Hildegunn mistet sin storebror - fordi han ble kvinne

Hildegunn hadde vært på korøvelse i Askøy gospelkor.

Da hun kom hjem, satt faren i en stol i stuen. Han så på henne med et alvorlig blikk:

«Din bror lurer på om han egentlig er en kvinne».

Hildegunn var totalt uforberedt på det hun fikk høre. I over 30 år hadde Edvard vært hennes storebror og det var ingen tegn til at det skulle endre seg.

– Det kom som et sjokk. Jeg kjente jo Edvard, men hvem var denne kvinnen han ønsket å bli?

– En undervurdert sorg

Antall personer som blir henvist til kjønnskorrigerende behandling har skutt i været de siste årene og ligger på mellom 450 og 500 årlig, viser tall fra Rikshospitalet.

Det har vært mange fortellinger om personer som opplever at de er født i feil kropp. Men hvordan er det å være søsteren som mister en bror?

– Da min bror kom ut av skapet, var det en lettelse for henne. For meg ble det en sorg. Personen jeg hadde delt barndommen min med ble borte, sier Hildegunn Norbakken.

Hun kaller sorgen for en «undervurdert sorg» fordi den snakkes lite om.

Langt krøllete hår

Seks år etter den vinterkvelden da Hildegunn fikk høre om brorens kjønnsskifte, sitter hun i barndomshjemmet sitt på Askøy.

Ved siden av henne sitter personen som en gang har vært hennes bror. Hun har langt krøllete hår og heter Elisabeth.

Etter timelange samtaler, i flere år, har Hildegunn forsøkt å forstå hvordan broren hadde det og hvorfor han følte seg annerledes.

Men like mye, hvorfor hun selv reagerte som hun gjorde.

Prøvde kjoler i smug

Edvard ble født inn i en kristen familie på Karmøy, en øy i Nord-Rogaland som er kjent for sine mange kirker og bedehus.

Allerede fra 6 års alder begynte Edvard å ta på seg kjoler i smug. Han snek seg inn på badet, låste døren og så seg i speilet.

Den eneste gutten i søskenflokken var misunnelig på søstrene sine, de var jenter og fikk gå med kjole.

– Var mitt åndelige forbilde

Hildegunn var ett år yngre enn sin bror. De bygget Lego sammen og lekte med hverandre. Men hun ante ingenting om brorens hemmelighet.

– Han var veldig omgjengelig og hadde mange venner. Han var en flott storebror. Venninnene mine sa at han var kjekk. Jeg opplevde ham som maskulin og trygg, forteller Hildegunn.

Edvard var hennes store forbilde.

Da storebroren begynte på den kristne friskolen Danielsen, fulgte Hildegunn året etter.

Det samme skjedde da Edvard begynte på bibelskolen i Grimstad.

– Det var han som oppmuntre meg til å søke. Han var på en måte et åndelig forbilde for meg, forteller Hildegunn.

– Kanskje Gud ville ta bort kjønnsdysforien?

På utsiden fremstod Edvard som en ung og kjekk mann med det mørkblonde håret greid til den ene siden. På innsiden følte han seg som kvinne.

Edvard dro så til Australia for å studere og ble med i menigheten Hillsong.

I slutten av 20-årene ble han kjent med kvinnen han skulle gifte seg med. De møttes på MySpace, et sosialt medium som var forløperen til Facebook.

Hun var fra New Zealand og de ble snart bestevenner.

– Jeg tenkte at hvis jeg fikk en dame som henne, ville jeg passe inn i den stereotypiske mannsrollen. Kanskje Gud da ville ta bort kjønnsdysforien og den ubalansen jeg kjente på, forteller Elisabeth Meling.

Men det skjedde ikke. Den ble heller forsterket, ifølge Meling.

– Håpte ekteskapet skulle fikse meg

Edvard giftet seg likevel med kvinnen i 2009.

– Jeg var glad i henne, men det var mer som et pliktløp, forteller Meling.

