Her feirer Hanne (16) og Herman (18) den russiske helgenen: – Opplever det ortodokse som mye dypere

– Jeg godtar ikke noe mindre enn alt. Jeg er en maksimalist.

Dette svarer fader Johannes ved klosteret Hellige Trifon Skita, om hvorfor han valgte å bli ortodoks munk.

Han utgjør halvparten av munkeduoen på Hurdal i Akershus sammen med fader Serafim.

Fader Johannes konverterte til ortodoks kristendom i 1968.

Det første han gjorde etter konverteringen var å reise til et kloster i Finland, Nye Valamo.

Etter to år måtte han avbryte oppholdet for å fullføre militærtjenesten. Da han var ferdig, vendte han tilbake til klosteret.

– Russland hadde mye å lære oss

Jonah Green (31) besøker klosteret i Hurdal den første august.

Han har en sterk personlig interesse for den russiske helgenen hellige Serafim av Sarov, som feires denne dagen.

Klosteret i Hurdal har et eget kapell dedikert til ham.

Når Green ankommer kapellet, sier han det føles som å komme hjem.

– Man merker at dette er et usedvanlig godt kapell. Det er en dyp fred her inne, en atmosfære som er ideell for bønn og meditasjon.

Green forklarer at helgenen representerer et tidligere Russland enn det krigende landet president Putin styrer.

– Russland var tidligere innadvendt og mystisk orientert. De hadde mye å lære oss om bønn og det indre livet, hjertets liv.

– Hvis vi ønsker å finne fred, er dette det Russland og hele verden bør vende tilbake til.

Green føler en dyp forbindelse med hellige Serafims åndelighet, og kjenner seg igjen i personligheten hans.

– Vanskelig å forstå for ortodokse også

Før seremonien for feiringen av hellige Serafim av Sarov begynner, fyller lyden av en semantron klosteret, etterfulgt av klangen fra kirkeklokkene.

Semantron er en treplanke som slås med en hammer av tre. Den ble oppfunnet etter at de muslimske osmanerne erobret store deler av den kristne verden og forbød bruk av kirkeklokker.

Siden da har bruken av semantron blitt en fast tradisjon i ortodokse klostre.

Det er få kirkebenker i klosterets kirke. De fleste står under liturgien, som synges av munkene og de andre besøkende. Kirken har verken gitar eller orgel, men et kor i hjørnet.

Den teatralske måten seremonien avholdes på, gjør det vanskeligere å følge med enn om man satt og lyttet til en protestantisk presterøst.

Fra tid til annen fylles kirken med røkelse. Nattverden blir avholdt, i tillegg til utdeling av prosfora, eller velsignet brød.

Det er flere rituelle handlinger som ikke er enkle å henge med på.

– Hva er det egentlig som foregår?

Fader Johannes ler og svarer at seremonien også kan være vanskelig å forstå for ortodokse. De ulike ritualene er bygget på urgamle skikker.

– Vi heller vin på brødet, så det har helt klart noe med nattverden å gjøre, men det er ikke nattverden, forklarer han.

– Mister friheten

Klostervirksomheten startet i Oslo i 1976.

I 1985 kjøpte fader Johannes et gammelt pittoresk gårdstun på Toten. Etter 15 år flyttet de til en gammel skole i Hurdal, som ligger en knapp time nord for hovedstaden, hvor de fortsatt holder til.

Da munkene flyttet inn i år 2000, sto kun skolebygget der. Siden har de bygget to klostre og en kirke. I løpet av de 25 årene i Hurdal, har ikke de to munkene alltid vært alene.

– Det har vært noen som har forsøkt seg på det monastiske livet, men det ble ikke noe av. Når det gjelder innbyggertall, har det vært nokså magert, sier fader Johannes.

– Hvorfor holder ikke de andre ut?

– Kanskje det ikke var slik de forestilte seg, forklarer fader Johannes, som mener mange kan ha en glorifisert oppfatning av munketilværelsen.

– Hverdagen er jo hverdagen for alle. Det er alltid utfordringer, og ingenting går av seg selv, sier han.

Munkenes hverdag består hovedsakelig av kirkearbeid og bønn. I tillegg til å være munk, er fader Johannes prest for en menighet som dekker hele landet med flere underavdelinger. De driver også forlagsvirksomhet og produksjon av vokslys.

– Dette er vårt vanlige program, men man blir stadig avbrutt for å gjøre andre ting, legger han til.

