å holde andakt for pasientene sine. Resignert tydde han til andakter på amharisk han hadde skrevet på språkskolen før han dro ut på feltet. Disse leste opp. Når han var gjennom andaktsbunken snudde han dem og begynte på nytt.

Visjonen om å kurere brystkreft

En stjerneklar natt før familien skal vende nesen hjem til Norge igjen fikk Søiland det han beskriver som en visjon fra Gud.

– For å berge disse damene må vi ta blodprøver for å lete etter tilbakefall tidlig, men å finne tilbakefallet er akkurat som å få tak i en av disse stjernene her, sier han og peker opp mot taket.

– Jeg visste jeg ville trenge et team av folk som kunne finne bittesmå spor av tilbakefall i blodet.

Midt i nattemørket tentes et lite håp. Det tok han med seg i bagasjen hjem til Norge og gledet seg til å dele det med kreftforskere i hjemlandet. Han klarte ikke hjelpe søsteren på dødsleiet, men til gjengjelde skulle han hjelpe alle andre kvinner som kjempet mot brystkreften.

Håpet dør

Vel hjemme i Norge møter han lite forståelse når han presenterer idéen sin for kolleger. Han legger derfor visjonen på hylla og fortsetter å jobbe som kirurg. Den første tiden etter han kommer fra Etiopia klarer han ikke lenger operere brystkreftpasienter og spesialiserer seg derfor i gynekologi og fødselshjelp.

Brystkreften slipper han likevel ikke unna.

I 2004 dør Søilands andre søster, De siste to ukene av livet hennes tok Søiland ut sykmelding for å gjøre det han ikke kunne gjøre for Ruth, å pleie og lindre på dødsleiet.

– Da var reaksjonen resignasjon. Da var jeg bare sånn, «åh, enda en gang», sier Søiland.

Nå hadde han mistet moren, søstrene og gudstroen. Til slutt forsvant også håpet.

Også med Gudveig tok sorgen omlag ett år. I 2005 var han klar for å møte brystkreften i hvitøyet igjen.

Han pusset støvet av visjonen fra 1997 og tok fatt på en doktoravhandling om oppfølging av brystkreftpasienter.

– Da tentes det en ild i meg igjen. Jeg snudde depresjon til aksjon, sier Søiland.

– Hvordan klarte du det etter så mange år?

– Jeg klarte det ikke. Det var Gud som klarte.

Depresjonen forsvinner

For professoren kom vendepunktet da han leste den kjente historien om «Fotsporene i sanden».

Fortellerstemmen går langs en strand. Vandringen symboliserer livet han har levd. I sanden bak ham er det to parallelle fotspor. Det ene fotsporet tilhører fortelleren. Det andre fotsporet tilhører Gud. Når fortelleren ser tilbake på livsvandringen merker han at det bare er ett par med fotspor i periodene han har hatt det vanskeligst. Han ber Gud forklare hvorfor han forsvant da han trengte ham som mest.

Gud svarer:

«(...)De gangene i livet ditt hvor prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett fotspor i sanden – det var de gangene jeg bar deg».

Innen Søiland hadde lest ferdig historien var troen tilbake.

– Det var veldig, veldig sterkt å oppleve. Betydningen av det Jesus har gjort for meg, helt siden mor døde ble synlig. Jeg ble fylt av takknemlighet og pågangsmot igjen.

Gjennombruddet

I 2008 kom første triumfen etter endeløse arbeidsdager alene. Da luftet han idéen sin for professor Emiel Janssen.

Endelig kom entusiasmen han hadde ventet på i mange år.

Fem år senere begynte forskere ved Stavanger Universitetssykehus (SUS) og Haukeland universitetssjukehus i Bergen å ta blodprøver av over tusen behandlede brystkreftpasienter. Avdelingssjef, Tone Hoel Lende, ordnet med eget laboratorium til den voksende forskergruppen.

I disse fant molekylærbiolog Kjersti Tjensvoll sporet av tilbakefall i blodprøvene. Dette ble et stort gjennombruddet i 2019. Det betyr at tilbakefall kan oppdages rekordtidlig. «Banebrytende« kaller Universitetet i Stavanger det.

Den personlige prisen familien Søiland har betalt er imidlertidtid høy.

Angrer

Han har selv vært utbrent og kona, Marit, har i praksis vært alenemor i lange perioder.

– Var det verd det, gjennombruddet tatt i betraktning?

– Nei. Selvsagt ikke. Det var ikke timene jeg var borte fra familien i ferien og helgene som var utslagsgivende for gjennombruddet. Snarere tvert imot, men jeg prøver å gjøre det godt igjen nå.

Utfordringen er bare at 59-åringen begynner å få dårlig tid.

«Djevelens verk»

Om fem år er han pensjonist. Innen den tid til vil 18.000 flere kvinner i Norge ha blitt diagnostisert med brystkreft. Han setter et inntrengende blikk inn i Dagens utsendte og sier:

– Brystkreft er djevelens verk. Det må du skrive. Sitat doktor Søiland.

600 personer vil ha dødd av sykdommen innen 2020 er omme, men det finnes håp. Bondesønnen som for 40 år siden ikke turte spørre om sykdom og død lever i dag av å gjøre nettopp dette. Potensielt kan det redde livet til 30 prosent flere brystkreftsyke om ti år.

Nå analyserer Søiland og kollegene hans alle pasienter i prosjektet som har fått tilbakefall. Det vil ta minst 10 år.

I mens dør én kvinne av brystkreft hvert minutt på verdensbasis. Håvard Søiland har ingen tid å miste.