De flyttet sammen og ble et ektepar. Samtidig ba han til Gud om å føle seg som mann.

– Jeg håpte at ekteskapet skulle fikse meg.

De neste årene tenkte Meling flere ganger på å iscenesette sin egen død og forsvinne bort fra familien.

– Det var en vedvarende backup-plan for meg å forsvinne, men jeg kunne ikke. Jeg hadde ikke samvittighet til det, forteller Meling.

– Jesus, frels meg

Høsten 2016 var Edvard tynget av skyld og skam. Han var deprimert og gikk med selvmordstanker.

Som en siste rop om hjelp ba han en bønn.

– Jeg ba: Jesus, frels meg fra alt jeg bærer på.

I neste øyeblikk kom det, ifølge Meling, «en god og varm kjærlighet» inn i rommet.

– Byrdene falt av. Jeg følte meg trygg på meg selv og anerkjent av Gud. Innerst inne var jeg kvinne. Nå ville jeg være det utad også.

I 2017 ble han og kona separert. Året etter endret Edvard navn til Elisabeth.

Oppdaget sorgen

Men selv om en Meling hadde gått en lang vei fra å være Edvard til å bli Elisabeth, hadde reisen bare så vidt begynt for de som stod rundt.

– Det var vanskelig å ta inn over meg det som hadde skjedd. For meg var Elisabeth fortsatt Edvard, forteller Hildegunn.

Sorgen kom som en knyttet neve.

– Jeg skulle gjerne hatt en psykolog. Jeg hadde så mange spørsmål. Å kunne snakke med en fagperson ville gitt meg en større ro, forteller Hildegunn.

Som en del av utdanningen til å bli diakon, skrev Hildegunn masteroppgave under emnet «Gudsbilde, identitet og livsutfordringer.»

Hun brukte sin egen erfaring som case.

– Det var først da jeg skjønte at jeg bar på en sorg. Jeg hadde mistet min storebror, selv om han levde.

«Jeg ser deg ikke»

I sorgprosessen skrev Hildegunn et dikt:

Hvem er du? Ser du det jeg ser? Innerst, helt der inne?

Min beste lekekamerat og venn, stolt over de vi var sammen.

Hvor er du? Er du der? Jeg ser deg ikke!

Så skjønner jeg. Jeg ser ikke etter hvem du er. Men etter hvem du var.

Rosa neglelakk og mye sminke

Sorgen som pårørende har etter at familiemedlemmer skifter kjønn er en undervurdert sorg, mener Hildegunn.

Rett og slett fordi den snakkes lite om.

– Jeg hadde så mange spørsmål: Hvordan hun ville se ut? Hvordan hun ville oppføre seg? lurte Hildegunn på.

I tillegg måtte hun fortelle sine barn at deres onkel nå var blitt deres tante. Hildegunn hadde fire barn mellom 8 og 15 år.

– De hadde jo kjent ham lenge. Noen av dem var redde for at Edvard skulle være jålete og gå med rosa neglelakk og mye sminke.

Hildegunn sa til barna at et var opp til dem når de ønsket å treffe sin nye tante.

– Jeg spurte Elisabeth om hun ville sende et bilde, så de kunne se hvordan hun så ut.

Da det møttes var de forberedt og så at endringen ikke var så stor som de hadde fryktet.

– Den samme personen

– Jeg er moderat sminket og går ikke så ofte med kjole, sier Elisabeth.

Toppen hun har på under intervjuet har hun fått av lillesøster Hildegunn.

– Hva føler du når du ser på Elisabeth i dag?

– Jeg ser egentlig den samme personen som jeg så da jeg var yngre. Vi deler jo de samme minnene. Jeg brukte bare litt lang tid på å finne det ut, sier Hildegunn.

Elisabeth har ikke tatt lett på reaksjonene fra familien.

– Alle vi som skifter kjønn kjenner jo hvordan dette påvirker familiene våre. Jeg er glad for at mine nærmeste ikke har vært dømmende, men har sett på meg med Guds øyne, sier Elisabeth.