Unike utfordringer for munker inkluderer tapet av individuell frihet, forklarer fader Johannes.

– Du er en del av et system og må følge det. Du kan ikke gjøre ting på egen hånd; alt du gjør må være godkjent og innenfor rammene av vår tradisjon. Dette er nok aspekter man ikke tenker grundig over før man kommer hit og prøver seg, sier han.

En bastion for tradisjon

– Vi insisterer på at alt skal være i tråd med hvordan det var da det ble opprettet. Jeg tror dette tiltrekker moderne mennesker stadig mer. I en tid hvor mye er i oppløsning og ting faller fra hverandre, finner folk en spesiell verdi i denne kontinuiteten, forteller fader Johannes.

Munken nevner det kontroversielle åpningsshowet av OL i 2024. Han har ikke sett det selv, men har lest om det blant annet i Dagen.

– Det er utrolig hvordan noen få personer kan boltre seg i ting som er svært krenkende, og hvordan barn blir utsatt for kjønnsfilosofier. Dette er ting kirken ikke kan godta.

Fader Johannes tror mange ser på den ortodokse kirken som en bastion for tradisjon.

– Klosteret er det som holder meg i live

For Ludmilla Mobech er det naturlig å delta i feiringen av hellige Serafim.

Hun er ortodoks og medlem av menigheten tilknyttet klosteret, Hellige Nikolai Menighet.

Mobech synes feiringen var strålende.

– Alt var bra, både liturgien, koret og ikke minst fellesskapet. Det var flott å treffe venner, sier hun.

For Ludmilla betyr klosteret alt.

– Klosteret er det som holder meg i live, fordi jeg tjener Gud her. Det er bare Han som virkelig kan elske oss. Livet har ingen mening uten Gud, sier hun.

Det som gjorde mest inntrykk på henne, var de mange katekumenene som kom til feiringen.

Katekumen betyr at man er i en lære- og prøvetid før ortodoks dåp eller også krismering.

Konverterte på grunn av nattverden

De unge katekumenene kommer til klosteret for å feire hellige Serafim av Sarov og delta på katekumen-undervisningen. Nesten ingen av dem har vokst opp i en ortodoks familie.

Hanne Ramsvik (16) er med i Hellige Nikolai menighet i Oslo, der fader Johannes er prest.

Ramsvik har vokst opp i en frikirkelig menighet, men er nå en ortodoks katekumen.

Hun startet konverteringen på grunn av de ortodokses syn på nattverden.

– I frikirken opplevde jeg nattverden som et minnemåltid, så det har sin betydning og en positiv effekt der også. Men i den ortodokse kirken opplever jeg det som mye dypere.

Ramsvik forklarer at det kalles en kommunion, altså at man er i kontakt med selveste Gud.

– Nattverden er ikke noe mennesker har skapt. Det kommer fra Gud. Jesus sa at dersom vi ikke spiser Hans kjøtt og blod, har vi ikke livet i oss.

Herman Mo Næss (18) tilhører samme menighet som Ramsvik, Hellige Nikolai menighet i Oslo.

Han er oppvokst sekulært. Etter en lang periode med meningsløshet, opplevde han en spirituell oppvåkning og bestemte seg for å bli kristen.

– Hvorfor ortodoks?

– Jeg ble tiltrukket av skjønnheten og rikdommen i tradisjonene som stammer helt fra apostlene.

Teologisk stridsspørsmål blusser opp igjen

Næss følte seg hjemme i den romersk-katolske kirken, som han likte mye bedre enn den protestantiske. Men den ortodokse skilte seg mer ut for ham. Det var en «wow-opplevelse», forteller han.

Næss og Ramsvik deler begeistringen over feiringen. Spesielt toget fra vannvielsen til skogskapellet, hvor de marsjerer og synger hymner.

– Det er et fint fellesskap å bruke stemmen i slike anledninger, sier hun.

– Vi tror ikke at hellige Serafim eller andre helgener er døde. Vi tror de lever i Kristus. Gjennom seremonien fikk vi tilknytning til de kristne i himmelen.

Solrunn vil forene kristne gjennom ikonkunst

Næss synes også seremonien satt inntrykk.

– Vi feirer våre spirituelle atleter og forbilder. Det er fint å vise respekt og venerasjon for dem, sier han.

Stadig fleire unge kjem til klosteret: – Ei uforklarleg indre lengt driv dei